TSOs populære 1. gjestedirigent Han-Na Chang har valgt seg to store tyske mestre til sin første konsert med TSO denne sesongen.
Mendelssohns Fiolinkonsert fra 1944, også kalt en hjertets juvel, er en av de mest sub­lime i den romantiske musik­klit­teraturen. Den hører til de evigunge mesterverkene, og til de musikkstykker som med sin lyriske vennlighet og varme og vitalitet evner å holde lytterens interesse på topp gjennom hele konserten. Her har det lykkes Mendelssohn å balansere oppvisning og imøtekommenhet med dybde og uttrykkskraft. Mange mennesker har innledet sitt forhold til klassisk musikk med denne konserten. Miriam Helms Ålien vant Prinsesse Astrids Musikkpris i 2012, og kvitterer her for seieren med solistoppgaven i Mendelssohn.

I Anton Bruckners syvende symfoni er det uroen og intensiteten, den dype melankolien, men også det trøstende, som er den bærende kraften. TSOs populære første gjestedirigent Han-Na Chang vet nok å forme de store linjene, og bringe både følelser og en mektig orkesterklang på banen. Symfonien er også den mest tilgjengelige av Bruckners arbeider da den melodiske rikdommen flyter nokså naturlig og ubesværet. Den er forholdsvis enkel å overskue, temaer og motiver fester seg lett i hukommelsen, ikke minst den gripende vakre og høytidelige Adagiosatsen. Med denne symfonien opplevde Bruckner en øyeblikkelig publikumssuksess. Noe som må ha gledet denne ydmyke mannen. Selv mente han at det var Guds vilje at han skulle skrive sine symfonier, en nesten rørende barnlig gudfryktighet han beholdt hele livet.

Han-Na Chang
Forrige sesongs store konsertopplevelse, både for publikum og orkester, var møtet med den koreanske dirigenten Han-Nan Chang. Hun er nå engasjert som første gjestedirigent iTrondheim Symfoniorkester. Han-Na Chang hadde allerede gjort seg bemerket som en internasjonalt renommert solocellist før en raskt stigende karriere som dirigent tok mer og mer over. Inneværende sesong dirigerer hun tre konserter med TSO, og orkesteret har store foreventninger til den unge og dynamiske dirgenten og ser frem til at hun skal ta oss stadig videre mot et orkester av ypperste format. Chang har dirigert Staatskapelle Dresden, Radiosymfonikerne i Köln, Bamberger Symphoniker, Philharmonia Orchestra, Royal Liverpool Philharmonic, Seattle Symphony og Tokyo Symfoniorkester. Chang har også dirigert operaorkesteret i Teatro di San Carlo i Napoli. Changs musikalske karriere startet da hun vant den berømte Rostropovich internasjonale cellokonkurransen i 1994, bare 11 år gammel.

Miriam Helms Ålien
Hun er født i 1991 i Alta, og vant førsteprisen i Prinsesse Astrid Musikkpris 2012, og kvitterer her for seieren med solistoppgaven. Hun begynte å spille fiolin i 6-års alderen, og har allerede vært solist med bl.a. Oslo Camerata, Kringkastingsorkesteret og Bergen Filharmoniske Orkester. Etter studier ved Barratt Dues Musikkinstitutt er Miriam nå elev hos professor Ana Chumachenco i München, i tillegg til at hun tar diplomstudiet på Musikkhøgskolen i Oslo. Hun har vunnet konkurranser som Kocian Violin Competition i Tsjekkia og var "Årets Musiker" under Ungdommens Musikkmesterskap i 2010. Miriam er også en dedikert kammermusiker. Hun er invitert til festivaler som Festspillene i Bergen, Verbier festival, Hardanger Musikkfest og kammermusikkfestivalene i Trondheim og Oslo. Miriam spiller på en 1780 G.B. Guadagnini fiolin, utlånt til henne av ekteparet Odfjell.

