• 18 sep. 2014
    Kl 23:30
Klassisk symfoni

Fransk esprit og eleganse preger denne konserten under ledelse av Malmö Symfoniorkesters populære sjefdirigent, Marc Soustrot. Her har han valgt seg komponister fra hjemlandet.

Claude Debussy satte ved århundreskiftet kompassretningen med En fauns ettermiddag og snart fulgte Maurice Ravel i samme tradisjon med raffinerte verker, fulle av farge og finesse, som Le Tombeau de Couperin. Den lyse og glade stemningen, som tross sin tittel Couperins grav, feier bort alt tungsinn, helt i barokkomponisten Couperins ånd. Det er et av Ravels mest populære verk.

I 1898 fikk Gabriel Fauré i oppgave å skrive teatermusikken til Londonpremieren på Maurice Maeterlincks drama Pelléas og Mélisande, omforbudt og fortapt kjærlighet. Å la seg inspirere av dette dramaet var han ikke alene om. Så vel Debussys opera, som Arnold Schönberg og Jean Sibe­lius, har tolket stykkets dype og mørke symbo­likk. I orkestersuiten har Fauré valgt fire partier fra scenemusikken som konsentrerer seg om kjær­lig­hetstemaet. Den siste satsen, Mélisandes død, er imidlertid bare tragisk. Den ble spilt i Faurés begravelse. Maeterlinck sa selv etter premieren at musikken hadde gitt ham den fullkomne opplevelse av skjønnhet.

Georges Bizet var bare 17 år da han skrev sin Symfoni i C. Han mente den var et resultat av ungdommelig overmot og la partituret i skuffen. Den offisi­elle uroppførelsen fant sted i februar 1935, 60 år etter Bizets død. Symfonien ble en umiddelbar suksess. Så er den da også et spirituelt og sjarmerende verk med ele­gante melodi­er og pikan­te harmonier, og den rytmiske energien er impone­rende

Fauré Pélleas og Mélisande, suite
Ravel Le tombeau de Couperin
Debussy En fauns ettermiddag
Bizet Symfoni i C
<b>DIRIGENT</b> Marc Soustrot
Last ned kveldens program (kortversjon) nederst på siden

Marc Soustrot
Malmö Symfoniorkesters franske sjefdirigent Marc Soustrot er født i Lyon der begge foreldrene var operasangere. Han studerte klaver og trombone ved konservatoriene i Lyon og Paris. Senere ble det direksjon med førstepriser i dirigentkonkurranser i London og Besançon. Soustrot nyter stor anseelse på den europeiske musikkscenen, og gjester regelmessig orkestre som Bambergs Symfoniorkester, Münchenfilharmonikerne, radioorkestrene i Hannover og Hamburg, English Chamber Orchestra, Danmark Radios Symfoniorkester, Kgl. filharmonikerne i Stockholm, Göteborgs Symfoniker, Oslo Filharmoniske, og ytterligere en rekke orkestre i Frankrike, Holland og Belgia samt operahusene i København, Genève, Brussel og Madrid. Han dirigerte innvielseskonserten av den nye operaen i Oslo.
Soustrot er påtroppende sjefdirigent for Aarhus Symfoniorkester fra august 2015.

Soustrot strekker seg stadig etter en balanse mellom det eldre tradisjonelle repertoaret og den nye musikken. Diskografien rommer et stort antall prisbelønnede CD-produksjoner sammen med solistnavn som José van Dam, Shlomo Mintz og Mstislav Rostropovitsj. Marc Soustrot ble tildelt den franske æreslegionen i 2008.

