– Han-Na Chang

Mahlers syvende symfoni fra 1904-05, er et storslagent og særpreget verk hvor to mektige yttersatser omslutter en skyggeaktig scherzo. Komponisten forlanger et velbesatt orkester, men benytter det ofte sparsomt og raffinert: En solostemme her, en harpetrille der, en skarptromme, eller såpass uvanlige instrumenter som kubjeller og mandolin. Instrumentasjonen blir musikkens primære dimensjon. Denne gangen dreier det seg om absolutt musikk uten tilknytning til noe litterært program. Mahler forlot aldri tonaliteten. Likevel går han langt i sitt uttrykk, i sin orkestrering og i sin bruk av effekter. Han mente at en symfoni skulle være som en hel verden, den skulle omfatte alt. Kanskje var det gjennom sin livslange virksomhet som operadirigent at han ble en så fabelaktig symfonisk dramatiker. Arnold Schönberg skrev etter å ha hørt syvende symfonien for første gang: ”Jeg følte noe som trakk meg rolig og behagelig inn i sitt magnetfelt, som den kraften som holder planetene i deres baner”.