Kjøp billett
Caroline Shaw sitt verk, "Is a Rose", er en sangsyklus som lar barokkinstrumentasjon være tonefølge til pop- og folk-inspirerte melodilinjer.
  • 23 sep. 2021
    Kl 19:30
Klassisk symfoni
Varighet 2 timer inkludert pause.
Konserten inngår i
  • Plukk & miks
Caroline Shaw sitt verk, "Is a Rose", er en sangsyklus som lar barokkinstrumentasjon være tonefølge til pop- og folk-inspirerte melodilinjer.
  • Dirigent

    Clemens Schuldt

  • Solist, mezzosopran

    Ingeborg Gillebo

  • Konsertmester
    Camilla Kjøll

Program

  • Joseph Bologne, Chevalier de Saint-Georges (1745-1799)
    "L’Amant Anonyme, comédie en deux actes mêlée de ballets" (1780)
    - Ouverture
    - Suite
  • Caroline Shaw (1982- )
    "Is a Rose" (2016-2019)
    - The Edge
    - And So
    - Red Red Rose

    PAUSE
  • Samuel Barber (1910-1981)
    Ouverture to The School for Scandal (1931)
  • Adagio for Strings (1936)
  • Caroline Shaw
    The Observatory (2019)

Om konserten

Tradisjonen tro presenterer TSO Trondheim kammermusikkfestivals festivalkomponist på torsdagskonserten sin under festivalen, et fast høydepunkt for mange. I år er det amerikanske Caroline Shaw som er festivalkomponist, i en konsert som gir oss musikk av tre amerikanske komponister, fra tre ulike epoker. Vi får blant annet høre fra operaen L'amant Anonyme, den eneste operaen av Joseph Bologne Chevalier de Saint-Georges der partituret har overlevd. Han var den første klassiske komponisten med afrikansk opprinnelse, dirigent for et av de beste orkestrene i Europa, og en inspirasjonskilde for både Haydn og Mozart. Dette er første gang vi spiller ett av hans verker.

For konserter i Olavshallen kreves negativ koronatest eller koronapass. Mer informasjon kommer på Olavshallens hjemmesider.

Clemens Schuldt
- Foto: Marco Borggreve

Clemens Schuldt

Schuldt er sjefdirigent for Münchener Kammerorchester og en ung, fremadstormende dirigent som har høstet lovord for sine tolkninger av klassisistisk og romantisk tysk repertoar. Samtidig inkluderer han gjerne mindre kjente samtidige verk i sine konsertprogram.

I sesongen 20/21 har Schuldt debutert med Stavanger Symfoniorkester, Turun filharmoninen orkesteri (Turku) og Tapiola Sinfonietta, og dirigert blant andre Konzerthausorchester Berlin, Orchestre Symphonique de Québec, Auckland Philharmonia Orchestra, Svenska Kammarorkestern og Scottish Chamber Orchestra. Høydepunkt sesongen 19/20 med Münchener Kammerorchester var blant annet urframføringer av Thomas Adès, Hans Abrahamsen, Beat Furrer og Justė Janulytė, konsert i den nye konsertsalen til polsk radioorkester og under Mozartfest Würtzburg. Schuldt har dirigert de beste orkestrene i Europa, han har vært i Nord-Amerika, Australia, Kina, Japan og Israel. Schuldt har også flere operaproduksjoner bak seg, blant annet debuterte han nylig ved Veneziabiennalen i George Benjamins opera Written on Skin med Orchestra Sinfonica Nazionale della Rai, han dirigerte Münchener Kammerorchester i en kritikerrost nyoppsetning av Cosi fan tutte og han har tidligere vært Conductor in Residence ved Staatstheater Mainz i to sesonger.

Schuldt vant I 2010 den prestisjefylte Donatella Flick Conducting Competition i London, og var assisterende dirigent ved London Symphony Orchestra i ett år. Han er utdannet fiolinist og spilte i Gürzenich-Orchester Köln og Deutsche Kammerphilharmonie Bremen før han begynte å studere dirigering i Düsseldorf, Wien og Weimar.

Ingeborg Gillebo

Ingeborg Gillebos varme fyldige mezzosopran er etterspurt verden over. Hun har sunget med blant andre Berliner Philharmoniker, Birmingham Symphony Orchestra, Orchestre de Chambre de Paris og Camerata Salzburg, og med dirigenter som Fabio Biondi, James Levine, Marc Minkowski og Andris Nelsons. Gillebo har gjestet operahusene i Zürich, Kiel, Toulouse, Versailles og Theater an der Wien, Festival d'Aix en Provence, Flanders Festival Antwerp, The Metropolitan, Drottningholm og Bayreuth Festival. Hun hadde åremålsstilling ved Den Norske Opera & Ballett fra 2012-2014 der hun sang roller som Niclausse i Hoffmans eventyr (Offenbach) og Zerlina i Don Giovanni.

Gillebo er utdannet ved Norges Musikkhøgskole og ved Det Kongelige Danske Operaakademi i København med Susanna Eken. Hun debuterte i 2009 på Det Kongelige Theater i København som Margret i Alban Bergs Wozzeck og året etter ved Den Norske Opera & Ballett i rollen som Cherubino i Figaros bryllup. I 2011 vant hun 2. pris i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse, noe som førte til en rekke internasjonale oppdrag og debuter ved både The Metropolitan Opera i New York og operafestivalen i Bayreuth. I 2015 gikk hun til semifinalen i konkurransen Cardiff Singer of the Year og samme år mottok hun Tom Wilhelmsens Opera- og Ballettpris.

- Foto: Kait Moreno

Caroline Shaw

Det er noe forfriskende over det å skrive om samtidige komponister, som er vokst opp med hjemmesider og Instagram og Facebook og å by på seg selv. Man får følelsen av å ha en direkte kanal inn – her er komponistens ideer, følelser, tull og tøys og alvorlige tanker i et spinn av bilder, tekst, intervjuer og film; vær så god! En veritabel godtebutikk hvor det bare er å plukke med seg alle godbitene. Festivalkomponist Caroline Shaw er akkurat sånn. Jo mer man leser og leter, jo mer finner man av interessante, morsomme, eksentriske og uvante detaljer, og denne teksten blir som et overflødighetshorn. Men begrensning er også en kunst, så her er et forsøk på å fange et glimt av Caroline Shaw og presentere en nøye utvalgt godtepose med litt salt, litt søtt og litt syrlig; godt og blandet.

