Kjøp billett Kjøp billett med Klassisk nysgjerrig
Kveldens komponister beskriver det nære og kjære med rytmisk puls, eleganse og fantasi.
  • 09 feb. 2023
    Kl 19:30
Klassisk symfoni
Varer i ca. 2 timer inkl. pause
Kveldens komponister beskriver det nære og kjære med rytmisk puls, eleganse og fantasi.
  • Dirigent

    Yuwon Kim

  • Solist, fiolin

    Chad Hoopes

  • Konsertmester
    Cam Kjøll

Program

  • Maurice Ravel
    (1875 - 1937)
    Gåsemor forteller - Ma Mère l'Oye (1911)
    -Torneroses pavane
    - Tommeliten
    - Nikkedukkenes keiserinne
    - Samtale mellom skjønnheten og udyret
    - Den fortryllede hagen
  • Philip Glass
    (1937 - )
    Fiolinkonsert nr. 1 (1987)
    - 1. sats
    - 2. sats
    - 3. sats

    PAUSE
  • Edward Elgar
    (1857 - 1954)
    Enigmavariasjoner, op. 36 (1899)
    - Introduksjon
    - Var. 1. C.A.E.
    - Var. 2. H.D.S.-P.
    - Var. 3. R.B.T.
    - Var. 4. W.M.B.
    - Var. 5. R.P.A.
    - Var. 6. Ysobel
    - Var. 7. Troyte
    - Var. 8. W.N.
    - Var. 9. Nimrod
    - Var. 10. Dorabella - Intermezzo
    - Var. 11. G.R.S.
    - Var. 12. B.G.N.
    - Var. 13. *** - Romanza
    - Var. 14. E.D.U - Finale

Om konserten

På kveldens konsert får vi et etterlengtet gjensyn med sør-koreanske Yuwon Kim, som vant Prinsesse Astrid Internasjonale Musikkpris for unge dirigenter i 2018. Hun tar med seg den amerikanske fiolinisten Chad Hoopes, kjent for sin overveldende viruositet og nydelige klang.

Philip Glass' fiolinkonsert nr. 1 er et av hans mest spilte verk i konsertsaler verden over. Han skrev fiolinkonserten til minne om sin far, med en rytmisk puls som selve livsnerven i verket og i en blomstrende musikalsk språkdrakt som han tror faren ville ha likt.

Kveldens konsert åpner med Ravels lekne Gåsemor forteller som åpner døren til barndommens favoritteventyr, og avsluttes med Elgars fantastisk vakre Enigma-variasjoner, hans mest elskede verk, der han tegner musikalske portrett av venner og familie gjennom 14 variasjoner over det elegante og melankolske temaet Enigma.

Klassisk nysgjerrig

Er du nysgjerrig på hva klassisk musikk er, og hvem vi er som spiller denne musikken hver uke? Eller vil du vite litt mer om det mangfoldige feltet som klassisk musikk er?

Vi tilbyr deg en introduksjon til den klassiske verden, og har plukket ut tre konserter i løpet av vårsesongen som gir deg en blanding av ulike retninger. Noen verk vil gli inn i øregangene som smør, andre vil kanskje rive og slite litt i deg.

Kveldens tema:
Hva er et symfoniorkester, og hvem er egentlig TSO og menneskene som jobber her? Torodd tar deg med på en omvisning på og bak scenen.

Andre temaer i serien
Verdis Requiem 21. april
Klassisk vokalmusikk gjennom tidene – som requiem og operaer. Visste du at TSO også er opera, og har et profesjonelt kor og et amatørkor?

Das Lied von der Erde 27. april
Schubert, Mahler og alle de store komponistene – hvorfor spilles de fortsatt? Vi tar en titt på tidsepokene i den klassiske musikken, og verkene som spilles igjen og igjen.

Høres dette spennende ut? Klikk på knappen øverst på siden for å bli med. Når du klikker på "Kjøp billett med Klassisk nysgjerrig" kan du velge en, to eller alle samlingene. Konserten er også inkludert i billetten. Vi har et begrenset antall plasser, håper å se deg i salen.

Yuwon Kim

Vinneren av Prinsesse Astrid Internasjonale musikkonkurranse i 2018, Yuwon Kim fra Sør-Korea, har nylig fullført sin toårige periode som Rita E. Hauser Conducting Fellow ved Curtis Institute of Music. Yuwon har dirigert Tonhalle-Orchester Zürich; de filharmoniske orkestrene i Nederland, Louisiana, Bucheon; Nord-Nederland, St. Petersburg, Praha og Koreas nasjonale symfoniorkestre; og Royal Scottish National Orchestra.

