Stjerneskuddet Amalie Stalheim deler scene med vår gamle venn, tidligere sjefdirigent Eivind Aadland, i en konsert som omfavner dere i en praktfull tonal harmonisk verden.

Stalheims tolkning av Haydns publikumsfavoritt av en cellokonsert har blitt omtalt som uforglemmelig. Hennes på samme tid uttrykksfullhet og eleganse kler denne klassiske konserten særs godt.

Gounods ballettmusikk fra Faust er nytelse fra ende til annen og Strauss’ suite fra Rosenkavaleren flommer over av pomp og prakt og valsetakt fra Wiens gyldne æra. Mens åpningsverket, Through the Eye of the Pegasus, er tydelig inspirert av filmmusikk og den store romantiske orkestertradisjonen og setter godt an tonen for kvelden.

Eivind Aadland er kunstnerisk leder på den andre siden av kloden, for Tasmania Symphony Orchestra – et samarbeid som er så resonant og velklingende at han nylig fikk forlenget kontrakten.

Aadland er en av Norges fremste dirigenter. Han var sjefdirigent for TSO i sju sesonger, fra 2004, og har siden vært 1. gjestedirigent for Queensland Symphony og gjestedirigent for symfoniorkestrene i Melbourne, Tasmania, Stuttgart, Bamberg, Helsinki og Reykjavik, for Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin, Orchestre national de Toulouse, Orchestre national de Belgique, WDR Sinfonieorchester, Oslo-filharmonien, Bergen filharmoniske orkester, Scottish Chamber Orchestra, Metropolitan Symphony i Tokyo, Seoul Philharmonic og mange flere.

Han er også svært involvert i Dirigentløftet, et dirigentforumprogram for unge lovende dirigenter, der han er en av mentorene, og han er engasjert i utdanningsprosjekter i ungdomsorkestre på Island i regi av Bergen- og Oslo-Filharmonien.

Han er videre en sterk forkjemper for å promotere norsk musikk, og hans etter hvert innholdsrike diskografi inneholder album med verk av Ludvig Irgens-Jensen, Ole Bull, Gerhard Schjelderup, Eivind Groven, David Monrad Johansen og Arne Nordheim. Hans Grieg-innspillinger med WDR Sinfonieorchester ble av musikkmagasinet Gramophone beskrevet som enestående.

Aadland er utdannet fiolinist fra Norges musikkhøgskole under Camilla Wicks, og har studert med Sándor Végh og Yehudi Menuhin. Han hadde en stor karriere som fiolinist da han begynte å studere direksjon i Helsinki under Jorma Panula. Han var historiens første mottaker av den norske Sibelius-prisen i 2001.

«Det er først i møtet mellom musiker, komponist og lyttere at musikken virkelig får liv og mening» – Amalie Stalheim

Norsk-svenske Stalheim kommer til oss fra Kristiansand og Kilden der hun har urframført en cellokonsert av Jörgen Dafgård med Giordano Bellincampi og Kristiansand symfoniorkester, og drar videre til Oslo for å spille Anders Hillborgs cellokonsert med Oslofilharmonien under ledelse av Nikolaj Szeps-Znaider og så til Karlstad og Wermland Operas orkester med dirigent Arjan Tien for å gjøre Tsjajkovskijs Rokokkovariasjoner og Bruchs Kol Nidrei.

Stalheim har gjort kometkarriere, har spilt med ledende orkester i inn- og utland og er en aktiv kammermusiker. Hun har vunnet en lang rekke priser, blant andre solistpriser i både Sverige og Norge, hun har vært Artist in Residence hos Sveriges Radio P2 og i 2024 ble hun hedret med Norsk komponistforenings pris Årets utøver 2024.

Hun har godt grep om det klassiske cellorepertoaret, men i tillegg har hun hjerte for samtidsmusikken og har de siste årene urframført ni konserter, flere skrevet spesielt til henne. Hun har samarbeidet med mange av vår tids fremste komponister, som Missy Mazzoli, Kaija Saariaho, Anders Hillborg, Tebogo Monnakgotla, Britta Byström, Therese Ulvo Birkelund, Jostein Stalheim, Marcus Paus, Lasse Thoresen, Jo David Meyer Lysne og Knut Vaage.

