• 09 okt. 2014
    Kl 23:30
Klassisk symfoni

JA, VI ELSKER – EN REISE I NORSK MUSIKK

Ja, vi elsker vil fremme norske orkestre og norsk musikk. Det vil være en feiring av norske musikkskatter og komponister gjennom tidene, fra 1814 til i dag. Mye norsk musikk er av høy kvalitet og vel verdt en hyllest. Og i vår nasjonale musikkarv er det mye å velge i.

Det kan være vel etablerte og kjente verker, verker som i sin samtid ble gjenstand for oppmerksomhet eller verker som har gått i glemmeboken og som fortjener gjenhør i dag.
Slik håper prosjektet Ja, vi elsker å spre kunnskap om, øke interessen for og begeistre publikum med norsk musikk.
Ja, vi elsker er lagt opp slik at de åtte orkestrene som deltar velger sine favoritter blant norske komponister og verk. Konsertene spilles som en "stafett" hvor dirigentpinnen sendes fra orkester til orkester, og fra by til by. Til sammen spilles åtte konserter landet rundt i sju norske byer. Fra 2. oktober til 27. november holder de hver sin konsert og fremfører 30 verk av norske komponister.

På denne konserten får du høre et knippe flotte verker fra tidlig 1900-tall og frem til i dag som TSO har valgt for å markere grunnlovsjubileet og det norske.

Maja S.K. Ratkje Paragraf 112 (§112), bestillingsverk
Fartein Valen Kirkegården ved havet
Geirr Tveitt Tri fjordar, konsert for hardingfele
Jon Ø. Ness Low Jive
L.I.Jensen Sinfonia i d
<b>DIRIGENT</b> Eivind Aadland
<b>SOLIST</b> Ragnhild Hemsing, <i>hardingfele</i>

Eivind Aadland
Han var sjefdirigent for Trondheim Symfoniorkester i syv sesonger fra 2003 til 2010. I sin siste sesong ledet han også TSO på den store turneen til Kina. Aadland arbeider regelmessig med Oslofilharmonien, Bergen filharmoniske og Stavanger Symfoniorkester. På Den Norske Opera har han dirigert oppsetninger av Don Giovanni, Figaros bryllup, Tryllefløyten og Flaggermusen. Aadland gjester ofte Göteborg Symfoniker, Det svenske kammerorkester, Radiosymfoniorkestrene i Sverige og Finland, WDR Sinfonieorchester Köln og SWR Sinfonieorchester Stuttgart og Orchestre National du Capitole de Toulouse. Aadland har også hatt dirigentoppdrag i Sør-Korea og Australia. I 2011 ble han første gjestedirigent i Queensland Symfoniorkester i Brisbane. Han mottok Sibeliusprisen i 2003. Aadlands diskografi er betydelig, med mye norsk musikk fra Ole Bull til Arne Nordheim.. I 2013 gjorde han en komplett innspilling av alle Griegs orkesterverker med Radiosymfoniorkesteret i Köln (WDR). Aadland har en fortid både som konsertmester og som fiolinist med solistoppgaver i mange europeiske land.


Ragnhild Hemsing

Hun er en allsidig fiolinist og musiker med et variert repertoar som også har stor interesse for den rike folkemusikktradisjonen hjemme i Valdres. I 2007 vant hun B-klassen på hardingfele på Landskappleiken.Ragnhild er født i 1988 i Aurdal og har studert ved Barratt Due musikkinstitutt i Oslo. Hun har som førsteprisvinner i nasjonale og internasjonale konkurranser og gjennom TV- og konsertopptredener, gjort seg bemerket i norsk musikkliv. Ragnhild har vært solist med alle de profesjonelle symfoniorkestrene i Norge, og med flere utenlandske orkestre. Blant annet har hun spilt med Danmark Radios Symfoniorkester, og med Nasjonalfilharmonikerne i Ukraina. Våren 2009 var hun solist med Oslo Kammerorkester i Beograd. Hun har medvirket ved Festspillene i Bergen, Festspillene på Elverum og Oslo Kammermusikkfestival. Ragnhild og hennes søster Eldbjørg utgjør duoen Søstrene Hemsing, som har et tett duosamarbeid. De har blitt invitert til festivaler som Festspillene i Bergen, Oslo Kammermusikkfestival, Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival, Festspillene i Nord-Norge, Nordlysfestivalen og Hardanger Musikkfest.

Maja S.K. Ratkje (f.1973) Paragraf 112 (§112)
Som åpningsverk spiller alle de norske symfoniorkestrene en bestilling av Maja S.K. Ratkje. Verket har tittelen Paragraf 112 (§112). Hun sier selv om orkesterverket: "Jeg har valgt å rette fokus på grunnlovens paragraf 112 som lovfester at myndighetene skal legge til rette for at naturens produksjonsevne og mangfold bevares. “Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten”, står det blant annet i loven. "Norsk kultur er uløselig knyttet til natur, og mitt nye verk er ment som en påminnelse om at ansvaret for det skjøre, men viktige mangfoldet ikke må forsømmes. "
Maja S.K. Ratkjes musikk er framført av bl.a. Klangforum Wien, Kringkastingsorkesteret, Vertavo, Cikada og nå sist en urfremføring av Det Norske Kammerorkester under Ultimafestivalen. Ratkje er også kjent som utøver og som improvisasjonsmusiker bl.a. i gruppen SPUNK. Mer om Ratkje på www.ratkje.com.