Shaw omtales som et bevis på at klassisk musikk fortsatt er en sjanger med en spennende framtid. Hun vant Pulitzer-prisen for musikk i 2013 som 30-åring og tidenes yngste komponist, for stykket Partita for 8 voices, skrevet til oktetten Roomful of Teeth, en vokalgruppe hun selv synger i og som utforsker den menneskelige stemmens utrykkspotensial. Stykket synges forøvrig av Trondheim Vokalensemble på Kamfests åpningskonsert. Musikken hennes har blitt framført i Hollywood Bowl og på Lincoln Center, blitt spilt i en turnévideo med Beyonce, og Attacca Quartet vant Grammy i 2020 for Orange, en innspilling av hennes strykekvartetter. Det er en produktiv og genreoverskridende komponist, eller «musiker som skriver musikk» som hun selv beskriver seg som, vi her får møte. Og nettopp musiker er hun i bunnen; hun er utdannet fiolinist og bratsjist og urframførte selv sin egen fiolinkonsert, Lo.

Shaw har de siste årene hatt så ulike samarbeidspartnere som rapperne Kanye West (på The Life of Pablo og ye) og NAS (som hun har produsert for). Is a Rose er skrevet til mezzosopran Anne Sofie van Otter, hun har hatt prosjekter med sopran Renée Fleming, Sõ Percussions, multiinstrumentalist Richard Reed Parry fra indierockbandet Arcade Fire og pianist Jonathan Bliss. Hun har skrevet filmmusikk, sunget på andres, vært solist med egen fiolinkonsert, og skrevet musikk til og hatt en gjesterolle i Amazon’s serie Mozart in the Jungle. I januar kom albumet Narrow Sea med Sõ Percussions der Shaw har skrevet tittelverket til perkusjonsgruppa, sopranen Dawn Upshaw og pianist Gilbert Kalish, og i juli kom Let the Soil Play Its Simple Part med musikk av og med Sõ Percussions og Caroline Shaw, «som et ordentlig band». Prosjekt framover er musikk til en ny film av Josephine Decker, et stykke til Miro Quartet, et utendørsstykke til Britt Festival, og samarbeid med New York Philhamonic, Australia Ballet, Lyric Opera of Chicago, The Crossing, Cantori NY, Wu Tsang, Helen Simoneau, I Giardini, Byron Schenkman og Pam Tanowitz, for å nevne noen.

Shaw har beholdt en fleksibilitet som gjør at hun er vanskelig å plassere i en definert boks. Hun har hverken slått inn på en tradisjonell klassisk komponists vei med jakten på prestisjefylte bestillingsverk, ei heller dreid over til popgenren. I stedet fortsetter hun å lette etter de intime og løst strukturerte musikalske opplevelsene der komposisjon og tolkning flyter over i hverandre, og der de opptrådde grensene for den klassiske musikken viskes ut.

Avslutningsvis kan vi nevne at hun som barn sovnet til sin fars pianospill til en metronom han aldri fulgte – «en merkelig form for polyrytmikk», hun har studert ved Rice, Yale og Princeton, underviser for tiden ved NYU, elsker fargen gul, otere, lukten av rosmarin, Mozarts operaer, Beethovens op. 74 (strykekvartett nr. 10) og lyden av en sliten ustemt mandolin.

- Portrettert av William Ward (1762–1826), gravering Mather Brown (1761–1831).

Joseph Bologne, Chevalier de Saint-Georges (1739/45-99)

Joseph Bologne, Chevalier de Saint-Georges var en celebritet i Paris, en formidabel fekter, en virtuos fiolinist, kjent komponist og dirigent for et av de beste orkestrene i Europa. Joseph Bologne var sønn av slaven Nanon fra Guadeloupe og den rike plantasjeeieren og adelsmannen George Bologne. Bologne tok med seg Nanon og Joseph til Frankrike der gutten fikk den beste mulige utdannelse for så å bli introdusert i det franske aristokratiet. Den unge Bologne utmerket seg i fekting og ble den første svarte oberst i den franske hæren. Han ble senere slått til ridder og fikk tittelen Chevalier.

Lite er kjent om hans musikalske utdannelse, men i 1769 ble han hentet til det nystartede Concert des Amateurs ledet av François-Joseph Gossec. Tre år senere debuterte han som solofiolinist i sine to første fiolinkonserter, op. 2, som begge krever stor virtuositet. Chevalier var nå konsertmester og overtok som musikalsk leder i 1773. Orkesteret var på denne tiden anerkjent som et av de aller beste musikkensembler i Europa. Chevalier skrev strykekvartetter (som den første i genren i Frankrike), sonater (som beveger seg bort fra barokkens continuo-akkompagnement mot mer likeverdige stemmer), et dusin tosatsige konsertante symfonier og like mange tresatsige fiolinkonserter. Han ble Marie-Antoinettes musikklærer, var tilknyttet hertugen av Orleans og favoritt til å overta dirigentpinnen ved Opéra de Paris, men tre av de fremste sangerinnene skrev til Marie-Antoinette at deres delikate natur ikke ville tåle «å ta imot ordrer fra en mulatt». Chevalier trakk da sitt kandidatur for ikke å sette dronningen i forlegenhet. I stedet overtok han som dirigent for det prestisjetunge Concert de la Loge Olympique, og i årene som fulgte skrev han enda et par fiolinkonserter og konsertante symfonier, før han henga seg helt til operaer.

Dessverre forsvant mye av Bolognes musikk under den franske revolusjonen, og selv om han skal ha skrevet seks operaer, den første, Ernestine, i 1777, er den komiske operaen L’Amant Anonyme, comédie en deux actes mêlée de ballets (1780) den eneste operaen som har overlevd. Operaen er basert på skuespillet med samme navn av Stéphanie Félicité de Genlis (1746-1830) og librettoen er ved François-Georges Fouques Deshayes, bedre kjent som “Desfontaines” (1733-1825). Operaen hadde premiere i Paris 8. mars 1780, sannsynligvis i det berømte private teateret til Madame de Montesson (1738-1806). I operaen møter vi den vakre enken Léontine, som har gitt opp kjærligheten, og hennes venn Valcour, som hevder det samme. Léontine mottar en strøm av brev og gaver fra en anonym mann som erklærer henne sin udødelige kjærlighet, noe som tilsynelatende morer hennes venn stort. Men Valcour har skjult sine følelser for Léontine i årevis, og moter seg nå opp til å avsløre at det er han som er den hemmelige beundreren. Hvordan vil hans innrømmelse bli mottatt? Historien i operaen er av den lettbente sorten, mens musikken er elegant, sjarmerende og livlig, men også uttrykksfull og dypsindig.

Etter hans død i 1799 forsvant navnet hans og musikken fra allmennheten, først og fremst som følge av raseteorier og gjenopptakelsen av slaveriet i Frankrike i 1802. Han ble nedlatende titulert ‘Mozart noir’, utelatt fra klassisk musikks kanon og til slutt glemt i nesten to hundre år. Nå er han på full fart tilbake på repertoaret; kvaliteten på komposisjonene hans vitner om en komponist helt i forkant av sin tid, og mange hevder at Mozart i stedet burde kalles ‘den hvite Chevalier’.