I 2022 ble hun valgt av League of American Orhestras som en av seks dirigenter presentert på Bruno Walter National Conducting Preview, et prestisjefylt utstillingsvindu for unge dirigenter fra hele verden. I 2014 mottok hun Robert Spano-dirigentprisen fra Aspen Music Festival and School.

Kim har en bachelorgrad i direksjon fra Seoul National University og en Master of Music med utmerkelse fra Mozarteum University i Salzburg.

Chad Hoopes

Den amerikanske fiolinisten Chad Hoopes er anerkjent av kritikere over hele verden for sitt eksepsjonelle talent og praktfulle klang. Han er en imponerende og allsidig utøver som har spilt med mange av verdens ledende orkestre siden han vant førsteprisen ved Young Artists Division i Yehudi Menuhin International Violin Competition i 2008. Hoopes mottok i 2017 Lincoln Center's Avery Fischer Career Grant.

Hoopes ble født i Florida og begynte sine fiolinstudier i en alder av tre år i Minneapolis, og fortsatte ved Cleveland Institute of Music i tillegg til Kronberg-akademiet med professor Ana Chumachenco, som fortsatt er hans mentor. Han praktiserer som professor på the Meadows School of the Arts ved Southern Methodist University i Dallas, Texas.

Hoopes spiller på en 1991 Samuel Zygmuntowicz, tidligere eid av Isaac Stern.

Maurice Ravel (1875-1937)

Charles Perault var en fransk forfatter som samlet og utga franske folkeeventyr lenge før brødrene Grimm. Les Contes de ma mère L’Oye er fra 1697 og inneholder eventyrene om Tommeliten, Snøhvit, Rødhette, Ridder Blåskjegg, Tornerose og mange flere. Boken er en del av fransk kulturhistorie og er den nest mest solgte boken i Frankrike, etter Bibelen. Så hva var vel mer naturlig enn at Ravel tok inspirasjon herfra, fra Comtesse d’Aulnoys eventyrbøker (1697-98) og Jeanne-Marie Leprince Beaumonts eventyr (1750-52) og komponerte fem stykker for firhendig piano til to små venner, Marie og Jean Godebski, barna til et vennepar av seg.

Klaverstykkene fikk tittelen Ma mère l'Oye og ble skrevet i 1908-10. Orkesterversjonen er fra 1911-12. Stykkene endte som ballett til ære for Jacques Rouché, og urframført 8. januar 1912.

De fem opprinnelige satsene er Pavane de la Belle au bois dormant (Torneroses pavane), Petit Poucet (Tommeliten), Laideronnette, Impératrice des pagodes (Den lille stygge – Pagodens keiserinne), Les entretiens de la Belle et de la Bête (Skjønnheten og udyrets samtaler) og Le jardin féerique (Feens hage).

Ravel skriver på tittelbladet at han ønsker å framkalle barndommens poesi og har neddempet og forenklet sin egen komposisjonsstil for å oppnå nettopp dette. Men historiefortelleren Ravel formidler på mesterlig musikalsk vis.

I Torneroses pavane våker feen over Tornerose – en langsom drømmeaktig sats som Ravel beskrev som «en anelse lenger enn et sukk». Melodilinjen i fløyte er skrevet i en gammel kirketoneart som for å illustrere Torneroses århundrelange søvn. I den franske versjonen av Tommeliten bruker hovedpersonen brødsmuler for å finne veien hjem fra skogen, men fuglene spiser dem opp. Ravel lar først oboen så hornet ikle seg Tommelitens habit og vandre fortapt rundt i skogen mens fuglene kvitrer.

En ond heks har forhekset den vakre prinsessen Laideronette og gjort henne stygg. Sammen med den grønne dragen (en forhekset prins) drar hun til pagodenes land og det sørøstasiatiske lydlandskapet befolkes av den pentatone skalaen og klokkeklanger (gong og cymbal). Samtalen mellom Skjønnhetens lyse klarinettmelodi og udyrets fagott-grynt går i valsetakt. En lang glissando bryter trolldommen og prinsen trer fram og fortsetter samtalen med vakker cello-stemme. Suiten avsluttes i hagen der prinsen vekker Tornerose fra søvnen «og alle hjerter gleder seg».

Philip Glass (1937- )

Minimalismen i musikken er avledet fra minimalismen i den visuelle kunsten, og britiske Michael Nyman var først ute ved å bruke repetisjon av musikalske ideer innenfor et relativt lite harmonisk og toneomfangsmessig rammeverk. Philip Glass tilhørte også denne retningen, men sier om sin musikalske utvikling: «Jakten på det unike kan ta deg til de merkeligste steder. […] Alt det jeg kastet fra meg i 1965 har jeg gradvis tatt inn igjen og gjort til mitt.»