Fartein Valen (1887-1952) Kirkegården ved havet
Hva kan ikke sol og varme og kanskje en skvett vin utrette med en blek og fattig nordmann, ytterst beskjeden og sterk i troen. I alle fall skrev Fartein Valen noen av sine viktigste verk vinteren 1932-33 da han bodde på Mallorca. Et av dem var Kirkegården ved havet, inspirert av Paul Valérys dikt "Le cimitiere marin" i spansk oversettelse. Oversettelsen av det franske diktet til det vokalrike spanske språket var mesterlig, og det "klang som en gullbrokade" for Valen. Da han leste det steg en annen kirkegård frem i tankene, kolerakirkegården i Valevåg der flere av hans slekt hvilte. Etter hvert ble kirkegården glemt, den forfalt for ingen stelte gravene. Bare restene av en jernport og en mur av gråstein røpet at det hadde vært en kirkegård. Valen kunne på sine ensomme vandringer sitte i lange stunder der på muren utmed havet og la seg fylle av en underlig stemning. Den stemningen han igjen opplevde da han leste Valérys dikt i Palma. Han fullførte orkesterstykket da han var tilbake i Oslo. Valens biograf Olav Gurvin er nøye med å understreke at som ellers hos Valen er dette på ingen måte programmusikk. Det skal verken tolke eller gi en fremstilling av Valerys dikt. Det er snakk om en stemning.

Fartein Valen er en av de mest bemerkelsesverdige komponister vi har. Både mens han levde og etter hans død var han omgitt av myter; myter om hans personlighet, om hans selvvalgte isolasjon, om hans religiøsitet, om hans kunnskaper og evner innen språk, om hans kjærlighet til roser og kaktuser. Disse mytene har stått i veien for en objektiv vurdering av hans musikk. I dag er det betydelig lettere å se storheten hos Valen, anerkjenne ham som en banebryter, men også å forstå hans musikk ut fra musikken selv, og ikke bare på grunn av den eksentriske personen han var. For det er først nå vi har begynt på sette pris på musikken som denne ytterst beskjedne mannen skrev. Vi ser nå klarere den store betydningen han har i norsk og nordisk musikk med sine raffinerte komposisjoner i en nyskapt atonal stil. Den er blitt karakterisert som en Bachsk polyfoni med Schönbergske midler. Strukturell logikk og klarhet forenes med emosjonell intensitet og konsentrasjon. Det er blitt sagt om Valen "at de fleste komponister som arbeider atonalt, har en altfor sterkt mekanisert eller vitenskapelig palett. Valen derimot, har en atonal palett med mange farger, som han bruker til å uttrykke poesi."
I 1951 ble han spurt om atonal musikk kun er teknikk: Hvis man med det mener at den er mindre følsom, tar en fullstendig feil. Når en gripes av den atonale musikken, opplever man det Michelangelo kalte for "den annen skjønnhet". Vi atonale komponister bruker bare teknikken for å få "den annen skjønnhet" frem.

Geirr Tveitt (1908-1981) Tri fjordar for hardingfele og orkester
Hardangerfjord. Tempo tranquillo e deciso, Sognefjord. Mesto maestoso, Nordfjord. Giocoso

Til grunn for Geirr Tveitts tonespråk ligger inngående kjenn­skap til klassisk komposisjons-teori og levende interesse for norsk folkemusikks eldste aner. Han ville gå lenger enn sine samtidige kolleger i norsk musikkliv, og så det som et mål å komme frem til en "norrøn" atmosfære i sin musikk. Tveitt sine analyser av folkemelodiene resulterte i en om­fattende rekon­struksjon av gamle norske skalatyper.
Til Nordzeefestivalen i Ostende i 1965 ønsket Den europeiske kringkastingsunionen, EBU, å presentere en norsk komponist med et bestillingsverk, og overlot til NRK å velge. De plasserte bestillingen hos Geirr Tveitt som skrev en hardingfelekonsert for sin gode venn, spelemannen Sigbjørn Bernhoft Osa, skjønt den er tilegnet Alfred Maurstad. I konserten Tri Fjordar nærmer Tveitt seg folkemusikken på en indirekte måte. Denne fele­konserten skiller seg fra f.eks. Hundrad Hardingetonar på den måten at han her forsøker å forene folkloristiske elemen­ter med en mer universell uttrykksmåte. Det er vestlandsfjordene Tveitt vil gi sin honnør i denne musikken. Men selv om de tre satsene har titlene Hardangerfjord, Sognefjord og Nordfjorder det ikke bare en stemningsbeskrivelse av disse stedene. Først og fremst er det snakk om en absolutt musikk uttrykt i et klart tonalt, men "moderne" dissonerende tonespråk. At hardingfele er fore­trukket som soloinstrument fremfor vanlig flatfele, gjør at denne konserten får et sjeldent enhetlig klangfunda­ment. Tveitt sa at han prøvde å unngå hva han kalte folke­vise­patos. Hans orkester­palett maler både de dype fjorder og de bratte fjell i et klassisk tonespråk.
Når hardingfela kaster seg inn første sats er det som et lysspill med overdådig glitter over Folgefonna, den evige bre, før komponisten flytter blikket mot hammer og nut og ned til fjorden, stille og fredfylt. I andre sats blir de spinkle tonene i fela avbrutt av mektige akkorder i fullt orkester, som en kontrast mellom mennesket og den ville og mektige naturen, kanskje? Tredje avsnitt er en feiende og spenstig sats. Her hadde Tveitt gemyttet til Alfred Maurstad i tankene; folklore så vel som dåm av 60-tallets musikaltradisjon. Og når Osa spurte komponisten om hvilken styrkegrad han skulle velge her, svarte Tveitt: "her kan du bare juble på!" Konserten har et herlig klimaks med en forrykende finale.