Lytteeksempel fra Spotify - 1. sats fra L’amant Anonyme

Caroline Shaw (1982- )

Sangsyklusen Is a Rose består av tre sanger skrevet mellom 2016 og 2019, alle bestilt av Philharmonia Baroque Orchestra & Chorale (PBO). Gjennom serien New Music for Old instruments inviterer de samtidskomponister til å skrive nye verk for et tidligmusikkensemble som spiller på barokkinstrumenter og i tidsriktig spilleteknikk.

I syklusen bruker Shaw dikt fra 1700-tallet (Robert Burns) og nåtiden (Jacob Polley og Shaw). Hennes musikalske kjennetegn – å plassere et kjent musikalsk objekt i en uventet kontekst – brukes her når popmusikkliknende melodiske former smeltes sammen med den sprø klangen til barokkinstrumenter og bruk av brutte akkorder, som er så typiske for tidsperioden. Denne sammenstillingen skaper tid og rom for at hver tekstlinje kan falle delikat på plass, linjer inspirert av folkemusikk (Burns), Broadwaymusikaler (Shaw) og barokken (Polley). Shaw fyller dermed "gapet" mellom et tidligmusikkensemble og nåtidens musikk med sin tonale sentrering, strofiske struktur og transparente tekster som får det usannsynlige til å virke naturlig, nesten uunngåelig. Tekstene møter en nesten händelsk følelse for både de lange linjene og de subtile nyansene i strofer og vers.

Rondoaktige The Edge er det stykket som er mest barokk i formen. En tilbakevendende passasje i sarabande-rytme akkompagnerer en vokallinje som uforstyrret utfolder seg ganske resitativt fritt.

Teksten i And So er satt sammen av Shaws egne tekster iblandet linjer fra Gertrud Stein, Robert Burns og Billy Joel – noe som gir et åpent uttrykk. Stykket åpner med cembalo og vokal, også her resitativisk, før stryk kommer inn til Steins "a rose is a rose is a rose". Med verselinja "keeping track of time" imiterer pizzicato i stryk tikking fra ei klokke, som gjentas i sangens siste linje "and so we stay, on borrowed time.".

De vemodige åpningslinjene i Red Red Rose synges i fritt tempo akkompagnert av pizzicato bass som avløses av et bølgende repeterende ostinat i stryk, mens den folketoneaktige melodien rolig utfolder seg. Oboen kommer inn før siste vers med et kort sidetema som senere kommer igjen i stryk, og så i cembalo. Et kort mellomspill med nærmest eterisk flerstemt nynning av musikerne innleder siste vers.

Shaw fullførte sin sangsyklus i 2019 uvitende om at temaene i de tre sangene - å miste noen, livets forgjengelighet og kjærlighet - universelle tema, som allerede året etter skulle finne gjenklang samtidig hos mennesker over hele kloden, aktualisert av en pandemi...

Lytteksempel fra Spotify - Is a Rose, 2. sats

Samuel Barber (1910-81)

Samuel Barber regnes som en av de ekspressive representantene for den lyrisk-romantiske stilen. Komposisjonene hans står tonalt støtt i seinromantikken, men ble i årene etter andre verdenskrig tilført mer moderne elementer. som polytonallitet, atonalitet, tolvtoneteknikk og jazzelementer. Hans verkliste omfatter både symfonier, konserter, operaer, sonater, strykekvartetter og sanger. Han mottok Pulitzer-prisen i musikk to ganger; for operaen Vanessa (1958) og for Concert for Piano and Orchestra (1963). Han var født i Pennsylvania, og studerte piano, sang, direksjon og komposisjon ved Curtis Institute i hjemstaten.

Adagio for Strings er Barbers eget arrangement for orkester av andresatsen i hans String Quartet fra 1936. Adagio ble første gang fremført på radio med NBC Symphony Orchestra under ledelse av Arturo Toscanini i 1938 og ble enormt populært i både USA og Europa. Stykkets lange nærmest flytende melodilinjer som flytter seg fra fiolin til bratsj og videre til cello og som langsomt bygger seg opp til et klimaks, blir som et rop fra hjertet. Etterfulgt av stillhet og en rolig tilbakevending til temaet som til slutt løses opp og ender på dominanten, gir det et glimt av håp. Stykket resonnerer med noe i oss, noe dypt og tidløst, noe kontemplativt. Dette kan også ses i Barbers korarrangement fra 1967. Her brukte han messeleddet Agnus Dei som tekst - O, du Guds lam.

I mange år har Adagio vært assosiert med sorg, og sågar vært USAs semioffisielle sørgemusikk; det ble spilt i Albert Einsteins begravelse, i Franklin D. Roosevelts begravelse og kontinuerlig på radio i ett døgn etter at John F. Kennedy ble skutt, i tillegg til å brukt i minnegudstjenester etter 11. september. Det har vært brukt i reklamefilmer, og i et utall spillefilmer, best kjent her er nok Oliver Stone's Platoon fra 1988. Men de siste tiårene har stykket, for en yngre generasjon, blitt musikk å danse til; i 1999 ga Orbit, engelsk musiker, DJ og produsent, ut en versjon spilt på syntehesizer med ekstra basspedal, og denne gikk inn på fjerdeplass på U.K. Singles chart. I 2005 produserte nederlandske Tïesto, DJ og musikkprodusent, en dance-versjon som har hatt mer enn 90 millioner visninger på YouTube. Adagio for Strings kan dermed sies å ha gått fra askese til ekstase.

Lytteeksempel fra Spotify - Adagio for Strings

Overture to The School for Scandal var Barbers første verk for fullt orkester. Han skrev det i 1931, på slutten av studietiden. I 1933 vant han University of Colobias Bearns Prize for stykket, og det ble urframført samme år av Philadelphia Orchestra under ledelse av Alexander Smallens i Robin Hood Dell i en direkteoverført radiosending.

Komedien The School for Scandal av Richard Sheridan hadde moret og rystet publikum siden det kom ut i 1777. Stykket omhandler kjærlighetsforviklinger i den engelske overklassen der Lady Sneerwell er forelsket i unge Charles Surface, som igjen er forelsket i Maria. Det er også hans bror, Joseph. Maria er forelsket i Charles, og Lady Sneerwell og Joseph stikker hodene sammen og begynner å sette ut rykter om Charles' utroskap.

Barber komponerte denne konsert-ouverturen, ikke som et forspill til komedien, men heller som et musikalsk speilbilde av stykket, av dets vidd og ånd. Ouverturen åpner i en slags fanfare etterfulgt av to nedadgående toner som gjentas i økende tempo og bygger seg opp til en høylytt trille, som et latterbrøl fra publikum. Temaet kommer så i fiolinene, en lett og livlig gigue-liknende melodi som etterhvert florerer gjennom de ulike instrumentgruppene ettersom ryktet sprer seg og avsluttes som en slags humring i salen. Et nytt tema kommer inn med obo, en litt sentimental melodi som klarinett og fløyte klukker over og det bygger seg opp til et nytt latterbrøl som leder over i en kort gjennomføringsdel. Temaene kommer tilbake, og igjen får vi følelsen av at sladderen går gjennom orkester før stykket avsluttes i nok et latterbrøl.