Gabriel Fauré (1845-1924) Pelléas og Mélisande, suite
Forspill (Prélude), Spinnersken (Fileuse), Siciliana (Sicilienne), Mélisandes død (La mort de Mélisand)

Komponisten Aaron Copland har beskrevet Gabriel Faurés musikk som "delikat, reservert og aristokratisk, med alle kjennetegn på det franske temperament; harmonisk følsomhet, udiskutabel smak, selvbeherskelse og en kjærlighet til vakre, klare linjer og veloverveide proporsjoner."
Gabriel Fauré fikk i 1898 i oppgave å skrive teatermusikken til Londonpremieren på Maurice Maeterlincks symbolske drama Pelléas og Mélisande. Av de opprinnelige 19 satsene satte han noen år senere sammen en orkestersuite. Han valgte fire partier fra scenemusikken, og orkesteret er utvidet og melodilinjene forsterket ved hjelp av fordoblet orkesterbesetning. Under nøye overvåking av komponisten selv, var det Faurés elev Charles Köchlins svennestykke å orkestrere musikken til suiten. Maeterlinck sa selv etter premieren i London 21. juni at musikken hadde gitt ham den fullkomne opplevelse av skjønnhet.
I Maeterlincks symboltunge drama møter Prins Golaud den vakre Mélisan­de og forel­sker seg i henne, men det er hans lille­bror Pélleas som vinner hennes kjærlighet. Kjærligheten er eks­tatisk, men det er også sjalusien, og Golaud dreper sin bror.Forspillet er basert på to temaer: Det første representerer Mélisandes innadvendte personlighet, det andre hennes første møte med sin blivende mann, Pelleás.
I andre sats, Spinnersken, hørtes en mild obostemme og strykerne som imiterer arbeidet ved rokken. I mellomsatsen synger Mélisande sangen om Kongens tre blinde døtre. Trass i den tradisjonelt vemodige tonearten g-moll representerer neste sats Pelléas og Mèlisandes lykke. Den siste satsen, Mélisandes død, er bare tragisk. Den ble spilt i Faurés begravelse.

Maurice Maeterlincks drama Pelléas et Mélisande om forbudt og fortapt kjærlighet hadde premiere i Paris 17. mai 1893. Handlingen foregår i kongedømmet Allemonde i middelalderen. Dramaet gir oss suggererende stemningsbilder, og mye uhygge kalles til live, samtalene er famlende, menneskene beherskes av varsler, uro og onde anelser, altså et perfekt utgangspunkt for skapende kunstnere. Edvard Munch var meget opptatt av dette teaterstykket. Og mange komponister har gitt seg i kast med emnet. Her får de både impulser og spille­rom. Det var Debussy som først ble spurt om å skrive teatermusikken til Maeterlincks symbolske drama, men takket nei da han var fullt opptatt med sin egen operaversjon. Også Arnold Schönberg og Jean Sibe­lius har i sine tonedikt tolket stykkets dype symbo­likk.

Maurice Ravel (1875-1937) Le tombeau de Couperin
Prélude, Forlane, Menuet, Rigaudon

Under første verdenskrig skrev Ravel en suite for klaver, en barokkpastisj som han kalte Le Tombeau de Couperin. Tombeau betyr egentlig grav, men ble under barokken også brukt om et musikkstykke skrevet for å hedre minnet om en død person. Det Ravel vil minnes her er ikke bare barokkens dansesuite i den franske mester François Couperins (1668–1733) tapning, men også venner som hadde mistet livet i krigen. I 1919 orkestrerte Ravel fire av de opprinnelig seks satsene. Resultatet er en briljant oppvisning i instrumenteringens kunst. Han forvandler en svært pianistisk original til et fulltonende og nyanserikt orkesterverk som, om mulig, bringer ytterligere klarhet og skarphet til satsenes danserytmer. Den lyse og glade stemningen, som tross tittelen, Couperins grav, settes allerede i åpningen. I andre sats kan vi glede oss over en virkelig delikat instrumentasjon, og menuettens roligere tempo gir et pusterom med sine melodiske linjer i oboen før siste satsens energiske flukt feier bort alt tungsinn, helt i gamle Couperins ånd. Det er et av Ravels mest populære verk.