Felix Mendelssohn (1809-1847) Fiolinkonsert, e-moll, op 64
Allegro molto appassionato - Andante - Allegretto non troppo: Allegro molto vivace

I en tid da fiolinkonserter ofte ble definert av superstjerner som Niccolo Paganini og hans grenseoverskridende ekvilibrisme, skrev Mendelssohn en konsert hvor det lykkes ham å balansere oppvisning og imøtekommenhet med dybde og uttrykkskraft.
Fiolinkonserten i e-moll fra 1845 er et av de mest sub­lime verk for dette instrumen­tet i den romantiske musik­klit­teraturen. Den hører til de evigunge mesterverkene, og til de musikkstykker som evner å holde lytterens interesse på topp gjennom hele konserten. Mange mennesker har innledet sitt forhold til klassisk musikk med denne konserten. Det første man legger merke til er den utsøkte lyrikken, preget av vennlighet og varme, iørefallende temaer, et virtuost soloparti og den rytmiske vitaliteten. Perfeksjonen i alle detaljer og en rekke tekniske finesser avslører en dreven og rutinert komponist. Han lar solofiolinen starte det hele uten en forbe­redende orkesterinnledning med en melodi som glir frem og tilbake mellom et bredt sangbart tema og heftig fingerferdighet. Å sløyfe den orkestrale innledningen var på denne tiden ganske uhørt. Den kaster solisten inn i verket fra første øyeblikk, og gir ikke orkesteret mye rom for å etablere et selvstendig tempo. Plasseringen av kadensen i første sats etter gjennomføringsdelen og før reprisen, var heller ikke hverdagskost.
Kon­serten har tre satser, men de spilles uten av­brudd (attacca). I stedet for pauser er det laget glidende over­ganger mellom dem. Såle­des har vi solofagotten som ligger så helt alene mellom første og annen sats med en vakker melodi, og det melodiøse lille resitativlignende avsnittet som danner overgangen til den glitrende finalen

Anton Bruckner (1833-1897) Symfoni nr. 7 i E-dur
Allegro moderato ¤ Adagio. Sehr feierlich und sehr langsam ¤ Scherzo: Sehr schnell ¤ Finale. Bewegt, doch nicht schnell

Det guddommelige nærvær i livets verdslige sider. For det er uroen og intensiteten, den dype melankolien, men også det beroligende og trøstende, som er den bærende kraften i den syvende symfonien. Trass i de mange kvaler han hadde over verket, opplevde Anton Bruckner en øyeblikkelig publikumssuksess. Noe som tross alt må ha gledet denne ydmyke og jordnære mannen, som beundret Wagner grenseløst. Selv mente han at det var Guds vilje at han skulle skrive sine symfonier, en nesten rørende barnlig gudfryktighet han beholdt hele livet. Frem til 40-årsalderen levde Bruckner en stille og tilbaketrukket tilværelse som organist i hjembyen Linz. Helt til en forestilling av Wagners Tannhäuser slo ned som et tordenskrall i hans asketiske verden, som siden aldri skulle bli som den var. 14. februar 1883 fikk han budet om at Wagner var død. Bruckner reiser da et av de fineste minnesmerker over en avdød som noensinne er skrevet, nemlig Adagioet i den symfonien som lå foran ham på skrivebordet, den syvende. Etter uropp­førelsen av Symfoni nr. 7 i Leipzig i desember 1884 skrev en kritiker at "hans ansikt strålte av den indre lykke som bare kan spores hos en som er for edel av hjertet til å la bitterheten ta overhånd selv under de mest knusende omstendigheter". Kritikeren roser verket som et høystemt og vidunderlig stykke musikk med dybde og klarhet. Den langstrak­te og sakrale symfonien ble Bruckners definitive gjennombrudd internasjonalt, ikke minst takket være dirigenten Arthur Nikisch som tok seg av verket. Komponistens store plan var jo å videreføre Beethovens symfoniske ideal, oppdatert med Wagners dristige harmonikk og blendende instrumentasjon. Og Nikisch sa etter premieren at "siden Beethoven er det ikke komponert noe som kommer opp mot dette!" For også her finnes Beethovens velprøvde støpeformer, som Bruckner både fyller og sprenger. Ved siden av den fjerde, kalt den romanti­ske, er nummer syv den mest tilgjengelige av hans symfonier da den melodiske rikdommen flyter nokså naturlig og ubesværet. Den er forholdsvis enkel å overskue, og temaer og motiver fester seg lett i hukommelsen.

Thomas Ramstad