Stykket har vært et fast innslag i orkesterrepertoaret siden 1950-tallet og presenterer nettopp det som skulle bli Barbers kjennetegn: det melodisk uanstrengte, en fargerik orkestrering og stilsikre tempi.

Caroline Shaw

The Observatory spilles ut som en stream of consciousness, inspirert av å stå i Griffith Observatory i Los Angeles og se ned på byen, opp på den uendelige himmelen og av Shaws kjærlighet til sci fi-genren.

Vi gjengir her Shaws egen programkommentar til verket ved urframføringen 29.8.2019 i Hollywood Bowl med Los Angeles Philharmonic under ledelse av Xian Zhang:
«Å skrive for fullt orkester kan føles som å på samme tid stå på en fjelltopp, skure kjøkkengulvet ditt, svømme midt i innsjøen, ta t-banen midt i rushen og varsomt holde noens hånd. Det er ikke et medium jeg ofte skriver for. Jeg forsøker også å skrive for det spesielle miljøet (sted, ensemble eller person, årstid etc.) musikken høres i for første gang (her: Hollywood Bowl, LA Phil, fantastiske Xian Zhang, midt i august 2019). Det er en morsom begrensning og det hjelper meg å holde komponeringen personlig og i samklang med den virkelige verden. […] Det er også noe med det å komponere et orkesterverk til en sommerkveld i Hollywood som får meg til å tenke på min favoritt filmgenre; sci-fi. Jeg elsker den måten episke historier i en verden «bortenfor» kan zoome inn og ut, og benytte grandiose imaginære alternative univers for å fortelle historier om oss. Og jeg elsker hvordan musikken i disse filmene fargelegger og ornamenterer vår opplevelse av disse verdenene (i deres ulike målestokker).

Når jeg skriver musikk, forestiller jeg meg gjerne noe visuelt (vanligvis abstrakt, noen ganger figurativt, sjelden narrativt), som en veileder for meg selv og noen ganger for noe å skrive mot. Det er et usynlig kontrapunkt her, men jeg vil heller at noen bare lytter og skaper sitt eget kontrapunktiske narrative eventyr enn å lese min versjon – å gi rom for ens egen observasjon og refleksjon, det være seg selve musikken eller naboens t-skjorte eller kosmologi eller morgendagens handleliste. (De store tidslinjene i livene våre utspiller seg ofte i bagatellene og det hverdagslige.) Ofte er de visuelle forestillingene som jeg skriver til ingenting annet enn en endring i fargetone eller et kjapt skifte mellom udefinerte scener eller situasjoner.

Jeg var midt i å skrive The Observatory […] da jeg en morgen dro opp til Griffith Observatory for å klarne hodet. Jeg så ned på byen med alle dens buer og alle dens kanter, og opp mot himmelen, som har blitt observert og undret over siden bevissthetens begynnelse. Jeg tenkte på min venn Kendrick Smith, kosmolog ved Perimeter Institute (og også min favorittgrillkokk). Kendrick er i spissen av den eldgamle tradisjonen kalt stjernetitting, og konstruerer nye rammeverk for å analysere data samlet inn av CHIME radioteleskop. Her er mitt enkle sammendrag av hans arbeid: Kendrick utvikler måter å se på måter å se på måter å se på (måter å se på) universet. Av og til tenker jeg at det kanskje er sånn musikk er. Eller kanskje den bare er en måte å anerkjenne tiden på og få den til å gå.

Om du har kommet så langt i programkommentaren lurer du vel på om jeg i det hele tatt skal si noe om musikken du vil høre i The Observatory. Ok. Det er noen veldig store akkorder og noen veldig lange pauser. Det er mønster, og detaljer i bevegelsene i mønstrene. Det er motiv som dukker opp i diminuert (forminsket noteverdi – tonene blir kortere, red.anm.) og augmentiv (forstørret noteverdi – tonene blir lengre, red.anm.) variant samtidig, som objekter i bane i ulike faser. Du vil finne forgrunn og bakgrunn. Det er kjærlighet til Andrew Norman (samtidig amerikansk komponist, red.anm.) der. Det er referanser til Strauss’ Don Juan, Bachs Brandenburgerkonsert nr. 3, Sibelius’ symfoni nr. 2, Brahms’ symfoni nr. 1, og rørklokkeakkordene som brukes for å annonsere at forestillingen straks begynner (igjen). Det er feiring og kritikk av systemer. Det er kaos og gjennomsiktighet. De veldig store akkordene kommer igjen på slutten, men oppfører seg ikke som i begynnelsen. Velkommen til The Observatory.”

Camilla Rusten

Is a Rose

The Edge
(premiere 6. mars, 2019 i Bing Concert Hall, Stanford, California

the wind is light
the light wind
beating its wings about your face
as it rises
where you cannot rise

the loaf
baked full of the fields’
light and air
the honey ablaze
on the knife

wind with no
relief in it, turning a cylinder
of leaves a shadow
falls into and tumbles out bright

where does the grace
of the moment go
from the stream, a palmful
of silver your life

wing-beats, the long grass
whipped by
the light that sings
off the edge of the rose

— Jacob Polley (b. 1975)


And So
premiere 12. mars, 2019 i Alice Tully Hall, Lincoln Center, New York

would a song by another name
sound as sweet and true
would all the reds be just the same
or violets as blue
if you were gone would words still flow
and would they rhyme with you
if you were gone would i still know
how to love and how to grow
and how the vowel threads through .

and so they say the saying goes
a rose is a rose is a rose is a rose is a rose is a rose is a tired rhyme
but in the verse there’s always time.

would scansion cease to mark the beats
if i went away
would a syllable interrupt the feet
of tetrametric iambs
when i am gone and it is calm
listen
and i will sing a tune of love and life and of the ocean’s prose and the poetry of a
red,
red,
rose,
that’s newly sprung in june.

and so you say the saying goes
a rose is a rose is a rose is a rose
is a rose
is a rose
is how I’m
keeping track of time .

when a’ the seas rise high, my dear
and the rocks melt with the sun
will the memory of us
still rhyme with anyone
will we still tune our violin
swill we still sing of roses
will we exist at all, my love,
or will we fade to stanzas of
the dust that i suppose is
all we were and all we’ll be.

and so the saying “so it goes”
depends a lot on if a rose is a rose is a rose is rose is a rose
is a rose is a rose is a thing sublime
and so we stay, on borrowed time.

— Caroline Shaw (b. 1982)

Red, Red Rose
premiere 11. mai, 2016 i Walt Disney Concert Hall, Los Angeles, California

And fare thee weel, my only luve!
And fare thee weel, awhile!
And I will come again, my luve,
Though it were ten thousand mile.

O my Luve is like a red, red rose
That’s newly sprung in June;
O my Luve is like the melody
That’s sweetly played in tune.