Jon Øivind Ness(f.1968) Low Jive
Han er fra Inderøy i Nord-Trøndelag, men bosatt i Oslo. Han er gitarist og utdannet som komponist ved Norges Musikkhøgskole fra 1989 til 95. Ness fikk sitt gjennombrudd med stykket Schatten for 23 musikere, som han ble tildelt prisen årets verk for av Norsk Komponistforening i 1994. Han var huskomponist i Trondheim Symfoniorkester sesongen 2001-2, i Bodø Sinfonietta (2012) og i Oslofilharmonien (2012-13). Han er opptatt av musikk i de fleste genrer, særlig alternativ pop/ rock, og søker å integrere elementer fra forskjellige musikkformer i det meste han gjør. Ness har ofte gjort bruk av referanser til andre musikalske verker gjennom humoristiske skråblikk i sin egen musikk. I de senere år har han i større grad ønsket å utrykke seg gjennom musikk som kommuniserer ene og alene som musikk, uten kryptiske referanser til utenforliggende fenomener. Ness er blitt tildelt Edvard-prisen to ganger i klassen for samtidsmusikk, i 1998 og 2000. For Low Jive fikk Ness Spellemannprisen i 2009.
I Low Jive har Nes søkt seg tilbake til barndomsheltene innen progressiv post-punk fra slutten av 70-tallet. Tittelen på orkesterverket er hentet fra sangen Slowdive med det engelske kultbandet Siouxie and the Banshees, de svartkleddes helter i 1982. Som tittelen antyder er dette en musikk fokusert på rytmer og det lave, mørke registeret i orkesteret. Det er en dans, en Jive, i mørket. Verket ble bestilt og urframført av Oslo Filharmoniske Orkester med dirigenten Peter Szilvay. Musikken arter seg mer som en seig, sirkulær dans av elementer. Det oppstår iblant paradoksale blandinger av bevegelse og stillstand. En ambivalens. Vil musikken fortsette å bevege seg, eller vil den stoppe opp? Ulike tempolag settes opp mot hverandre i veksling mellom å skape framdrift og å skape tilstander eller stillstander

Ludvig Irgens Jensen (1894-1969) Sinfonia i d
Allegro, Andante

Da tyskerne invaderte Norge skrev Ludvig Irgens Jensen et stort dikt med tittelen Dragsug som han senere satte som motto for sin symfoni i d-moll, som ble ferdig i 1942. Diktet kretser rundt drømmen om fred som aldri synes å bli virkelighet: "Hører du kreftenes ville hymne: Aldri eide vi ro." Symfonien vant førstepris i Norsk Komponistforenings hemmelige interne konkurranse ved 25 årsjubileum, men først urfremført ved den store norske musikkfesten i 1945. Etter en tid ble siste sats tatt ut, og denne oppføres nå som et selvstendig verk: Rondo marziale. Grunnen er visstnok at kritikere med Pauline Hall i spissen mente at denne satsen gjorde den tredje satsen symfonien baktung. De to føreste satsene, allegro og andante, er en slags beethovensk fra strid til seier, men at siste satsens rondo var et tilbakeslag til den dype pessimismen.

