«Himmel, hva vil tilhørerne si til denne primitive musikken, dette frådende, brølende, rasende hav av lyd?», skrev Mahler i et brev til sin kone etter første øvelse i Köln. Symfonien er dristig og dramatisk, full av energi og besluttsomhet, men inneholder også den uendelig vakre satsen Adagietto, kjent fra blant annet Døden i Venedig. Til tross for komponistens beskrivelse er symfoni nr. 5 en av hans lyseste symfonier, også en av de mest spilte.

As is well known, Mahler said a symphony must contain the Universe. And Mahler created 10 extraordinary universes - starting with the First Symphony and drawing to a close with Das Lied von der Erde and the Ninth. This Fifth marks a new “instrumental” phase of Mahler’s Symphonies, when he created music solely for the orchestra without adding human voices.

The Fifth starts with a funeral march of powerful impact followed by a wild fantasy that is the second movement, almost hysterical in its extreme and intense mood swings - which to me is a searing cry of the soul. Every note is dripping with blood tears… his music is so intense, so keenly felt and fiercely expressed, that sometimes my bones shiver….

Then the third movement in all its glory, shows the glory of life itself, of health, youth, dance, the sunny days of strength…

The fourth movement is an intimate love song, a deep and intense declaration of his love to his new bride, Alma. They got married during the winter between the summers when Mahler started and finished this symphony. Here is a true reflection of his personal life in this symphony of Universe! A beautiful, poignant, truthful moment. How this movement makes my heart ache! Mahler was a true poet…

Then this incredible last movement, full of bursting energy, optimism, joy, playful, looking forwards - to a new start.

So yes. Mahler did indeed hold the whole Universe in his Symphonies !!!!!

I love Mahler’s music for his inexhaustible passion and energy. His music always ploughs deep deep into his own doubts, miseries, hopes, joys, highs and lows - he is never afraid to push the limits of expression, to go for the genuine naked emotions - this is not music for mere entertainment, not the time for being elegant or polished in expression… it is as raw as the mountain peaks and as mysterious as the deep ocean floor… and when my colleagues and I perform Mahler, we hold onto it as if for our own dear lives… that is the power of Mahler’s music. His music makes us give absolutely everything we’ve got.

His is Music of extremes - extreme beauty, extreme anguish, extreme joy, extreme pain…

Life is the sum of all our feelings, and living through Mahler’s Symphony, I always feel I have lived a whole lifetime more!

Han-Na Chang har vært sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester & Opera siden 2017, og før det første gjestedirigent fra 2013. Hun har så langt tatt orkesteret med på en musikalsk reise mot nye høyder, og de mottok stående ovasjoner da de i 2019 turnerte i Changs fødeland, Sør-Korea.

Chang har for lengst blitt lagt merke til internasjonalt, for sin lidenskap og styrke, sitt skarpe intellekt, sin tekniske presisjon og dype innsikt i utøvelsen av sitt kunstneriske virke. Hun har jobbet med orkestre som Sächsische Staatskapelle Dresden, WDR Sinfonieorchester Köln, Bamberger Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, Minnesota Orchestra, symfoniorkestrene i blant annet Cincinnati, St Louis, Indianapolis, Seattle, Göteborg, Singapore, Tokyo og Toronto, Oslo-Filharmonien, Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Orchestra del Teatro di San Carlo di Napoli. Kommende debuter inkluderer blant annet Concertgebouworkest i Amsterdam, San Francisco Symphony, Rotterdam Philharmonic Orchestra og Danish National Symphony Orchestra.

Hun startet sin musikalske karriere som cellist, og vant i 1994 Den internasjonale Rostropovitsj-konkurransen i en alder av 11 år. I årene som fulgte var hun solist med alle de største orkestrene, som Berliner Philharmoniker, New York og Los Angeles Philharmonic, Boston, Chicago, Bayerischen Rundfunks og London Symphony Orchestras. Hennes EMI-innspillinger er både prisbelønte og bestselgende verden over.