So fair art thou, my bonnie lass,
So deep in luve am I;
And I will luve thee still, my dear,
Till a’ the seas gang dry.

Till a’ the seas gang dry, my dear,
And the rocks melt wi’ the sun;
And I will love thee still, my dear,
While the sands o’ life shall run.

And fare thee weel, my only luve!
And fare thee weel awhile!
And I will come again, my luve,
Though it were ten thousand mile.

(O my Luve is like a red, red rose,
So deep in luve am I;
And I will luve thee still, my dear
And I will luve thee still, my dear)

— Robert Burns (1759–1796) Text adapted from "A Red, Red Rose" (1794)

Om konserten

Tradisjonen tro presenterer TSO Trondheim kammermusikkfestivals festivalkomponist på torsdagskonserten sin under festivalen, et fast høydepunkt for mange. I år er det amerikanske Caroline Shaw som er festivalkomponist, i en konsert som gir oss musikk av tre amerikanske komponister, fra tre ulike epoker. Vi får blant annet høre fra operaen L'amant Anonyme, den eneste operaen av Joseph Bologne Chevalier de Saint-Georges der partituret har overlevd. Han var den første klassiske komponisten med afrikansk opprinnelse, dirigent for et av de beste orkestrene i Europa, og en inspirasjonskilde for både Haydn og Mozart. Dette er første gang vi spiller ett av hans verker.

For konserter i Olavshallen kreves negativ koronatest eller koronapass. Mer informasjon kommer på Olavshallens hjemmesider.

Clemens Schuldt
- Foto: Marco Borggreve

Clemens Schuldt

Schuldt er sjefdirigent for Münchener Kammerorchester og en ung, fremadstormende dirigent som har høstet lovord for sine tolkninger av klassisistisk og romantisk tysk repertoar. Samtidig inkluderer han gjerne mindre kjente samtidige verk i sine konsertprogram.

I sesongen 20/21 har Schuldt debutert med Stavanger Symfoniorkester, Turun filharmoninen orkesteri (Turku) og Tapiola Sinfonietta, og dirigert blant andre Konzerthausorchester Berlin, Orchestre Symphonique de Québec, Auckland Philharmonia Orchestra, Svenska Kammarorkestern og Scottish Chamber Orchestra. Høydepunkt sesongen 19/20 med Münchener Kammerorchester var blant annet urframføringer av Thomas Adès, Hans Abrahamsen, Beat Furrer og Justė Janulytė, konsert i den nye konsertsalen til polsk radioorkester og under Mozartfest Würtzburg. Schuldt har dirigert de beste orkestrene i Europa, han har vært i Nord-Amerika, Australia, Kina, Japan og Israel. Schuldt har også flere operaproduksjoner bak seg, blant annet debuterte han nylig ved Veneziabiennalen i George Benjamins opera Written on Skin med Orchestra Sinfonica Nazionale della Rai, han dirigerte Münchener Kammerorchester i en kritikerrost nyoppsetning av Cosi fan tutte og han har tidligere vært Conductor in Residence ved Staatstheater Mainz i to sesonger.

Schuldt vant I 2010 den prestisjefylte Donatella Flick Conducting Competition i London, og var assisterende dirigent ved London Symphony Orchestra i ett år. Han er utdannet fiolinist og spilte i Gürzenich-Orchester Köln og Deutsche Kammerphilharmonie Bremen før han begynte å studere dirigering i Düsseldorf, Wien og Weimar.

Ingeborg Gillebo

Ingeborg Gillebos varme fyldige mezzosopran er etterspurt verden over. Hun har sunget med blant andre Berliner Philharmoniker, Birmingham Symphony Orchestra, Orchestre de Chambre de Paris og Camerata Salzburg, og med dirigenter som Fabio Biondi, James Levine, Marc Minkowski og Andris Nelsons. Gillebo har gjestet operahusene i Zürich, Kiel, Toulouse, Versailles og Theater an der Wien, Festival d'Aix en Provence, Flanders Festival Antwerp, The Metropolitan, Drottningholm og Bayreuth Festival. Hun hadde åremålsstilling ved Den Norske Opera & Ballett fra 2012-2014 der hun sang roller som Niclausse i Hoffmans eventyr (Offenbach) og Zerlina i Don Giovanni.

Gillebo er utdannet ved Norges Musikkhøgskole og ved Det Kongelige Danske Operaakademi i København med Susanna Eken. Hun debuterte i 2009 på Det Kongelige Theater i København som Margret i Alban Bergs Wozzeck og året etter ved Den Norske Opera & Ballett i rollen som Cherubino i Figaros bryllup. I 2011 vant hun 2. pris i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse, noe som førte til en rekke internasjonale oppdrag og debuter ved både The Metropolitan Opera i New York og operafestivalen i Bayreuth. I 2015 gikk hun til semifinalen i konkurransen Cardiff Singer of the Year og samme år mottok hun Tom Wilhelmsens Opera- og Ballettpris.

- Foto: Kait Moreno

Caroline Shaw

Det er noe forfriskende over det å skrive om samtidige komponister, som er vokst opp med hjemmesider og Instagram og Facebook og å by på seg selv. Man får følelsen av å ha en direkte kanal inn – her er komponistens ideer, følelser, tull og tøys og alvorlige tanker i et spinn av bilder, tekst, intervjuer og film; vær så god! En veritabel godtebutikk hvor det bare er å plukke med seg alle godbitene. Festivalkomponist Caroline Shaw er akkurat sånn. Jo mer man leser og leter, jo mer finner man av interessante, morsomme, eksentriske og uvante detaljer, og denne teksten blir som et overflødighetshorn. Men begrensning er også en kunst, så her er et forsøk på å fange et glimt av Caroline Shaw og presentere en nøye utvalgt godtepose med litt salt, litt søtt og litt syrlig; godt og blandet.

Shaw omtales som et bevis på at klassisk musikk fortsatt er en sjanger med en spennende framtid. Hun vant Pulitzer-prisen for musikk i 2013 som 30-åring og tidenes yngste komponist, for stykket Partita for 8 voices, skrevet til oktetten Roomful of Teeth, en vokalgruppe hun selv synger i og som utforsker den menneskelige stemmens utrykkspotensial. Stykket synges forøvrig av Trondheim Vokalensemble på Kamfests åpningskonsert. Musikken hennes har blitt framført i Hollywood Bowl og på Lincoln Center, blitt spilt i en turnévideo med Beyonce, og Attacca Quartet vant Grammy i 2020 for Orange, en innspilling av hennes strykekvartetter. Det er en produktiv og genreoverskridende komponist, eller «musiker som skriver musikk» som hun selv beskriver seg som, vi her får møte. Og nettopp musiker er hun i bunnen; hun er utdannet fiolinist og bratsjist og urframførte selv sin egen fiolinkonsert, Lo.