Stalheim har sammen med Festspillene i Bergen grunnlagt Klassisk link, et mentorprogram for unge musikere og unge komponister der de samarbeider tett for å urframføre nye verk gjennom workshops og mesterklasser som leder fram til en konsert under Festspillene. Ambisjonen er å bygge bro mellom ulike musikalske tidsepoker og helt frem til vår tids musikkuttrykk.

Hun er utdannet ved Barrat Due musikkinstitutt og ved Kungliga Musikhögskolan, og spiller på en G.B. Guadagnini-cello fra 1783, en gang eid av M. Rostropovich, gjennom et generøst lån fra Dextra Musica Norge.

Svenske Albert Schnelzer slo igjennom for alvor i 2004 med pianotrioen Predatory Dances og har siden blitt en av Skandinavias mest kjente samtidskomponister. Han skriver tilgjengelig i en form for romantisk harmonikk, med rytmiske mønster og ofte med vakre meditative melodilinjer. Så også her, i Through the Eye of the Pegasus, hvor pulserende rytmer deler lydrommet med harmonikk og melodiske motiv og linjer som er som hentet fra filmmusikkens øverste hylle, rikt orkesterert med en glitrende fargepalett.

Through the Eye of the Pegasus ble bestilt av Alte Oper Frankfurt til 40-års jubileet for gjenåpningen av operaen og urframført av hr-Sinfonieorchester under ledelse av Alain Altinoglu i 2021. Stykket er inspirert av Pegasus-statuen øverst på taket av Alte Oper Frankfurt som gjennom 60 år, fra 1880 til 1944, huset flere ikoniske premierer.

Schnelzer sier selv at han har hentet hovedtemaet fra Mahlers åttende symfoni og at han har strukturert musikken i flere lag som både eksisterer hver for seg og smelter sammen "– jo mer du hører, jo flere lag oppdager du".

I 1761 begynte Haydn på en cellokonsert til Joseph Franz Weigl, solocellist i fyrst Esterházys orkester, som var viden kjent for sin virtuositet. Haydn selv var kapellmester i samme orkester og for å holde på de beste musikerne skrev han gjerne konserter til dem som en gave. Cellokonserten var komplett i 1765, men partituret forsvant i nesten 200 år og konserten var bare kjent som en håndskrevet oppføring i Haydns eget verkkartotek. Men i 1961 dukket den opp igjen, i en privat samling fra Radenín slott som var plassert hos nasjonalbiblioteket i Praha. To år seinere ble konserten utgitt, og har siden vært en av de mest framførte cellokonsertene i vår tid.

Haydn skrev den samtidig som sine første symfonier, og ennå har ikke klassisismens kontrasterende temaer og tonaliteter kommet til syne; Cellokonsert nr. 1 er godt forankret i barokkens konsertform med veksling mellom ritorneller (tutti orkester) og solistpartier med enkel basso continuo (akkompagnement) og satser med kun ett musikalsk tema. Men denne konserten sprenger likevel barokkformens grenser ved at Haydn krydret ritornellene med flere musikalske motiv og ideer som gir mulighet for en mye større variasjon i materialet.

Konserten åpner med et livlig og energisk ritornell-tema som spilles i sin fulle utfoldelse før solisten kommer inn og gjentar temaet. Nå følger en veksling mellom orkester og solist som etter tur utbroderer temaet eller fraser av temaet, før solisten får mulighet til en virtuos kadens som etterfølges av finaleritornellet. I andre sats presenteres også temaet først av orkesteret alene (denne gang kun stryk) før solisten smyger seg inn, svulmer og inntar hovedrollen med vakre syngende melodilinjer.

Finalesatsen innledes av et kort, snertent tema i orkesteret. Dette temaet vil dukke opp i mange fasetter gjennom satsen. Igjen smyger solisten seg inn, men det tar ikke lang tid før briljante virtuose løp over hele celloens register overtar podiet i en sats der solisten virkelig får skinne.

Sagnet om Faust har gitt inspirasjon til en mengde verk, både litterære og musikalske. Det mest kjente litterære verket er nok Goethes Faust, og selv om blant andre Schumann, Rubinstein, Liszt, Berlioz og Wagner har skrevet om Faust-motivet, er nok operaen Faust av Charles Gounod det mest kjente musikalske verket. Operaen, en opéra comique med talt dialog, er løselig basert på Goethes roman, der handlingen fokuserer på kjærlighetshistorien mellom Faust og Marguerite og særlig på betydningen av hennes undergang og offer (den heter derfor Margarethe i Tyskland). Faust hadde sin urframføring i Théatre-Lyrique i Paris 19. mars 1859.