Fiolinkonsert nr. 1 var det første bestillingsverket Glass fikk fra et amerikansk orkester. Konserten er dedisert til dirigent Dennis Russell Davies og solist Paul Zukofzky og urframføringen fant sted 5. april 1987 i New York City med American Composers Orchestra. Til da hadde han mest vært assosiert med scenemusikk (opera, teater, dans, film) og sitt eget Philip Glass Ensemble, men her skriver han sin første orkesterkomposisjon siden studiedagene. Konserten er sjangeren som kanskje er den mest utholdte innenfor vestlig instrumentalmusikk, og Glass er her ganske konvensjonell ved å velge den tradisjonelle tresatsige formen.

Men Glass’ fiolinkonsert har hatt stor påvirkning på den klassiske samtidsmusikken. I en tid der konsertsjangeren ble betraktet som litt passé, viste Glass vei med en neddempet virtuositet der solisten nærmest er innlemmet i ensemblet i et stykke som framhever teksturer framfor de melodiske linjene. For noen er musikken hans for repetitiv og lite utviklende, men fiolinkonserten er både lidenskapelig og dramatisk og det ustoppelige rytmiske drivet genererer både spenning og lidenskap.

Første sats’ repetitive rytmiske mønster i arpeggio kontrasteres mot elegante melodilinjer i det lyse registeret, mens andre sats er som en slags dans der solist og orkester stadig bytter roller. Finalesatsen er nok den mest fengslende, der det transparente temaet er uforglemmelig og Glass varierer både det musikalske materialet og orkestreringen nok til at det repetitive mønsteret ikke blir kjedsommelig, men fascinerende, intenst og hypnotisk.

Konserten hans er gjerne beskrevet som et symfonisk stykke der «den vakreste melodien tilfeldigvis befinner seg i solofiolin». Så skrev han også konserten med sin far i tankene. «En smart, hyggelig mann som ikke hadde noen utdanning i musikk, men en sånn person som ofte går på konserter […] Den er populær og det skal den være – den er til min far.» (Populær i betydningen folkelig/lett tilgjengelig.

Edward Elgar (1857-1934)

Elgar kom en kveld hjem etter en lang undervisningsdag, satte seg ned ved pianoet og «klunket» litt åndsfraværende. Hans kone, Alice, komplimenterte en av melodilinjene og Elgar responderte ved å illustrere hvordan den ville blitt spilt av noen av vennene deres. Enigma-variasjonene var påbegynt og verket skulle for alvor befeste Elgar sitt nasjonale og internasjonale ry.

Originaltittelen er Variations on an Original Theme og stykket består av 14 små musikalske portretter av familie og venner. Den første variasjonen, Variation I (C.A.E.), er et kjærlig portrett av hans kone, Alice. Den andre, Variation II (H.D.S.-P.), er pianist Hew David Steuart-Powell som fiolinisten Elgar ofte spilte sammen med, og hans foretrukne oppvarmingsskalaer. Strykerne og treblås har nok å henge fingrene i, i denne korte andpustne variasjonen. Variation III (R.B.T.) refererer til Richard Baxter Townshend og hans karikatur av en gammel mann i en amatørteaterproduksjon. Townshends dype naturlige bass og hans lyse sceniske «gammelmannsrøst» gir en variasjon som bruker ytterkantene med tanke på tonehøyde og klangfarge.

Variaton IV (W.M.B.) portretterer godseieren William Meath Baker som bjeffer kommandoer til sine gjester og slamrer med dørene når han forlater et rom. Elgar understreker Bakers temperamentsfulle oppførsel i den korteste variasjonen. Variation V (R.P.A.) tar for seg den selvlærte pianisten Richard Penrose Arnold. Han hadde en egenartet, følsom spillestil, og hadde uvanen med å avbryte alvorlige diskusjoner med vittige og underfundige bemerkninger. Variasjonen understreker begge disse karaktertrekkene ved å åpne drømmeaktig og vemodig mollstemt, mens den kontrasterende delen går i dur. I Variation VI (Ysobel) er Isabel Fitton portrettert, en talentfull amatørmusiker som trakterte både fiolin og piano og som startet å ta bratsjtimer hos Elgar, men avbrøt for «å bevare vennskapet». Elgar hadde skrevet en etyde til henne for å øve strengeoverganger, noe hun visstnok hadde vanskeligheter med. Variasjonen er inspirert av denne etyden og inneholder også en kort passasje for solobratsj.