Shaw har de siste årene hatt så ulike samarbeidspartnere som rapperne Kanye West (på The Life of Pablo og ye) og NAS (som hun har produsert for). Is a Rose er skrevet til mezzosopran Anne Sofie van Otter, hun har hatt prosjekter med sopran Renée Fleming, Sõ Percussions, multiinstrumentalist Richard Reed Parry fra indierockbandet Arcade Fire og pianist Jonathan Bliss. Hun har skrevet filmmusikk, sunget på andres, vært solist med egen fiolinkonsert, og skrevet musikk til og hatt en gjesterolle i Amazon’s serie Mozart in the Jungle. I januar kom albumet Narrow Sea med Sõ Percussions der Shaw har skrevet tittelverket til perkusjonsgruppa, sopranen Dawn Upshaw og pianist Gilbert Kalish, og i juli kom Let the Soil Play Its Simple Part med musikk av og med Sõ Percussions og Caroline Shaw, «som et ordentlig band». Prosjekt framover er musikk til en ny film av Josephine Decker, et stykke til Miro Quartet, et utendørsstykke til Britt Festival, og samarbeid med New York Philhamonic, Australia Ballet, Lyric Opera of Chicago, The Crossing, Cantori NY, Wu Tsang, Helen Simoneau, I Giardini, Byron Schenkman og Pam Tanowitz, for å nevne noen.

Shaw har beholdt en fleksibilitet som gjør at hun er vanskelig å plassere i en definert boks. Hun har hverken slått inn på en tradisjonell klassisk komponists vei med jakten på prestisjefylte bestillingsverk, ei heller dreid over til popgenren. I stedet fortsetter hun å lette etter de intime og løst strukturerte musikalske opplevelsene der komposisjon og tolkning flyter over i hverandre, og der de opptrådde grensene for den klassiske musikken viskes ut.

Avslutningsvis kan vi nevne at hun som barn sovnet til sin fars pianospill til en metronom han aldri fulgte – «en merkelig form for polyrytmikk», hun har studert ved Rice, Yale og Princeton, underviser for tiden ved NYU, elsker fargen gul, otere, lukten av rosmarin, Mozarts operaer, Beethovens op. 74 (strykekvartett nr. 10) og lyden av en sliten ustemt mandolin.

- Portrettert av William Ward (1762–1826), gravering Mather Brown (1761–1831).

Joseph Bologne, Chevalier de Saint-Georges (1739/45-99)

Joseph Bologne, Chevalier de Saint-Georges var en celebritet i Paris, en formidabel fekter, en virtuos fiolinist, kjent komponist og dirigent for et av de beste orkestrene i Europa. Joseph Bologne var sønn av slaven Nanon fra Guadeloupe og den rike plantasjeeieren og adelsmannen George Bologne. Bologne tok med seg Nanon og Joseph til Frankrike der gutten fikk den beste mulige utdannelse for så å bli introdusert i det franske aristokratiet. Den unge Bologne utmerket seg i fekting og ble den første svarte oberst i den franske hæren. Han ble senere slått til ridder og fikk tittelen Chevalier.

Lite er kjent om hans musikalske utdannelse, men i 1769 ble han hentet til det nystartede Concert des Amateurs ledet av François-Joseph Gossec. Tre år senere debuterte han som solofiolinist i sine to første fiolinkonserter, op. 2, som begge krever stor virtuositet. Chevalier var nå konsertmester og overtok som musikalsk leder i 1773. Orkesteret var på denne tiden anerkjent som et av de aller beste musikkensembler i Europa. Chevalier skrev strykekvartetter (som den første i genren i Frankrike), sonater (som beveger seg bort fra barokkens continuo-akkompagnement mot mer likeverdige stemmer), et dusin tosatsige konsertante symfonier og like mange tresatsige fiolinkonserter. Han ble Marie-Antoinettes musikklærer, var tilknyttet hertugen av Orleans og favoritt til å overta dirigentpinnen ved Opéra de Paris, men tre av de fremste sangerinnene skrev til Marie-Antoinette at deres delikate natur ikke ville tåle «å ta imot ordrer fra en mulatt». Chevalier trakk da sitt kandidatur for ikke å sette dronningen i forlegenhet. I stedet overtok han som dirigent for det prestisjetunge Concert de la Loge Olympique, og i årene som fulgte skrev han enda et par fiolinkonserter og konsertante symfonier, før han henga seg helt til operaer.

Dessverre forsvant mye av Bolognes musikk under den franske revolusjonen, og selv om han skal ha skrevet seks operaer, den første, Ernestine, i 1777, er den komiske operaen L’Amant Anonyme, comédie en deux actes mêlée de ballets (1780) den eneste operaen som har overlevd. Operaen er basert på skuespillet med samme navn av Stéphanie Félicité de Genlis (1746-1830) og librettoen er ved François-Georges Fouques Deshayes, bedre kjent som “Desfontaines” (1733-1825). Operaen hadde premiere i Paris 8. mars 1780, sannsynligvis i det berømte private teateret til Madame de Montesson (1738-1806). I operaen møter vi den vakre enken Léontine, som har gitt opp kjærligheten, og hennes venn Valcour, som hevder det samme. Léontine mottar en strøm av brev og gaver fra en anonym mann som erklærer henne sin udødelige kjærlighet, noe som tilsynelatende morer hennes venn stort. Men Valcour har skjult sine følelser for Léontine i årevis, og moter seg nå opp til å avsløre at det er han som er den hemmelige beundreren. Hvordan vil hans innrømmelse bli mottatt? Historien i operaen er av den lettbente sorten, mens musikken er elegant, sjarmerende og livlig, men også uttrykksfull og dypsindig.

Etter hans død i 1799 forsvant navnet hans og musikken fra allmennheten, først og fremst som følge av raseteorier og gjenopptakelsen av slaveriet i Frankrike i 1802. Han ble nedlatende titulert ‘Mozart noir’, utelatt fra klassisk musikks kanon og til slutt glemt i nesten to hundre år. Nå er han på full fart tilbake på repertoaret; kvaliteten på komposisjonene hans vitner om en komponist helt i forkant av sin tid, og mange hevder at Mozart i stedet burde kalles ‘den hvite Chevalier’.

Lytteeksempel fra Spotify - 1. sats fra L’amant Anonyme

Caroline Shaw (1982- )

Sangsyklusen Is a Rose består av tre sanger skrevet mellom 2016 og 2019, alle bestilt av Philharmonia Baroque Orchestra & Chorale (PBO). Gjennom serien New Music for Old instruments inviterer de samtidskomponister til å skrive nye verk for et tidligmusikkensemble som spiller på barokkinstrumenter og i tidsriktig spilleteknikk.