Operaen skulle gjennomgå mange revisjoner; til en oppføring i Strasbourg i 1860 ble den talte dialogen erstattet av resitativ, til en oppføring ved La Scala i 1862 ble flere scener fjernet, til en oppsetning i London i 1864 måtte han skrive til en arie da baryton Charles Santley var misfornøyd med sin karakters (Valentin) mangel på sanglig utfoldelse og til en oppføring ved Paris Opéra i 1869 måtte Gounod skrive til ballettmusikk for å få oppført den. Opprinnelig ønsket han ikke å skrive disse dansene selv, men ba eleven sin, Camille Saint-Saëns om å gjøre det. Saint-Saëns var ikke særlig begeistret for ideen og overtalte Gounod til likevel å komponere ballettmusikken. Og godt var det – den har ofte blitt framført på egen hånd, uten operaen. Ballettpartiet ble lagt til i første scene i femte og siste akt, noe som utvidet operaen til en grand opera, og var lenge den mest framførte operaen ved Paris-operaen.

Ved åpningen av femte akt er det Valborgsnatt, natten der heksene holder gjestebud med djevelen på Bloksberg. Her danses det ekstatisk av både nubiere (Les Nubiennes – vals) og troyanere (Les Troyennes), det danses en eldre dans (Danse antique) og det danses til Kleopatra (Variations de Cléopatre) før finaledansen, Dans de Phryné, der illevarslende og skremmende lyder fra underverdenen kan høres.

Rundt 1900 overtok operaen som Strauss’ foretrukne komposisjonsform fra tonediktet. Hans to første operaer ble ingen suksesser, men de to neste, Salome fra 1905 og Elektra fra 1908, gjorde furore og ble også store publikumssuksesser. Med Elektra begynte et lengre fruktbart samarbeid med librettisten Hugo von Hofmannsthal, som hadde utmerket seg som en framifrå ordsmed og dramatiker. I 1909 la han fram en skisse han hadde arbeidet med til en romantisk komedie satt til 1700-tallets Wien basert dels på et verk av Moliere og dels på en fransk roman og en fransk operette. Strauss likte ideen, og kimen til Der Rosenkavalier var lagt.

Men Strauss foregriper historien ved å bruke wienervalsen som kompositorisk grunnform i en opera der handlingen er lagt ca hundre år før den elegante valsen ble et bilde på Wiens gyldne æra. Og nettopp valsene og partiene med utsøkt vakker musikk gjorde operaen enormt populær. Allerede året etter premieren, i 1911, lager Strauss to utdrag for orkester fra operaen, og flere versjoner, av Strauss og andre, følger i årene som kommer. I 1944 tillater Strauss en siste versjon, en orkestersuite sannsynligvis satt sammen av dirigenten for New York Philhamonic, Artur Rodzinski. Året etter tillater han også at den publiseres og den har siden blitt den mest populære orkesterversjonen.

Kort fortalt er historien i operaen som følger: Den unge adelsmannen, Octavian (en bukserolle, sunget av en mezzo) har en affære gående med Marskalkinnen (Marschallin – hun er gift med en feltmarskalk og får på tysk et feminisert navn etter marskalken). En av hennes slektninger, den eldre brautende baron Ochs, er på frierføtter til unge, vakre Sophie, datter av en nyrik forretningsmann. Baron Ochs ber Octavian opptre som mellommann og forære Sophie en rose fra ham. De to unge forelsker seg og etter en del forviklinger får de hverandre til slutt.

Suiten åpner, som operaen, med Prelude, der triumferende horn og glødende stryk setter tonen etter en hyrdestund mellom Octavian og Marskalkinnen. I neste sats gir han rosen til Sophie i en smektende atmosfære der sølvrosen skimrende representeres av fløyte, solo fiolin, harpe og celesta. En kort dramatisk sats beskriver baron Ochs som oppdager Octavians svik. Så følger en vals der baron Ochs forsøker å sjarmere Sophie, før vi får Trio (tre sidestilte arier) med Octavian, Sophie og Marskalkinnen der Octavian erklærer sin kjærlighet til Sophie. Til slutt får vi operaens vakre finaleduett mellom Sophie og Octavian før suitens finalesats, som er en annen av barons Ochs’ valser hentet fra tidligere i operaen, for å få en skikkelig grand finale.