Variation VII (Troyte) er Elgars nære venn Arthur Troyte Griffith og variasjonen portretterer hans begrensede ferdigheter på piano. Elgar beskrev variasjonen som et forsøk på å skape orden av kaos, men at avslutningens desperate «brak» viser at dette var forgjeves. Variation VIII (W.N.) er Winifred Norbury, sekretær for Worcestershire Philharmonic Society og leder for Madresfield Musical Society og beskriver hennes vakre hjem, Sherridge, som huset utallige musikalske sammenkomster. Den livlige treblåsen illuderer hennes hjertelige latter.

Den neste variasjonen, Variation IX (Nimrod), er den desidert mest spilte av variasjonene. Elgars nære venn August Johannes Jaeger jobbet ved Novello, musikkforlaget som utga blant annet Elgars musikk, og var hans mest betrodde kritiker. Jaegers verdifulle tilbakemeldinger og konstruktive kritikk resulterte her i en utvidelse og forlengelse av denne komposisjonens siste variasjon. Nimrod erindrer en samtale de to hadde om Beethovens vanskeligheter som døv komponist og åpningstaktene er skrevet som en reminisens av Pathetique-sonatens langsomme sats. Tittelen på denne variasjonen er for øvrig et ordspill på etternavnet Jaeger – Nimrod omtales i Bibelen som Noahs oldebarn og en mektig jeger.

Variation X (Dorabella) er Dora Penny som var ansatt som Elgars arkivar. Elgar kalte henne Dorabella etter en karakter i Mozarts opera Cosi fan tutte. Hun var en livlig dame som også hadde jobben som bladvender for Elgar under konsertopptredener. Hennes variasjon etterligner hennes lille talefeil med en myk stotring i treblås, og dette var Elgars kjærlige forsøk på både å erte og karakterisere henne musikalsk. Variation XI (G.R.S.) er organisten i Hereford Cathedral, George Robertson Sinclair, og den eneste profesjonelle musikeren (utenom Elgar selv) som er assosiert med variasjonene. Men den som portretteres i denne variasjonen er hunden hans, bulldogen Dan, og her hører vi hans typiske hundeenergi, der han løper etter pinner i Wye River og raser rundt på elvebredden. Variation XII (B.N.G.) er amatørcellisten Basil Nevinson som ofte spilte sammen med Elgar og Steuart-Powell (variasjon nr. 2). Variasjonen åpner med melodi i solo cello, og cello-seksjonen er framhevet gjennom hele satsen. Dette er også variasjonen som er nærmest Enigma-temaet musikalsk.

Variation XIII (***), også benevnt Romanza, er ifølge Elgar inspirert av Lady Mary Lygon, leder av Madresfield Musical Society sammen med Winifred Norbury, som, igjen ifølge Elgar, var på reise til Australia da variasjonen ble skrevet. Lygon skal derimot ha vært i England og det har derfor vært spekulert på om «***» er Helen Jessie Weaver, Elgars tidligere forlovede som hevet forlovelsen, knuste hjertet hans og emigrerte til New Zealand. Variasjonen siterer fra Mendelssohns konsertouverture Meeresstille und glückliche Fart som for å understreke den nautiske assosiasjonen.

Den siste variasjonen har tittelen Variation XIV (E. D. U.) og er Elgar selv («Edu» var Alices kjælenavn på ham). Den siterer både fra Alices variasjon og fra Nimrod – de to menneskene som sto ham nærmest og som støttet ham når han var lengst nede og vurderte å gi opp komponeringen helt.

Enigma-variasjonene ble urframført i St. James Hall i London 19. juni 1899 under ledelse av Hans Richter. Enigma ble for øvrig satt på tittelbladet av Jaeger og i følge Elgar er det to enigma-teamer. Det spilte temaet, men også et annet og større tema som ikke spilles. Dette overordnete temaet har vært gjenstand for spekulasjoner i over 120 år og forslagene er mange; Mozarts Praha-symfoni, Auld Lang Syne, Twinkle, Twinkle Little Star, God Save the Queen, Rule Britannia og til og med Pop Goes the Weasel. Andre har forslått ikke-musikalske tema som Shakespeares sonette nr. 66, at det er basert på pi, har bibelsk kilde, eller også at denne overbygningen er, i all sin enkelhet, vennskap.