Det er et paradoks at en så beskjeden og tilbakeholden mann som Ludvig Irgens-Jensen (1894-1969) i en tid var Norges mest omtalte samtidskomponist. Han debuterte i 1920 med sanger som viste et søkende sinn. De fleste av sangene var tonale i senromantisk stil, men noen var svært originale og på grensen til det atonale, flere år før Fartein Valen kom med sin atonalitet. Irgens-Jensens "Fabler og barnerim" (1924), en fiolinsonate (1926) og et stort orkesterverk (Tema con variazioni, 1926) ble velvillig mottatt. Men da hans orkesterverk Passacaglia vant en pris i en internasjonal konkurranse i 1928, ble han berømt. Verket fikk også suksess i utlandet, og bortsett fra musikk av Grieg var dette det hyppigst oppførte større norske orkesterverket i perioden 1930-1960. Senere skrev Irgens-Jensen flere orkesterverker (som Partita sinfonica og en symfoni), en rekke korverker og sanger (bl.a. den store syklusen Japanischer Frühling, 1957). Disse har en personlig stil preget av Irgens-Jensens følsomhet og kresne musikalske fantasi De er tonale og ble godt likt av publikum, musikere og kritikere, men ingen av dem oppnådde tilnærmelsesvis den suksessen som den store kantaten Heimferd.

I 1942 utlyste Norsk Komponistforening en intern konkurranse i anledning foreningens 25-årsjubileum. Irgens Jensen vant førsteprisen for d-mollsymfonien, men Klaus Egge fikk andre pris for sin Symfoni nr. 1. Det var på forhånd klart for foreningen at de ikke kunne oppføre verkene så lenge krigen varte. Først etter fredsslutningen kunne Komponistforeningen feire eg selv, og prisvinnerverkene ble satt på på konserter i "Den norske musikkuke" i oktober 1945, en form for frigjøringsmarkering. Irgens Jensen syslet med tanker om en symfoni allerede før krigen. "Da planen om symfonien slo ned i meg, skrev jeg ned noen diktlinjer jeg kalte Dragsug, og som gir innholdet i symfonien. Da diktet var skrevet ned, dette var 10. april 1940, hadde jeg symfonien klart for meg. Det meste av det musikalske stoff hadde jeg hatt liggende i lang tid. Det er blitt noe av en overtro hos meg at det er en indre sammenheng mellom symfonien og diktet, men det er i så fall en sammenheng som ligger mest i stemningen, minst i detaljene. Man skal ikke slite med å få tonene til å dekke ordene eller omvendt, slik er det ikke ment". På spørsmål om å offentliggjøre diktet sammen med oppførelsen av symfonien, mente komponisten at det ikke var riktig å pådytte publikum programmet for et slikt musikkverk. Helst skal folk føle det jeg har villet gi uten å få det forklart i ord. Diktet er en sterk visjon om menneskets dystre lodd og om kommende katastrofer. Men i annen del av diktet kommer det frem en optimisme man må ha for å overleve. Slik ble også symfoniens to første satser oppfattet. Siste sats, den lange Rondo marziale, ble senere tatt ut.
Tittelen på verket har siden vekslet mellom den Irgens Jensen selv har angitt i partituret Sinfonia in re og Symfoni i d-moll. Mottagelsen av symfonien var overstrømmende og berømmer Irgens Jensens imponerende skikkelighet som symfoniker, hans følsomhet og kresne musikalske fantasi. Pauline Hall betegnet symfonien som en trosbekjennelse som aldri lar en uberørt, og forener sin positive omtale med noen faglige vurderinger.) Symfonien kom på programmet både med Oslo filharmonien, i Stockholm og Göteborg, alle i sin opprinnelige form med tre satser. Men, som Pauline Hall allerede bemerket ved urfremførelsen, så virket symfonien baktung, med en krigsmarsj som tiltar i intensitet slik at den forsonende koralen ikke klarer å bryte igjennom. Dette bryter med fra kamp til seier i de to første satsene.
I samråd med dirigenten Odd Grüner-Hegge, som hadde dirigert alle oppførelsene til da, ble siste sats rett og slett kuttet. Grüner-Hegge oppførte den for førte gang alene i 1952, og slik er det blitt.
Irgens-Jensen har er i fremste rekke blant vår tids symfonikere i Norden, skrev Göteborgsposten. Og om symfonien uten tredje sats skriver Pauline Hall at "utløsningen av de krefter som gjærer i stoffet blir mer overbevisende. Den siste stigning føles som en riktig avslutning på den dramatisk oppbygde musikken.
Blant Irgens Jensens etterlatte papirer fant man denne kladden til en liten redegjørelse i forbindelse med en oppførelse i Brüssel i 1957: "Symfonien i d-moll faller i to bredt anlagte deler, den første i vanlig sonateform, den annen består av variasjoner skilt med mellomspill og avsluttes med en trippelfuge. Verket er skrevet under krigen og bærer preg av det.
Første sats er dyster og kan med sine ødslige, monotone klanger gi en forstilling om elementer i ro og opprør, hav og brenning. Variasjonstemaet i annen sats har en sakral tone over seg, og stemningen bli etterhvert lys, det er som noget varmt, noget menneskelig vinner frem". Uansett så ville ikke komponisten i ettertid at symfonien skulle oppfattes programmatisk.
Den har idémessig ikke noe direkte med kampen den gang å gjøre, mente han. Det var det allmennmenneskelige som opptok ham. Men begivenhetene i 1940 ble likevel en bekreftelse på hans pessimisme.