Claude Debussy (1862-1918) Forspill til Faunens ettermiddag

Preludiet til faunens ettermiddag er det første verket i musikken som tvers igjennom viser impresjonismens kjennetegn. Alt er stemning, en sløret sart tone, som er både vag og uvirkelig der faunen ligger og døser i den varme ettermiddagssolen og drømmer amorøst om nymfer og najader. Perlende vann, glitrende sol og susende løv, ja, dette var viktige ingredienser som skulle parkere den hevdvunne harmonilæren. Eller med dirigenten Pierre Boulez’ ord: "Man kan si at den moderne musikken våknet til liv på faunens ettermiddag". Inspirasjonen til dette sentrale verket var et dikt av Stéphan Mallarmé L'après-midi d'un faune. Mallarmé tilhørte kretsen av symbolister som søkte seg bak ordenes konkrete betydning til deres symbolske lag. Det nye som her fikk klinge var en verden av inntrykk, og ikke som i den romantiske musikkstilen en verden av uttrykk.

Georges Bizet(1838-1875) Symfoni i C
Allegro vivo, Adagio, Scherzo. Allegro vivace

Han hadde nettopp fylt 17 år da han komponerte sin Symfoni i C-dur i 1855. Han var da elev ved Paris-konservatoriet og hadde Charles Gounod som lærer. Blant annet fikk Bizet transkribere Gounods Symfoni i D for piano. Denne symfonien ble også modell for hans egen i C-dur, men som aldri ble oppført i hans levetid. Bizet mente selv at symfonien måtte betraktes som et resultat av ungdommelig pågangsmot og holdt partituret tilbake, før det på mystisk vis igjen dukket opp i en bunke manuskripter gitt til Paris-konservatori­et av komponisten Reynaldo Hahn. Den offisi­elle uroppførelsen fant sted i Basel under Felix Weingartners ledelse 26.februar 1935, 60 år etter Bizets død. Symfonien ble en umiddelbar suksess. Så er den da også et spirituelt og sjarmerende verk, fullt på høyde med det Mozart og Mendelssohn skrev som 17-åringer, med ele­gante melodi­er og pikan­te harmonier, og den rytmiske energien er impone­rende. Med mange virtuose elementer i orkesterstemmene klinger det hele med den største selvfølgelighet. Symfoniens fire satser følger det klassiske formskjemaet med en hurtig og velklingende førstesats. Den langsomme andresatsen har en uttrykksfull melodi av orientalsk karakter, noe som forsterkes gjennom å la oboen føre an i den melodiske utlegningen. I det tredje avsnittet er det derimot skotske folkedanser som bidrar til lystigheten og ironien. Den lyse og lette karakteren og melodiske elegansen tar Bizet med seg i finalen.

Thomas Ramstad

Fransk esprit og eleganse preger denne konserten under ledelse av Malmö Symfoniorkesters populære sjefdirigent, Marc Soustrot. Her har han valgt seg komponister fra hjemlandet.

Claude Debussy satte ved århundreskiftet kompassretningen med En fauns ettermiddag og snart fulgte Maurice Ravel i samme tradisjon med raffinerte verker, fulle av farge og finesse, som Le Tombeau de Couperin. Den lyse og glade stemningen, som tross sin tittel Couperins grav, feier bort alt tungsinn, helt i barokkomponisten Couperins ånd. Det er et av Ravels mest populære verk.

I 1898 fikk Gabriel Fauré i oppgave å skrive teatermusikken til Londonpremieren på Maurice Maeterlincks drama Pelléas og Mélisande, omforbudt og fortapt kjærlighet. Å la seg inspirere av dette dramaet var han ikke alene om. Så vel Debussys opera, som Arnold Schönberg og Jean Sibe­lius, har tolket stykkets dype og mørke symbo­likk. I orkestersuiten har Fauré valgt fire partier fra scenemusikken som konsentrerer seg om kjær­lig­hetstemaet. Den siste satsen, Mélisandes død, er imidlertid bare tragisk. Den ble spilt i Faurés begravelse. Maeterlinck sa selv etter premieren at musikken hadde gitt ham den fullkomne opplevelse av skjønnhet.