I syklusen bruker Shaw dikt fra 1700-tallet (Robert Burns) og nåtiden (Jacob Polley og Shaw). Hennes musikalske kjennetegn – å plassere et kjent musikalsk objekt i en uventet kontekst – brukes her når popmusikkliknende melodiske former smeltes sammen med den sprø klangen til barokkinstrumenter og bruk av brutte akkorder, som er så typiske for tidsperioden. Denne sammenstillingen skaper tid og rom for at hver tekstlinje kan falle delikat på plass, linjer inspirert av folkemusikk (Burns), Broadwaymusikaler (Shaw) og barokken (Polley). Shaw fyller dermed "gapet" mellom et tidligmusikkensemble og nåtidens musikk med sin tonale sentrering, strofiske struktur og transparente tekster som får det usannsynlige til å virke naturlig, nesten uunngåelig. Tekstene møter en nesten händelsk følelse for både de lange linjene og de subtile nyansene i strofer og vers.

Rondoaktige The Edge er det stykket som er mest barokk i formen. En tilbakevendende passasje i sarabande-rytme akkompagnerer en vokallinje som uforstyrret utfolder seg ganske resitativt fritt.

Teksten i And So er satt sammen av Shaws egne tekster iblandet linjer fra Gertrud Stein, Robert Burns og Billy Joel – noe som gir et åpent uttrykk. Stykket åpner med cembalo og vokal, også her resitativisk, før stryk kommer inn til Steins "a rose is a rose is a rose". Med verselinja "keeping track of time" imiterer pizzicato i stryk tikking fra ei klokke, som gjentas i sangens siste linje "and so we stay, on borrowed time.".

De vemodige åpningslinjene i Red Red Rose synges i fritt tempo akkompagnert av pizzicato bass som avløses av et bølgende repeterende ostinat i stryk, mens den folketoneaktige melodien rolig utfolder seg. Oboen kommer inn før siste vers med et kort sidetema som senere kommer igjen i stryk, og så i cembalo. Et kort mellomspill med nærmest eterisk flerstemt nynning av musikerne innleder siste vers.

Shaw fullførte sin sangsyklus i 2019 uvitende om at temaene i de tre sangene - å miste noen, livets forgjengelighet og kjærlighet - universelle tema, som allerede året etter skulle finne gjenklang samtidig hos mennesker over hele kloden, aktualisert av en pandemi...

Lytteksempel fra Spotify - Is a Rose, 2. sats

Samuel Barber (1910-81)

Samuel Barber regnes som en av de ekspressive representantene for den lyrisk-romantiske stilen. Komposisjonene hans står tonalt støtt i seinromantikken, men ble i årene etter andre verdenskrig tilført mer moderne elementer. som polytonallitet, atonalitet, tolvtoneteknikk og jazzelementer. Hans verkliste omfatter både symfonier, konserter, operaer, sonater, strykekvartetter og sanger. Han mottok Pulitzer-prisen i musikk to ganger; for operaen Vanessa (1958) og for Concert for Piano and Orchestra (1963). Han var født i Pennsylvania, og studerte piano, sang, direksjon og komposisjon ved Curtis Institute i hjemstaten.

Adagio for Strings er Barbers eget arrangement for orkester av andresatsen i hans String Quartet fra 1936. Adagio ble første gang fremført på radio med NBC Symphony Orchestra under ledelse av Arturo Toscanini i 1938 og ble enormt populært i både USA og Europa. Stykkets lange nærmest flytende melodilinjer som flytter seg fra fiolin til bratsj og videre til cello og som langsomt bygger seg opp til et klimaks, blir som et rop fra hjertet. Etterfulgt av stillhet og en rolig tilbakevending til temaet som til slutt løses opp og ender på dominanten, gir det et glimt av håp. Stykket resonnerer med noe i oss, noe dypt og tidløst, noe kontemplativt. Dette kan også ses i Barbers korarrangement fra 1967. Her brukte han messeleddet Agnus Dei som tekst - O, du Guds lam.

I mange år har Adagio vært assosiert med sorg, og sågar vært USAs semioffisielle sørgemusikk; det ble spilt i Albert Einsteins begravelse, i Franklin D. Roosevelts begravelse og kontinuerlig på radio i ett døgn etter at John F. Kennedy ble skutt, i tillegg til å brukt i minnegudstjenester etter 11. september. Det har vært brukt i reklamefilmer, og i et utall spillefilmer, best kjent her er nok Oliver Stone's Platoon fra 1988. Men de siste tiårene har stykket, for en yngre generasjon, blitt musikk å danse til; i 1999 ga Orbit, engelsk musiker, DJ og produsent, ut en versjon spilt på syntehesizer med ekstra basspedal, og denne gikk inn på fjerdeplass på U.K. Singles chart. I 2005 produserte nederlandske Tïesto, DJ og musikkprodusent, en dance-versjon som har hatt mer enn 90 millioner visninger på YouTube. Adagio for Strings kan dermed sies å ha gått fra askese til ekstase.

Lytteeksempel fra Spotify - Adagio for Strings

Overture to The School for Scandal var Barbers første verk for fullt orkester. Han skrev det i 1931, på slutten av studietiden. I 1933 vant han University of Colobias Bearns Prize for stykket, og det ble urframført samme år av Philadelphia Orchestra under ledelse av Alexander Smallens i Robin Hood Dell i en direkteoverført radiosending.

Komedien The School for Scandal av Richard Sheridan hadde moret og rystet publikum siden det kom ut i 1777. Stykket omhandler kjærlighetsforviklinger i den engelske overklassen der Lady Sneerwell er forelsket i unge Charles Surface, som igjen er forelsket i Maria. Det er også hans bror, Joseph. Maria er forelsket i Charles, og Lady Sneerwell og Joseph stikker hodene sammen og begynner å sette ut rykter om Charles' utroskap.

Barber komponerte denne konsert-ouverturen, ikke som et forspill til komedien, men heller som et musikalsk speilbilde av stykket, av dets vidd og ånd. Ouverturen åpner i en slags fanfare etterfulgt av to nedadgående toner som gjentas i økende tempo og bygger seg opp til en høylytt trille, som et latterbrøl fra publikum. Temaet kommer så i fiolinene, en lett og livlig gigue-liknende melodi som etterhvert florerer gjennom de ulike instrumentgruppene ettersom ryktet sprer seg og avsluttes som en slags humring i salen. Et nytt tema kommer inn med obo, en litt sentimental melodi som klarinett og fløyte klukker over og det bygger seg opp til et nytt latterbrøl som leder over i en kort gjennomføringsdel. Temaene kommer tilbake, og igjen får vi følelsen av at sladderen går gjennom orkester før stykket avsluttes i nok et latterbrøl.

Stykket har vært et fast innslag i orkesterrepertoaret siden 1950-tallet og presenterer nettopp det som skulle bli Barbers kjennetegn: det melodisk uanstrengte, en fargerik orkestrering og stilsikre tempi.

Caroline Shaw

The Observatory spilles ut som en stream of consciousness, inspirert av å stå i Griffith Observatory i Los Angeles og se ned på byen, opp på den uendelige himmelen og av Shaws kjærlighet til sci fi-genren.