Thomas Ramstad

JA, VI ELSKER – EN REISE I NORSK MUSIKK

Ja, vi elsker vil fremme norske orkestre og norsk musikk. Det vil være en feiring av norske musikkskatter og komponister gjennom tidene, fra 1814 til i dag. Mye norsk musikk er av høy kvalitet og vel verdt en hyllest. Og i vår nasjonale musikkarv er det mye å velge i.

Det kan være vel etablerte og kjente verker, verker som i sin samtid ble gjenstand for oppmerksomhet eller verker som har gått i glemmeboken og som fortjener gjenhør i dag.
Slik håper prosjektet Ja, vi elsker å spre kunnskap om, øke interessen for og begeistre publikum med norsk musikk.
Ja, vi elsker er lagt opp slik at de åtte orkestrene som deltar velger sine favoritter blant norske komponister og verk. Konsertene spilles som en "stafett" hvor dirigentpinnen sendes fra orkester til orkester, og fra by til by. Til sammen spilles åtte konserter landet rundt i sju norske byer. Fra 2. oktober til 27. november holder de hver sin konsert og fremfører 30 verk av norske komponister.

På denne konserten får du høre et knippe flotte verker fra tidlig 1900-tall og frem til i dag som TSO har valgt for å markere grunnlovsjubileet og det norske.

Maja S.K. Ratkje Paragraf 112 (§112), bestillingsverk
Fartein Valen Kirkegården ved havet
Geirr Tveitt Tri fjordar, konsert for hardingfele
Jon Ø. Ness Low Jive
L.I.Jensen Sinfonia i d
<b>DIRIGENT</b> Eivind Aadland
<b>SOLIST</b> Ragnhild Hemsing, <i>hardingfele</i>

Eivind Aadland
Han var sjefdirigent for Trondheim Symfoniorkester i syv sesonger fra 2003 til 2010. I sin siste sesong ledet han også TSO på den store turneen til Kina. Aadland arbeider regelmessig med Oslofilharmonien, Bergen filharmoniske og Stavanger Symfoniorkester. På Den Norske Opera har han dirigert oppsetninger av Don Giovanni, Figaros bryllup, Tryllefløyten og Flaggermusen. Aadland gjester ofte Göteborg Symfoniker, Det svenske kammerorkester, Radiosymfoniorkestrene i Sverige og Finland, WDR Sinfonieorchester Köln og SWR Sinfonieorchester Stuttgart og Orchestre National du Capitole de Toulouse. Aadland har også hatt dirigentoppdrag i Sør-Korea og Australia. I 2011 ble han første gjestedirigent i Queensland Symfoniorkester i Brisbane. Han mottok Sibeliusprisen i 2003. Aadlands diskografi er betydelig, med mye norsk musikk fra Ole Bull til Arne Nordheim.. I 2013 gjorde han en komplett innspilling av alle Griegs orkesterverker med Radiosymfoniorkesteret i Köln (WDR). Aadland har en fortid både som konsertmester og som fiolinist med solistoppgaver i mange europeiske land.


Ragnhild Hemsing

Hun er en allsidig fiolinist og musiker med et variert repertoar som også har stor interesse for den rike folkemusikktradisjonen hjemme i Valdres. I 2007 vant hun B-klassen på hardingfele på Landskappleiken.Ragnhild er født i 1988 i Aurdal og har studert ved Barratt Due musikkinstitutt i Oslo. Hun har som førsteprisvinner i nasjonale og internasjonale konkurranser og gjennom TV- og konsertopptredener, gjort seg bemerket i norsk musikkliv. Ragnhild har vært solist med alle de profesjonelle symfoniorkestrene i Norge, og med flere utenlandske orkestre. Blant annet har hun spilt med Danmark Radios Symfoniorkester, og med Nasjonalfilharmonikerne i Ukraina. Våren 2009 var hun solist med Oslo Kammerorkester i Beograd. Hun har medvirket ved Festspillene i Bergen, Festspillene på Elverum og Oslo Kammermusikkfestival. Ragnhild og hennes søster Eldbjørg utgjør duoen Søstrene Hemsing, som har et tett duosamarbeid. De har blitt invitert til festivaler som Festspillene i Bergen, Oslo Kammermusikkfestival, Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival, Festspillene i Nord-Norge, Nordlysfestivalen og Hardanger Musikkfest.

Maja S.K. Ratkje (f.1973) Paragraf 112 (§112)
Som åpningsverk spiller alle de norske symfoniorkestrene en bestilling av Maja S.K. Ratkje. Verket har tittelen Paragraf 112 (§112). Hun sier selv om orkesterverket: "Jeg har valgt å rette fokus på grunnlovens paragraf 112 som lovfester at myndighetene skal legge til rette for at naturens produksjonsevne og mangfold bevares. “Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten”, står det blant annet i loven. "Norsk kultur er uløselig knyttet til natur, og mitt nye verk er ment som en påminnelse om at ansvaret for det skjøre, men viktige mangfoldet ikke må forsømmes. "
Maja S.K. Ratkjes musikk er framført av bl.a. Klangforum Wien, Kringkastingsorkesteret, Vertavo, Cikada og nå sist en urfremføring av Det Norske Kammerorkester under Ultimafestivalen. Ratkje er også kjent som utøver og som improvisasjonsmusiker bl.a. i gruppen SPUNK. Mer om Ratkje på www.ratkje.com.