Camilla Rusten

Om konserten

På kveldens konsert får vi et etterlengtet gjensyn med sør-koreanske Yuwon Kim, som vant Prinsesse Astrid Internasjonale Musikkpris for unge dirigenter i 2018. Hun tar med seg den amerikanske fiolinisten Chad Hoopes, kjent for sin overveldende viruositet og nydelige klang.

Philip Glass' fiolinkonsert nr. 1 er et av hans mest spilte verk i konsertsaler verden over. Han skrev fiolinkonserten til minne om sin far, med en rytmisk puls som selve livsnerven i verket og i en blomstrende musikalsk språkdrakt som han tror faren ville ha likt.

Kveldens konsert åpner med Ravels lekne Gåsemor forteller som åpner døren til barndommens favoritteventyr, og avsluttes med Elgars fantastisk vakre Enigma-variasjoner, hans mest elskede verk, der han tegner musikalske portrett av venner og familie gjennom 14 variasjoner over det elegante og melankolske temaet Enigma.

Klassisk nysgjerrig

Er du nysgjerrig på hva klassisk musikk er, og hvem vi er som spiller denne musikken hver uke? Eller vil du vite litt mer om det mangfoldige feltet som klassisk musikk er?

Vi tilbyr deg en introduksjon til den klassiske verden, og har plukket ut tre konserter i løpet av vårsesongen som gir deg en blanding av ulike retninger. Noen verk vil gli inn i øregangene som smør, andre vil kanskje rive og slite litt i deg.

Kveldens tema:
Hva er et symfoniorkester, og hvem er egentlig TSO og menneskene som jobber her? Torodd tar deg med på en omvisning på og bak scenen.

Andre temaer i serien
Verdis Requiem 21. april
Klassisk vokalmusikk gjennom tidene – som requiem og operaer. Visste du at TSO også er opera, og har et profesjonelt kor og et amatørkor?

Das Lied von der Erde 27. april
Schubert, Mahler og alle de store komponistene – hvorfor spilles de fortsatt? Vi tar en titt på tidsepokene i den klassiske musikken, og verkene som spilles igjen og igjen.

Høres dette spennende ut? Klikk på knappen øverst på siden for å bli med. Når du klikker på "Kjøp billett med Klassisk nysgjerrig" kan du velge en, to eller alle samlingene. Konserten er også inkludert i billetten. Vi har et begrenset antall plasser, håper å se deg i salen.

Yuwon Kim

Vinneren av Prinsesse Astrid Internasjonale musikkonkurranse i 2018, Yuwon Kim fra Sør-Korea, har nylig fullført sin toårige periode som Rita E. Hauser Conducting Fellow ved Curtis Institute of Music. Yuwon har dirigert Tonhalle-Orchester Zürich; de filharmoniske orkestrene i Nederland, Louisiana, Bucheon; Nord-Nederland, St. Petersburg, Praha og Koreas nasjonale symfoniorkestre; og Royal Scottish National Orchestra.

I 2022 ble hun valgt av League of American Orhestras som en av seks dirigenter presentert på Bruno Walter National Conducting Preview, et prestisjefylt utstillingsvindu for unge dirigenter fra hele verden. I 2014 mottok hun Robert Spano-dirigentprisen fra Aspen Music Festival and School.

Kim har en bachelorgrad i direksjon fra Seoul National University og en Master of Music med utmerkelse fra Mozarteum University i Salzburg.

Chad Hoopes

Den amerikanske fiolinisten Chad Hoopes er anerkjent av kritikere over hele verden for sitt eksepsjonelle talent og praktfulle klang. Han er en imponerende og allsidig utøver som har spilt med mange av verdens ledende orkestre siden han vant førsteprisen ved Young Artists Division i Yehudi Menuhin International Violin Competition i 2008. Hoopes mottok i 2017 Lincoln Center's Avery Fischer Career Grant.

Hoopes ble født i Florida og begynte sine fiolinstudier i en alder av tre år i Minneapolis, og fortsatte ved Cleveland Institute of Music i tillegg til Kronberg-akademiet med professor Ana Chumachenco, som fortsatt er hans mentor. Han praktiserer som professor på the Meadows School of the Arts ved Southern Methodist University i Dallas, Texas.

Hoopes spiller på en 1991 Samuel Zygmuntowicz, tidligere eid av Isaac Stern.

