Vår torsdagskonsert er et fast høydepunkt under Trondheim Kammermusikkfestival. I år er både instrumentet harpe og festivalkomponist Widmann hedersgjester.

Før pause får vi høre Mozarts eneste verk skrevet for harpe: Dobbelkonserten for fløyte, harpe og orkester. Den gjøres her «kammermusikalsk» uten dirigent. Etter pause får vi høre tre spennende og ganske ulike verk av Widmann, hvor han selv dirigerer verkene. Con Brio ble skrevet til dirigenten Mariss Jansons og er inspirert av Beethoven. Danse macabre er et av Widmanns nyeste verk for orkester.

Konserten er et samarbeid med Trondheim Kammermusikkfestival.

«Jeg tror at man i mine komposisjoner kan høre at musikk er noe fysisk for meg, at vi produserer lyden vår med luft. Det er essensielt for meg og for all min musikk.»

Den tyske klarinettisten, komponisten og dirigenten Jörg Widmann er en av de mest allsidige og spennende musikerne og komponistene i sin generasjon. Som dirigent var han sjefdirigent for Irish Chamber Orchestra 2017-21 og i 2023 ble han associated conductor, eller ‘tilknyttet dirigent’, for Münchner Kammerorchester og første gjestedirigent for NDR Radiophilharmonie i Hannover.

Han blir stadig mer ettertraktet og har en lang rekke bestillingsverk bak seg. Hans verkliste omfatter per i dag over 50 verk, heriblant konserter, orkesterverk, opera og sceniske verk, et oratorium og kammermusikk, og vi har nok mer i vente fra denne ekspressive og klangorienterte kunstneren.

Han har mottatt mange priser for sine stykker, og har også vært composer-in-residence ved Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, Cleveland Orchestra, Salzburg Festival, Lucerne Festival, Kölner Philharmonie, Wien Konzerthaus og Berliner Philharmoniker.

Widmann er utdannet klarinettist fra Hochschule für Musik i München og Juilliard School i New York, og studerte komposisjon hos Kay Westermann, Wilfried Hiller og Wolfgang Rihm. Han underviser i komposisjon ved Barenboim-Said Akademie i Berlin.

Adriana Ferreira henter inspirasjon fra naturen, hun elsker å gå fjellturer og som forberedelse til konsert må hun spise sjokolade.

Portugisiske Ferreira er solofløytist i Accademia Nazionale di Santa Cecilia i Roma, og har tidligere innehatt samme posisjon i Rotterdam Philharmonisch Orchest og alternerende solofløyte i Orchestre Nacional de France i Paris. Hun har gjestet flere orkester, som Mahler Chamber Orchestra, Chamber Orchestra of Europe, Seoul KBS Orchestra, Les Dissonances, Filarmonica della Scala i Milano, Radioens symfoniorkester i Finland og spiller i Orquestra XXI, et orkester bestående av portugisiske musikere som bor og jobber i utlandet.

Hun har også gjestet flere festivaler og vært solist med orkester som Orquestra Gulbenkian, Orchestra of the Accademia Nazionale di Santa Cecilia, Odense Symfoniorkester, Sun Symphony Orchestra - Hanoi, flere kammerorkester, og hun har mottatt flere priser, blant annet i Carl Nielsen internasjonale fløytekonkurranse, der hun tok, førstepris, orkesterprisen og Ung jury-prisen.

Ferreira er utdannet ved Conservatoire National Supérieur de Musique et de Danse de Paris med Sophie Cherrier og Vincent Lucas, ved Hochschule Hanns Eisler Berlin med Benoît Fromanger og hun har studert musikkvitenskap ved Université Paris-Sorbonne. I dag underviser hun ved Accademia Italiana del Flauto - Scatola Sonora.

Catrin Finch er gjerne omtalt som en av de mest innflytelsesrike og betydningsfulle harpistene i sin generasjon – «Queen of the Harps».

Walisiske Finch har hatt en stjernekarriere. Først innenfor den klassiske sjangeren der hun har spilt med mange av de ledende orkestrene som New York Philharmonic, Royal Philharmonic, Boston Pops, Academy of St Martin in the Fields og English Chamber Orchestra i tillegg til opptredener ved festivaler som Salzburg, Edinburgh, Spoleto og MDR Musiksommer i Leipzig. Hun har gitt solokonserter i Europa, Nord- og Sør-Amerika og i Midtøsten, og var kongelig harpist for daværende Prince of Wales 2000-2004.

Men prisbelønte Finch har også utvidet nedslagsfeltet, først med en innspilling av Bachs Goldbergvariasjoner på harpe, så et samarbeid med colombianske Cimarrón, to plateutgivelser med den senegalesiske koraspilleren, Seckou Keita, og nå sist et samarbeid med elektronika-musiker og -produsent, Lee House. Hun har den seinere tid også viet seg til komponering, og har skrevet en harpekonsert til National Youth Orchestra of Wales og ballettmusikk til Ballet Cymru.