Fartein Valen (1887-1952) Kirkegården ved havet
Hva kan ikke sol og varme og kanskje en skvett vin utrette med en blek og fattig nordmann, ytterst beskjeden og sterk i troen. I alle fall skrev Fartein Valen noen av sine viktigste verk vinteren 1932-33 da han bodde på Mallorca. Et av dem var Kirkegården ved havet, inspirert av Paul Valérys dikt "Le cimitiere marin" i spansk oversettelse. Oversettelsen av det franske diktet til det vokalrike spanske språket var mesterlig, og det "klang som en gullbrokade" for Valen. Da han leste det steg en annen kirkegård frem i tankene, kolerakirkegården i Valevåg der flere av hans slekt hvilte. Etter hvert ble kirkegården glemt, den forfalt for ingen stelte gravene. Bare restene av en jernport og en mur av gråstein røpet at det hadde vært en kirkegård. Valen kunne på sine ensomme vandringer sitte i lange stunder der på muren utmed havet og la seg fylle av en underlig stemning. Den stemningen han igjen opplevde da han leste Valérys dikt i Palma. Han fullførte orkesterstykket da han var tilbake i Oslo. Valens biograf Olav Gurvin er nøye med å understreke at som ellers hos Valen er dette på ingen måte programmusikk. Det skal verken tolke eller gi en fremstilling av Valerys dikt. Det er snakk om en stemning.

Fartein Valen er en av de mest bemerkelsesverdige komponister vi har. Både mens han levde og etter hans død var han omgitt av myter; myter om hans personlighet, om hans selvvalgte isolasjon, om hans religiøsitet, om hans kunnskaper og evner innen språk, om hans kjærlighet til roser og kaktuser. Disse mytene har stått i veien for en objektiv vurdering av hans musikk. I dag er det betydelig lettere å se storheten hos Valen, anerkjenne ham som en banebryter, men også å forstå hans musikk ut fra musikken selv, og ikke bare på grunn av den eksentriske personen han var. For det er først nå vi har begynt på sette pris på musikken som denne ytterst beskjedne mannen skrev. Vi ser nå klarere den store betydningen han har i norsk og nordisk musikk med sine raffinerte komposisjoner i en nyskapt atonal stil. Den er blitt karakterisert som en Bachsk polyfoni med Schönbergske midler. Strukturell logikk og klarhet forenes med emosjonell intensitet og konsentrasjon. Det er blitt sagt om Valen "at de fleste komponister som arbeider atonalt, har en altfor sterkt mekanisert eller vitenskapelig palett. Valen derimot, har en atonal palett med mange farger, som han bruker til å uttrykke poesi."
I 1951 ble han spurt om atonal musikk kun er teknikk: Hvis man med det mener at den er mindre følsom, tar en fullstendig feil. Når en gripes av den atonale musikken, opplever man det Michelangelo kalte for "den annen skjønnhet". Vi atonale komponister bruker bare teknikken for å få "den annen skjønnhet" frem.

Geirr Tveitt (1908-1981) Tri fjordar for hardingfele og orkester
Hardangerfjord. Tempo tranquillo e deciso, Sognefjord. Mesto maestoso, Nordfjord. Giocoso

Til grunn for Geirr Tveitts tonespråk ligger inngående kjenn­skap til klassisk komposisjons-teori og levende interesse for norsk folkemusikks eldste aner. Han ville gå lenger enn sine samtidige kolleger i norsk musikkliv, og så det som et mål å komme frem til en "norrøn" atmosfære i sin musikk. Tveitt sine analyser av folkemelodiene resulterte i en om­fattende rekon­struksjon av gamle norske skalatyper.
Til Nordzeefestivalen i Ostende i 1965 ønsket Den europeiske kringkastingsunionen, EBU, å presentere en norsk komponist med et bestillingsverk, og overlot til NRK å velge. De plasserte bestillingen hos Geirr Tveitt som skrev en hardingfelekonsert for sin gode venn, spelemannen Sigbjørn Bernhoft Osa, skjønt den er tilegnet Alfred Maurstad. I konserten Tri Fjordar nærmer Tveitt seg folkemusikken på en indirekte måte. Denne fele­konserten skiller seg fra f.eks. Hundrad Hardingetonar på den måten at han her forsøker å forene folkloristiske elemen­ter med en mer universell uttrykksmåte. Det er vestlandsfjordene Tveitt vil gi sin honnør i denne musikken. Men selv om de tre satsene har titlene Hardangerfjord, Sognefjord og Nordfjorder det ikke bare en stemningsbeskrivelse av disse stedene. Først og fremst er det snakk om en absolutt musikk uttrykt i et klart tonalt, men "moderne" dissonerende tonespråk. At hardingfele er fore­trukket som soloinstrument fremfor vanlig flatfele, gjør at denne konserten får et sjeldent enhetlig klangfunda­ment. Tveitt sa at han prøvde å unngå hva han kalte folke­vise­patos. Hans orkester­palett maler både de dype fjorder og de bratte fjell i et klassisk tonespråk.
Når hardingfela kaster seg inn første sats er det som et lysspill med overdådig glitter over Folgefonna, den evige bre, før komponisten flytter blikket mot hammer og nut og ned til fjorden, stille og fredfylt. I andre sats blir de spinkle tonene i fela avbrutt av mektige akkorder i fullt orkester, som en kontrast mellom mennesket og den ville og mektige naturen, kanskje? Tredje avsnitt er en feiende og spenstig sats. Her hadde Tveitt gemyttet til Alfred Maurstad i tankene; folklore så vel som dåm av 60-tallets musikaltradisjon. Og når Osa spurte komponisten om hvilken styrkegrad han skulle velge her, svarte Tveitt: "her kan du bare juble på!" Konserten har et herlig klimaks med en forrykende finale.