Maurice Ravel (1875-1937)

Charles Perault var en fransk forfatter som samlet og utga franske folkeeventyr lenge før brødrene Grimm. Les Contes de ma mère L’Oye er fra 1697 og inneholder eventyrene om Tommeliten, Snøhvit, Rødhette, Ridder Blåskjegg, Tornerose og mange flere. Boken er en del av fransk kulturhistorie og er den nest mest solgte boken i Frankrike, etter Bibelen. Så hva var vel mer naturlig enn at Ravel tok inspirasjon herfra, fra Comtesse d’Aulnoys eventyrbøker (1697-98) og Jeanne-Marie Leprince Beaumonts eventyr (1750-52) og komponerte fem stykker for firhendig piano til to små venner, Marie og Jean Godebski, barna til et vennepar av seg.

Klaverstykkene fikk tittelen Ma mère l'Oye og ble skrevet i 1908-10. Orkesterversjonen er fra 1911-12. Stykkene endte som ballett til ære for Jacques Rouché, og urframført 8. januar 1912.

De fem opprinnelige satsene er Pavane de la Belle au bois dormant (Torneroses pavane), Petit Poucet (Tommeliten), Laideronnette, Impératrice des pagodes (Den lille stygge – Pagodens keiserinne), Les entretiens de la Belle et de la Bête (Skjønnheten og udyrets samtaler) og Le jardin féerique (Feens hage).

Ravel skriver på tittelbladet at han ønsker å framkalle barndommens poesi og har neddempet og forenklet sin egen komposisjonsstil for å oppnå nettopp dette. Men historiefortelleren Ravel formidler på mesterlig musikalsk vis.

I Torneroses pavane våker feen over Tornerose – en langsom drømmeaktig sats som Ravel beskrev som «en anelse lenger enn et sukk». Melodilinjen i fløyte er skrevet i en gammel kirketoneart som for å illustrere Torneroses århundrelange søvn. I den franske versjonen av Tommeliten bruker hovedpersonen brødsmuler for å finne veien hjem fra skogen, men fuglene spiser dem opp. Ravel lar først oboen så hornet ikle seg Tommelitens habit og vandre fortapt rundt i skogen mens fuglene kvitrer.

En ond heks har forhekset den vakre prinsessen Laideronette og gjort henne stygg. Sammen med den grønne dragen (en forhekset prins) drar hun til pagodenes land og det sørøstasiatiske lydlandskapet befolkes av den pentatone skalaen og klokkeklanger (gong og cymbal). Samtalen mellom Skjønnhetens lyse klarinettmelodi og udyrets fagott-grynt går i valsetakt. En lang glissando bryter trolldommen og prinsen trer fram og fortsetter samtalen med vakker cello-stemme. Suiten avsluttes i hagen der prinsen vekker Tornerose fra søvnen «og alle hjerter gleder seg».

Philip Glass (1937- )

Minimalismen i musikken er avledet fra minimalismen i den visuelle kunsten, og britiske Michael Nyman var først ute ved å bruke repetisjon av musikalske ideer innenfor et relativt lite harmonisk og toneomfangsmessig rammeverk. Philip Glass tilhørte også denne retningen, men sier om sin musikalske utvikling: «Jakten på det unike kan ta deg til de merkeligste steder. […] Alt det jeg kastet fra meg i 1965 har jeg gradvis tatt inn igjen og gjort til mitt.»

Fiolinkonsert nr. 1 var det første bestillingsverket Glass fikk fra et amerikansk orkester. Konserten er dedisert til dirigent Dennis Russell Davies og solist Paul Zukofzky og urframføringen fant sted 5. april 1987 i New York City med American Composers Orchestra. Til da hadde han mest vært assosiert med scenemusikk (opera, teater, dans, film) og sitt eget Philip Glass Ensemble, men her skriver han sin første orkesterkomposisjon siden studiedagene. Konserten er sjangeren som kanskje er den mest utholdte innenfor vestlig instrumentalmusikk, og Glass er her ganske konvensjonell ved å velge den tradisjonelle tresatsige formen.

Men Glass’ fiolinkonsert har hatt stor påvirkning på den klassiske samtidsmusikken. I en tid der konsertsjangeren ble betraktet som litt passé, viste Glass vei med en neddempet virtuositet der solisten nærmest er innlemmet i ensemblet i et stykke som framhever teksturer framfor de melodiske linjene. For noen er musikken hans for repetitiv og lite utviklende, men fiolinkonserten er både lidenskapelig og dramatisk og det ustoppelige rytmiske drivet genererer både spenning og lidenskap.

Første sats’ repetitive rytmiske mønster i arpeggio kontrasteres mot elegante melodilinjer i det lyse registeret, mens andre sats er som en slags dans der solist og orkester stadig bytter roller. Finalesatsen er nok den mest fengslende, der det transparente temaet er uforglemmelig og Glass varierer både det musikalske materialet og orkestreringen nok til at det repetitive mønsteret ikke blir kjedsommelig, men fascinerende, intenst og hypnotisk.