Finch er utdannet ved Royal Academy of Music og har også studert komposisjon ved Royal Welsh College of Music.

Vidunderbarnet Mendelssohn skrev Strykersymfoni nr. 10 da han var bare 14 år gammel. Fra tidlig alder i årene 1821 til 1823 komponerte han til sammen tolv strykersymfonier som øvelser i komposisjon under sin lærer, Carl Zelter. Disse trodde man var tapt, men etter den andre verdenskrig dukket de opp i et biblioteksarkiv i Berlin.

Strykersymfoni nr. 10 har bare én sats. Man går ut i fra at det ble skrevet ytterligere to, men disse er ikke funnet. I den langsomme første delen av satsen hilser han til både Haydn og Mozart, mens i den raskere midtdelen finner vi inspirasjon fra både Carl Philip Emmanuel Bach og Haydn i deres mer dramatiske perioder (henholdsvis Bachs empfindsamer stil og Haydns Sturm und Drang-periode – begge forløpere til romantikkens mer følsomme dramatikk). Sidetemaet er raskt og med alle kjennemerker som etter hvert skal prege Mendelssohns egen stil.

Etter en tiårsperiode med omfattende turnévirksomhet fra London til Napoli sammen med søster Nannerl og far Leopold, satte Mozart i 1877 nesa mot Paris i jakten på fast ansettelse i en europeisk storby. Her underviste han blant andre datteren til hertugen av Guines, Marie-Louise-Philippine Bonnières, i komposisjon. Hertugen bestilte en komposisjon, Konsert for fløyte, harpe og orkester i C-dur, som han, som var en meget habil fløytist, kunne framføre sammen med datteren, som var harpist.

Vår moderne konsertharpe så ikke dagens lys før i 1810, så denne utgaven hadde flere tekniske utfordringer og Mozart har skrevet som for et piano der man plukker på strengene. Fløyta den er skrevet for, derimot, hadde hertugen importert fra England der trefløyta hadde blitt utvidet med flere klaffer og et litt større toneomfang enn det som var vanlig i Paris.

Disse tekniske utfordringene tok Mozart på strak arm og balanserer soloinstrumentene perfekt mot et lydhørt orkester. I første sats småerter solistene spøkefullt orkesteret i en leken dialog, mens i den langsomme vakre andresatsen akkompagnerer bare orkesteret fløyte og harpe som sender melodilinjene elegant mellom seg.

Finalesatsen åpner med orkesteret i fokus før solistene tar oss i hånda og leder oss nennsomt gjennom Mozarts nydelige melodier. Orkesteret stemmer til slutt i i en energisk avslutning.

Fanfare für zehn Blechbläser er, i Widmanns egne ord, en kort, moderne fanfare med ekko fra fortiden, men med en vri, og med moderne dissonanser.

Fanfare für zehn Blechbläser hadde premiere 14. august 2014 under Grafenegg-festivalen med Bläserensemble des Tonkünstler-Orchesters Niederösterreich under ledelse av komponisten selv. Dette var et bestillingsverk av festivalen.

Konsertouverturen Con brio er et av vår tids mest populære orkesterverk, framført over 200 ganger siden premieren. Verket ble bestilt av Mariss Jansons og Bayersk Radios Symfoniorkester som et moderne dialogstykke til Beethovens symfonier nr. 7 og 8. Widmann har brukt samme orkestrering som i symfoniene, og tittelen Con brio er tempobetegnelsen i siste sats i Symfoni nr. 7 og første sats i Symfoni nr. 8. Verket er en hyllest til Beethoven, og Widmann sier han ønsket å formidle en gjenklang av Beethovens villskap, hans musikalske og rytmiske intensitet. Con brio betyr da også ‘med glød’ eller ‘med kraft’.

Verket ble urframført i München 25. september 2008 med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks under ledelse av Mariss Jansons.

Danse Macabre er en mørk komposisjon der døden byr oss opp til en siste dans. Ved hjelp av tvetydige musikalske element, skaper Widmann ulike masker for døden å ikle seg; snart er han forførerisk og vakker i sine smektende melodilinjer, snart viser han sin veldige makt gjennom mørke dissonerende lydlandskap i messing. Men alltid leende, og alltid truende. Plutselige motiv i høyt register skaper uhygge og frykt, men dansens kraft er mektigere enn noe jordisk, og vi dras ubønnhørlig med dit han fører.

Med sin dramatikk, bruk av intertekstualitet og en ganske ukonvensjonell komposisjonsstil har Danse macabre gått sin seiersgang gjennom verden siden urframførelsen i Paris 10. juni 2022 med Orchestre Philharmonique de Radio France under ledelse av Widmann selv.

Camilla Rusten