Jon Øivind Ness(f.1968) Low Jive
Han er fra Inderøy i Nord-Trøndelag, men bosatt i Oslo. Han er gitarist og utdannet som komponist ved Norges Musikkhøgskole fra 1989 til 95. Ness fikk sitt gjennombrudd med stykket Schatten for 23 musikere, som han ble tildelt prisen årets verk for av Norsk Komponistforening i 1994. Han var huskomponist i Trondheim Symfoniorkester sesongen 2001-2, i Bodø Sinfonietta (2012) og i Oslofilharmonien (2012-13). Han er opptatt av musikk i de fleste genrer, særlig alternativ pop/ rock, og søker å integrere elementer fra forskjellige musikkformer i det meste han gjør. Ness har ofte gjort bruk av referanser til andre musikalske verker gjennom humoristiske skråblikk i sin egen musikk. I de senere år har han i større grad ønsket å utrykke seg gjennom musikk som kommuniserer ene og alene som musikk, uten kryptiske referanser til utenforliggende fenomener. Ness er blitt tildelt Edvard-prisen to ganger i klassen for samtidsmusikk, i 1998 og 2000. For Low Jive fikk Ness Spellemannprisen i 2009.
I Low Jive har Nes søkt seg tilbake til barndomsheltene innen progressiv post-punk fra slutten av 70-tallet. Tittelen på orkesterverket er hentet fra sangen Slowdive med det engelske kultbandet Siouxie and the Banshees, de svartkleddes helter i 1982. Som tittelen antyder er dette en musikk fokusert på rytmer og det lave, mørke registeret i orkesteret. Det er en dans, en Jive, i mørket. Verket ble bestilt og urframført av Oslo Filharmoniske Orkester med dirigenten Peter Szilvay. Musikken arter seg mer som en seig, sirkulær dans av elementer. Det oppstår iblant paradoksale blandinger av bevegelse og stillstand. En ambivalens. Vil musikken fortsette å bevege seg, eller vil den stoppe opp? Ulike tempolag settes opp mot hverandre i veksling mellom å skape framdrift og å skape tilstander eller stillstander

Ludvig Irgens Jensen (1894-1969) Sinfonia i d
Allegro, Andante

Da tyskerne invaderte Norge skrev Ludvig Irgens Jensen et stort dikt med tittelen Dragsug som han senere satte som motto for sin symfoni i d-moll, som ble ferdig i 1942. Diktet kretser rundt drømmen om fred som aldri synes å bli virkelighet: "Hører du kreftenes ville hymne: Aldri eide vi ro." Symfonien vant førstepris i Norsk Komponistforenings hemmelige interne konkurranse ved 25 årsjubileum, men først urfremført ved den store norske musikkfesten i 1945. Etter en tid ble siste sats tatt ut, og denne oppføres nå som et selvstendig verk: Rondo marziale. Grunnen er visstnok at kritikere med Pauline Hall i spissen mente at denne satsen gjorde den tredje satsen symfonien baktung. De to føreste satsene, allegro og andante, er en slags beethovensk fra strid til seier, men at siste satsens rondo var et tilbakeslag til den dype pessimismen.