Konserten hans er gjerne beskrevet som et symfonisk stykke der «den vakreste melodien tilfeldigvis befinner seg i solofiolin». Så skrev han også konserten med sin far i tankene. «En smart, hyggelig mann som ikke hadde noen utdanning i musikk, men en sånn person som ofte går på konserter […] Den er populær og det skal den være – den er til min far.» (Populær i betydningen folkelig/lett tilgjengelig.

Edward Elgar (1857-1934)

Elgar kom en kveld hjem etter en lang undervisningsdag, satte seg ned ved pianoet og «klunket» litt åndsfraværende. Hans kone, Alice, komplimenterte en av melodilinjene og Elgar responderte ved å illustrere hvordan den ville blitt spilt av noen av vennene deres. Enigma-variasjonene var påbegynt og verket skulle for alvor befeste Elgar sitt nasjonale og internasjonale ry.

Originaltittelen er Variations on an Original Theme og stykket består av 14 små musikalske portretter av familie og venner. Den første variasjonen, Variation I (C.A.E.), er et kjærlig portrett av hans kone, Alice. Den andre, Variation II (H.D.S.-P.), er pianist Hew David Steuart-Powell som fiolinisten Elgar ofte spilte sammen med, og hans foretrukne oppvarmingsskalaer. Strykerne og treblås har nok å henge fingrene i, i denne korte andpustne variasjonen. Variation III (R.B.T.) refererer til Richard Baxter Townshend og hans karikatur av en gammel mann i en amatørteaterproduksjon. Townshends dype naturlige bass og hans lyse sceniske «gammelmannsrøst» gir en variasjon som bruker ytterkantene med tanke på tonehøyde og klangfarge.

Variaton IV (W.M.B.) portretterer godseieren William Meath Baker som bjeffer kommandoer til sine gjester og slamrer med dørene når han forlater et rom. Elgar understreker Bakers temperamentsfulle oppførsel i den korteste variasjonen. Variation V (R.P.A.) tar for seg den selvlærte pianisten Richard Penrose Arnold. Han hadde en egenartet, følsom spillestil, og hadde uvanen med å avbryte alvorlige diskusjoner med vittige og underfundige bemerkninger. Variasjonen understreker begge disse karaktertrekkene ved å åpne drømmeaktig og vemodig mollstemt, mens den kontrasterende delen går i dur. I Variation VI (Ysobel) er Isabel Fitton portrettert, en talentfull amatørmusiker som trakterte både fiolin og piano og som startet å ta bratsjtimer hos Elgar, men avbrøt for «å bevare vennskapet». Elgar hadde skrevet en etyde til henne for å øve strengeoverganger, noe hun visstnok hadde vanskeligheter med. Variasjonen er inspirert av denne etyden og inneholder også en kort passasje for solobratsj.

Variation VII (Troyte) er Elgars nære venn Arthur Troyte Griffith og variasjonen portretterer hans begrensede ferdigheter på piano. Elgar beskrev variasjonen som et forsøk på å skape orden av kaos, men at avslutningens desperate «brak» viser at dette var forgjeves. Variation VIII (W.N.) er Winifred Norbury, sekretær for Worcestershire Philharmonic Society og leder for Madresfield Musical Society og beskriver hennes vakre hjem, Sherridge, som huset utallige musikalske sammenkomster. Den livlige treblåsen illuderer hennes hjertelige latter.

Den neste variasjonen, Variation IX (Nimrod), er den desidert mest spilte av variasjonene. Elgars nære venn August Johannes Jaeger jobbet ved Novello, musikkforlaget som utga blant annet Elgars musikk, og var hans mest betrodde kritiker. Jaegers verdifulle tilbakemeldinger og konstruktive kritikk resulterte her i en utvidelse og forlengelse av denne komposisjonens siste variasjon. Nimrod erindrer en samtale de to hadde om Beethovens vanskeligheter som døv komponist og åpningstaktene er skrevet som en reminisens av Pathetique-sonatens langsomme sats. Tittelen på denne variasjonen er for øvrig et ordspill på etternavnet Jaeger – Nimrod omtales i Bibelen som Noahs oldebarn og en mektig jeger.