Vi gjengir her Shaws egen programkommentar til verket ved urframføringen 29.8.2019 i Hollywood Bowl med Los Angeles Philharmonic under ledelse av Xian Zhang:
«Å skrive for fullt orkester kan føles som å på samme tid stå på en fjelltopp, skure kjøkkengulvet ditt, svømme midt i innsjøen, ta t-banen midt i rushen og varsomt holde noens hånd. Det er ikke et medium jeg ofte skriver for. Jeg forsøker også å skrive for det spesielle miljøet (sted, ensemble eller person, årstid etc.) musikken høres i for første gang (her: Hollywood Bowl, LA Phil, fantastiske Xian Zhang, midt i august 2019). Det er en morsom begrensning og det hjelper meg å holde komponeringen personlig og i samklang med den virkelige verden. […] Det er også noe med det å komponere et orkesterverk til en sommerkveld i Hollywood som får meg til å tenke på min favoritt filmgenre; sci-fi. Jeg elsker den måten episke historier i en verden «bortenfor» kan zoome inn og ut, og benytte grandiose imaginære alternative univers for å fortelle historier om oss. Og jeg elsker hvordan musikken i disse filmene fargelegger og ornamenterer vår opplevelse av disse verdenene (i deres ulike målestokker).

Når jeg skriver musikk, forestiller jeg meg gjerne noe visuelt (vanligvis abstrakt, noen ganger figurativt, sjelden narrativt), som en veileder for meg selv og noen ganger for noe å skrive mot. Det er et usynlig kontrapunkt her, men jeg vil heller at noen bare lytter og skaper sitt eget kontrapunktiske narrative eventyr enn å lese min versjon – å gi rom for ens egen observasjon og refleksjon, det være seg selve musikken eller naboens t-skjorte eller kosmologi eller morgendagens handleliste. (De store tidslinjene i livene våre utspiller seg ofte i bagatellene og det hverdagslige.) Ofte er de visuelle forestillingene som jeg skriver til ingenting annet enn en endring i fargetone eller et kjapt skifte mellom udefinerte scener eller situasjoner.

Jeg var midt i å skrive The Observatory […] da jeg en morgen dro opp til Griffith Observatory for å klarne hodet. Jeg så ned på byen med alle dens buer og alle dens kanter, og opp mot himmelen, som har blitt observert og undret over siden bevissthetens begynnelse. Jeg tenkte på min venn Kendrick Smith, kosmolog ved Perimeter Institute (og også min favorittgrillkokk). Kendrick er i spissen av den eldgamle tradisjonen kalt stjernetitting, og konstruerer nye rammeverk for å analysere data samlet inn av CHIME radioteleskop. Her er mitt enkle sammendrag av hans arbeid: Kendrick utvikler måter å se på måter å se på måter å se på (måter å se på) universet. Av og til tenker jeg at det kanskje er sånn musikk er. Eller kanskje den bare er en måte å anerkjenne tiden på og få den til å gå.

Om du har kommet så langt i programkommentaren lurer du vel på om jeg i det hele tatt skal si noe om musikken du vil høre i The Observatory. Ok. Det er noen veldig store akkorder og noen veldig lange pauser. Det er mønster, og detaljer i bevegelsene i mønstrene. Det er motiv som dukker opp i diminuert (forminsket noteverdi – tonene blir kortere, red.anm.) og augmentiv (forstørret noteverdi – tonene blir lengre, red.anm.) variant samtidig, som objekter i bane i ulike faser. Du vil finne forgrunn og bakgrunn. Det er kjærlighet til Andrew Norman (samtidig amerikansk komponist, red.anm.) der. Det er referanser til Strauss’ Don Juan, Bachs Brandenburgerkonsert nr. 3, Sibelius’ symfoni nr. 2, Brahms’ symfoni nr. 1, og rørklokkeakkordene som brukes for å annonsere at forestillingen straks begynner (igjen). Det er feiring og kritikk av systemer. Det er kaos og gjennomsiktighet. De veldig store akkordene kommer igjen på slutten, men oppfører seg ikke som i begynnelsen. Velkommen til The Observatory.”

Camilla Rusten

Is a Rose

The Edge
(premiere 6. mars, 2019 i Bing Concert Hall, Stanford, California

the wind is light
the light wind
beating its wings about your face
as it rises
where you cannot rise

the loaf
baked full of the fields’
light and air
the honey ablaze
on the knife

wind with no
relief in it, turning a cylinder
of leaves a shadow
falls into and tumbles out bright

where does the grace
of the moment go
from the stream, a palmful
of silver your life

wing-beats, the long grass
whipped by
the light that sings
off the edge of the rose

— Jacob Polley (b. 1975)


And So
premiere 12. mars, 2019 i Alice Tully Hall, Lincoln Center, New York

would a song by another name
sound as sweet and true
would all the reds be just the same
or violets as blue
if you were gone would words still flow
and would they rhyme with you
if you were gone would i still know
how to love and how to grow
and how the vowel threads through .

and so they say the saying goes
a rose is a rose is a rose is a rose is a rose is a rose is a tired rhyme
but in the verse there’s always time.

would scansion cease to mark the beats
if i went away
would a syllable interrupt the feet
of tetrametric iambs
when i am gone and it is calm
listen
and i will sing a tune of love and life and of the ocean’s prose and the poetry of a
red,
red,
rose,
that’s newly sprung in june.

and so you say the saying goes
a rose is a rose is a rose is a rose
is a rose
is a rose
is how I’m
keeping track of time .

when a’ the seas rise high, my dear
and the rocks melt with the sun
will the memory of us
still rhyme with anyone
will we still tune our violin
swill we still sing of roses
will we exist at all, my love,
or will we fade to stanzas of
the dust that i suppose is
all we were and all we’ll be.

and so the saying “so it goes”
depends a lot on if a rose is a rose is a rose is rose is a rose
is a rose is a rose is a thing sublime
and so we stay, on borrowed time.

— Caroline Shaw (b. 1982)

Red, Red Rose
premiere 11. mai, 2016 i Walt Disney Concert Hall, Los Angeles, California

And fare thee weel, my only luve!
And fare thee weel, awhile!
And I will come again, my luve,
Though it were ten thousand mile.

O my Luve is like a red, red rose
That’s newly sprung in June;
O my Luve is like the melody
That’s sweetly played in tune.

So fair art thou, my bonnie lass,
So deep in luve am I;
And I will luve thee still, my dear,
Till a’ the seas gang dry.

Till a’ the seas gang dry, my dear,
And the rocks melt wi’ the sun;
And I will love thee still, my dear,
While the sands o’ life shall run.

And fare thee weel, my only luve!
And fare thee weel awhile!
And I will come again, my luve,
Though it were ten thousand mile.

(O my Luve is like a red, red rose,
So deep in luve am I;
And I will luve thee still, my dear
And I will luve thee still, my dear)

— Robert Burns (1759–1796) Text adapted from "A Red, Red Rose" (1794)