Det er et paradoks at en så beskjeden og tilbakeholden mann som Ludvig Irgens-Jensen (1894-1969) i en tid var Norges mest omtalte samtidskomponist. Han debuterte i 1920 med sanger som viste et søkende sinn. De fleste av sangene var tonale i senromantisk stil, men noen var svært originale og på grensen til det atonale, flere år før Fartein Valen kom med sin atonalitet. Irgens-Jensens "Fabler og barnerim" (1924), en fiolinsonate (1926) og et stort orkesterverk (Tema con variazioni, 1926) ble velvillig mottatt. Men da hans orkesterverk Passacaglia vant en pris i en internasjonal konkurranse i 1928, ble han berømt. Verket fikk også suksess i utlandet, og bortsett fra musikk av Grieg var dette det hyppigst oppførte større norske orkesterverket i perioden 1930-1960. Senere skrev Irgens-Jensen flere orkesterverker (som Partita sinfonica og en symfoni), en rekke korverker og sanger (bl.a. den store syklusen Japanischer Frühling, 1957). Disse har en personlig stil preget av Irgens-Jensens følsomhet og kresne musikalske fantasi De er tonale og ble godt likt av publikum, musikere og kritikere, men ingen av dem oppnådde tilnærmelsesvis den suksessen som den store kantaten Heimferd.

I 1942 utlyste Norsk Komponistforening en intern konkurranse i anledning foreningens 25-årsjubileum. Irgens Jensen vant førsteprisen for d-mollsymfonien, men Klaus Egge fikk andre pris for sin Symfoni nr. 1. Det var på forhånd klart for foreningen at de ikke kunne oppføre verkene så lenge krigen varte. Først etter fredsslutningen kunne Komponistforeningen feire eg selv, og prisvinnerverkene ble satt på på konserter i "Den norske musikkuke" i oktober 1945, en form for frigjøringsmarkering. Irgens Jensen syslet med tanker om en symfoni allerede før krigen. "Da planen om symfonien slo ned i meg, skrev jeg ned noen diktlinjer jeg kalte Dragsug, og som gir innholdet i symfonien. Da diktet var skrevet ned, dette var 10. april 1940, hadde jeg symfonien klart for meg. Det meste av det musikalske stoff hadde jeg hatt liggende i lang tid. Det er blitt noe av en overtro hos meg at det er en indre sammenheng mellom symfonien og diktet, men det er i så fall en sammenheng som ligger mest i stemningen, minst i detaljene. Man skal ikke slite med å få tonene til å dekke ordene eller omvendt, slik er det ikke ment". På spørsmål om å offentliggjøre diktet sammen med oppførelsen av symfonien, mente komponisten at det ikke var riktig å pådytte publikum programmet for et slikt musikkverk. Helst skal folk føle det jeg har villet gi uten å få det forklart i ord. Diktet er en sterk visjon om menneskets dystre lodd og om kommende katastrofer. Men i annen del av diktet kommer det frem en optimisme man må ha for å overleve. Slik ble også symfoniens to første satser oppfattet. Siste sats, den lange Rondo marziale, ble senere tatt ut.
Tittelen på verket har siden vekslet mellom den Irgens Jensen selv har angitt i partituret Sinfonia in re og Symfoni i d-moll. Mottagelsen av symfonien var overstrømmende og berømmer Irgens Jensens imponerende skikkelighet som symfoniker, hans følsomhet og kresne musikalske fantasi. Pauline Hall betegnet symfonien som en trosbekjennelse som aldri lar en uberørt, og forener sin positive omtale med noen faglige vurderinger.) Symfonien kom på programmet både med Oslo filharmonien, i Stockholm og Göteborg, alle i sin opprinnelige form med tre satser. Men, som Pauline Hall allerede bemerket ved urfremførelsen, så virket symfonien baktung, med en krigsmarsj som tiltar i intensitet slik at den forsonende koralen ikke klarer å bryte igjennom. Dette bryter med fra kamp til seier i de to første satsene.
I samråd med dirigenten Odd Grüner-Hegge, som hadde dirigert alle oppførelsene til da, ble siste sats rett og slett kuttet. Grüner-Hegge oppførte den for førte gang alene i 1952, og slik er det blitt.
Irgens-Jensen har er i fremste rekke blant vår tids symfonikere i Norden, skrev Göteborgsposten. Og om symfonien uten tredje sats skriver Pauline Hall at "utløsningen av de krefter som gjærer i stoffet blir mer overbevisende. Den siste stigning føles som en riktig avslutning på den dramatisk oppbygde musikken.
Blant Irgens Jensens etterlatte papirer fant man denne kladden til en liten redegjørelse i forbindelse med en oppførelse i Brüssel i 1957: "Symfonien i d-moll faller i to bredt anlagte deler, den første i vanlig sonateform, den annen består av variasjoner skilt med mellomspill og avsluttes med en trippelfuge. Verket er skrevet under krigen og bærer preg av det.
Første sats er dyster og kan med sine ødslige, monotone klanger gi en forstilling om elementer i ro og opprør, hav og brenning. Variasjonstemaet i annen sats har en sakral tone over seg, og stemningen bli etterhvert lys, det er som noget varmt, noget menneskelig vinner frem". Uansett så ville ikke komponisten i ettertid at symfonien skulle oppfattes programmatisk.
Den har idémessig ikke noe direkte med kampen den gang å gjøre, mente han. Det var det allmennmenneskelige som opptok ham. Men begivenhetene i 1940 ble likevel en bekreftelse på hans pessimisme.

Thomas Ramstad