Mahlers mektige symfonier bygger bro mellom romantikkens tradisjonstro formprinsipper, oppbygning og klangestetikk, og modernismens brudd med nettopp disse. Mahler både oppsummerer sine forgjengeres bragder og viser vei for kommende generasjoner. I sin samtid hadde han skrevet den lengste symfonien noensinne på rundt 90 minutter, den mest omfangsrike med 1000 mann på scenen og tatt i bruk virkemidler som hornsignal fra bakscenen og introdusert kubjeller i orkesteret. Hans fire første symfonier var ukonvensjonelle og preget av sang. I 13 år hadde han, samtidig med disse første symfoniene, komponert til tekster fra Des Knaben Wunderhorn, en samling tyske folkesanger, -dikt og -anekdoter nedskrevet av Clemens Brentano og Achim von Arnim. Tekster og ideer fra denne samlingen fant veien til symfoni nr. 1 gjennom en lengre passasje fra hans Lieder eines fahrenden Gesellen, symfoni nr. 2 og 3 har både kor og sangsolist(er), og symfoni nr. 4 gjør bruk av sopransolist i siste sats.

I 1901 komponerte han sin siste Wunderhorn-sang og vendte seg i stedet mot Friedrich Rückerts tekster, blant annet Kindertotenlieder. Samtidig fordypet han seg i Bachs samlede verker, og komposisjonene bar større grad av tettvevd polyfoni (flerstemmighet). Så selv om den femte symfonien også innehar kortere sitat fra tre av Mahlers sanger er den likevel en rent instrumental symfoni. Den skiller seg både fra hans foregående symfonier og fra sjangeren som sådan. Formoppbygningen, det tonale språket, den dramatiske nerven, en større temarikdom, mer omfattende bruk av orkesterets klangfargepalett; alt dette utvikler symfonien i en ny retning. Så sa da også Mahler at med den femte symfonien var det som å begynne på nytt, nye ideer krever nye strukturer. «Symfonien må være som verden; den må omfavne alt» sa han til Sibelius første gang de møttes.

Denne femte symfonien ses gjerne på som det verket der Mahler entrer det mer modernistiske landskapet; den «nye» musikken til det 20. århundre. Så var da også hans musikk hatet like intenst som den var elsket; kritikerne så ham som stormannsgal, tilhengerne som en visjonær.

Mahlers symfoni nr. 5 har fem satser som er delt inn i tre deler. Første sats er en sørgemarsj. Den åpner med en trompetfanfare og dennes rytmiske bevegelse preger satsen. Hele orkesteret tramper inn med all sin tyngde i hovedtemaet, som av mange betegnes som diabolsk, på grensen til forvridd eller grotesk «karnevalsmusikk». Et lyrisk tema i stryk balanserer det dystre hovedtemaet med et anstrøk av melankoli. Andre sats viderefører hovedtemaet fra første sats, men nå i en villere, mer rasende utgave. De roligere partiene har en illevarslende atmosfære som bygger seg opp til voldsomme eksplosjoner og dramatiske utbrudd. Et optimistisk lyspunkt i denne satsen er koralen i brass mot slutten, akkompagnert av ekstatiske utrop fra de andre instrumentgruppene. De to første satsene utgjør første del, og selv om stemningen er overveiende tragisk får vi her virkelig føle Mahlers mesterlige bruk av tette orkesterteksturer og hans eminente klangfargelegging.

Scherzoen er symfoniens lengste og utgjør alene del II. Den trer inn på scenen med en hornfanfare, og satsens episodiske karakter, snart som østerrikske rurale folkedanser, snart som en elegant wienervals, er nok et eksempel på hvordan Mahler behersker balansekunsten til fingerspissene. Kontrasten mellom de tre ulike delene har da også fått mange til å klistre merkelappen ‘bipolar’ på symfonien, der den svinger mellom tungsinn og ekstase, vanvidd og sinnsro.

Fjerde sats, Adagietto, er den mest kjente, og står gjerne alene på konsertrepertoaret. Den er beskrevet som en kjærlighetssang uten ord, og er nok skrevet med hans kommende kone, Alma, i tankene. Finalen er energisk og livlig, genuint lykkelig i motsetning til tredjesatsens mer maniske eufori. Den henter fram temaet fra fjerdesats, men i et hurtigere tempo, og andresatsens koral vender triumferende tilbake i full bredde. Mahler beskrev sin femte symfoni på følgende vis: «Det er ikke noe mystisk eller romantisk ved den; den er simpelthen et uttrykk for fantastisk energi. Den er et menneske i fullt dagslys, i sin beste alder.»

Mahlers femte ble urframført 18. oktober 1904 i Köln med Gürzenich-orkesteret under ledelse av Mahler selv.

Camilla Rusten