Variation X (Dorabella) er Dora Penny som var ansatt som Elgars arkivar. Elgar kalte henne Dorabella etter en karakter i Mozarts opera Cosi fan tutte. Hun var en livlig dame som også hadde jobben som bladvender for Elgar under konsertopptredener. Hennes variasjon etterligner hennes lille talefeil med en myk stotring i treblås, og dette var Elgars kjærlige forsøk på både å erte og karakterisere henne musikalsk. Variation XI (G.R.S.) er organisten i Hereford Cathedral, George Robertson Sinclair, og den eneste profesjonelle musikeren (utenom Elgar selv) som er assosiert med variasjonene. Men den som portretteres i denne variasjonen er hunden hans, bulldogen Dan, og her hører vi hans typiske hundeenergi, der han løper etter pinner i Wye River og raser rundt på elvebredden. Variation XII (B.N.G.) er amatørcellisten Basil Nevinson som ofte spilte sammen med Elgar og Steuart-Powell (variasjon nr. 2). Variasjonen åpner med melodi i solo cello, og cello-seksjonen er framhevet gjennom hele satsen. Dette er også variasjonen som er nærmest Enigma-temaet musikalsk.

Variation XIII (***), også benevnt Romanza, er ifølge Elgar inspirert av Lady Mary Lygon, leder av Madresfield Musical Society sammen med Winifred Norbury, som, igjen ifølge Elgar, var på reise til Australia da variasjonen ble skrevet. Lygon skal derimot ha vært i England og det har derfor vært spekulert på om «***» er Helen Jessie Weaver, Elgars tidligere forlovede som hevet forlovelsen, knuste hjertet hans og emigrerte til New Zealand. Variasjonen siterer fra Mendelssohns konsertouverture Meeresstille und glückliche Fart som for å understreke den nautiske assosiasjonen.

Den siste variasjonen har tittelen Variation XIV (E. D. U.) og er Elgar selv («Edu» var Alices kjælenavn på ham). Den siterer både fra Alices variasjon og fra Nimrod – de to menneskene som sto ham nærmest og som støttet ham når han var lengst nede og vurderte å gi opp komponeringen helt.

Enigma-variasjonene ble urframført i St. James Hall i London 19. juni 1899 under ledelse av Hans Richter. Enigma ble for øvrig satt på tittelbladet av Jaeger og i følge Elgar er det to enigma-teamer. Det spilte temaet, men også et annet og større tema som ikke spilles. Dette overordnete temaet har vært gjenstand for spekulasjoner i over 120 år og forslagene er mange; Mozarts Praha-symfoni, Auld Lang Syne, Twinkle, Twinkle Little Star, God Save the Queen, Rule Britannia og til og med Pop Goes the Weasel. Andre har forslått ikke-musikalske tema som Shakespeares sonette nr. 66, at det er basert på pi, har bibelsk kilde, eller også at denne overbygningen er, i all sin enkelhet, vennskap.

Camilla Rusten

Vi bruker informasjonskapsler (cookies)

Som de aller fleste nettsteder bruker vi informasjonskapsler (cookies) for at du skal få en optimal brukeropplevelse. Vi kommer ikke til å lagre eller behandle opplysninger med mindre du gir samtykke til dette. Unntaket er nødvendige informasjonskapsler som sørger for grunnleggende funksjoner på nettsiden.

Vær oppmerksom på at blokkering av enkelte informasjons-kapsler kan påvirke hvilket innhold du ser på siden. Du kan lese mer om bruk av informasjonskapsler i vår personvernerklæring.

Under kan du se hvilke informasjonskapsler (cookies) vi bruker og hvordan du administrerer dem:

Nødvendige cookies

Sikrer grunnleggende funksjoner, nettstedet vil ikke kunne fungere optimalt uten slike informasjonskapsler. Disse er derfor vurdert som nødvendige og lagres automatisk uten foregående samtykke.

Skal du benytte skjema på våre nettsider? Øvrige funksjoner på siden påvirkes ikke dersom du lar være å samtykke, men vil kunne gi mindre funksjonalitet ved utfylling og lagring av skjema. Informasjonen blir slettet fra nettleseren etter 90 dager.

Disse informasjonskapslene gir oss innsikt og forståelse av hvordan nettsiden vår brukes av besøkende. Vi bruker analyseverktøyet Google Analytics som blant annet kan fortelle oss hvor lenge en bruker oppholder seg på siden eller hvilken side man kommer fra. Informasjonen vi henter er anonymisert.

Ved å huke av for denne tillater du bruk av tredjeparts-informasjonskapsler, som gjør at vi kan tilpasse innhold basert på det som engasjerer deg mest. Disse hjelper oss å vise skreddersydd innhold som er relevant og engasjerende for deg, for eksempel i form av annonser eller reklamebanner.

Tredjepartsinformasjonskapsler settes av et annet nettsted enn det du besøker, for eksempel Facebook.