Georges Bizet var bare 17 år da han skrev sin Symfoni i C. Han mente den var et resultat av ungdommelig overmot og la partituret i skuffen. Den offisi­elle uroppførelsen fant sted i februar 1935, 60 år etter Bizets død. Symfonien ble en umiddelbar suksess. Så er den da også et spirituelt og sjarmerende verk med ele­gante melodi­er og pikan­te harmonier, og den rytmiske energien er impone­rende

Fauré Pélleas og Mélisande, suite
Ravel Le tombeau de Couperin
Debussy En fauns ettermiddag
Bizet Symfoni i C
<b>DIRIGENT</b> Marc Soustrot
Last ned kveldens program (kortversjon) nederst på siden

Marc Soustrot
Malmö Symfoniorkesters franske sjefdirigent Marc Soustrot er født i Lyon der begge foreldrene var operasangere. Han studerte klaver og trombone ved konservatoriene i Lyon og Paris. Senere ble det direksjon med førstepriser i dirigentkonkurranser i London og Besançon. Soustrot nyter stor anseelse på den europeiske musikkscenen, og gjester regelmessig orkestre som Bambergs Symfoniorkester, Münchenfilharmonikerne, radioorkestrene i Hannover og Hamburg, English Chamber Orchestra, Danmark Radios Symfoniorkester, Kgl. filharmonikerne i Stockholm, Göteborgs Symfoniker, Oslo Filharmoniske, og ytterligere en rekke orkestre i Frankrike, Holland og Belgia samt operahusene i København, Genève, Brussel og Madrid. Han dirigerte innvielseskonserten av den nye operaen i Oslo.
Soustrot er påtroppende sjefdirigent for Aarhus Symfoniorkester fra august 2015.

Soustrot strekker seg stadig etter en balanse mellom det eldre tradisjonelle repertoaret og den nye musikken. Diskografien rommer et stort antall prisbelønnede CD-produksjoner sammen med solistnavn som José van Dam, Shlomo Mintz og Mstislav Rostropovitsj. Marc Soustrot ble tildelt den franske æreslegionen i 2008.

Gabriel Fauré (1845-1924) Pelléas og Mélisande, suite
Forspill (Prélude), Spinnersken (Fileuse), Siciliana (Sicilienne), Mélisandes død (La mort de Mélisand)

Komponisten Aaron Copland har beskrevet Gabriel Faurés musikk som "delikat, reservert og aristokratisk, med alle kjennetegn på det franske temperament; harmonisk følsomhet, udiskutabel smak, selvbeherskelse og en kjærlighet til vakre, klare linjer og veloverveide proporsjoner."
Gabriel Fauré fikk i 1898 i oppgave å skrive teatermusikken til Londonpremieren på Maurice Maeterlincks symbolske drama Pelléas og Mélisande. Av de opprinnelige 19 satsene satte han noen år senere sammen en orkestersuite. Han valgte fire partier fra scenemusikken, og orkesteret er utvidet og melodilinjene forsterket ved hjelp av fordoblet orkesterbesetning. Under nøye overvåking av komponisten selv, var det Faurés elev Charles Köchlins svennestykke å orkestrere musikken til suiten. Maeterlinck sa selv etter premieren i London 21. juni at musikken hadde gitt ham den fullkomne opplevelse av skjønnhet.
I Maeterlincks symboltunge drama møter Prins Golaud den vakre Mélisan­de og forel­sker seg i henne, men det er hans lille­bror Pélleas som vinner hennes kjærlighet. Kjærligheten er eks­tatisk, men det er også sjalusien, og Golaud dreper sin bror.Forspillet er basert på to temaer: Det første representerer Mélisandes innadvendte personlighet, det andre hennes første møte med sin blivende mann, Pelleás.
I andre sats, Spinnersken, hørtes en mild obostemme og strykerne som imiterer arbeidet ved rokken. I mellomsatsen synger Mélisande sangen om Kongens tre blinde døtre. Trass i den tradisjonelt vemodige tonearten g-moll representerer neste sats Pelléas og Mèlisandes lykke. Den siste satsen, Mélisandes død, er bare tragisk. Den ble spilt i Faurés begravelse.

Maurice Maeterlincks drama Pelléas et Mélisande om forbudt og fortapt kjærlighet hadde premiere i Paris 17. mai 1893. Handlingen foregår i kongedømmet Allemonde i middelalderen. Dramaet gir oss suggererende stemningsbilder, og mye uhygge kalles til live, samtalene er famlende, menneskene beherskes av varsler, uro og onde anelser, altså et perfekt utgangspunkt for skapende kunstnere. Edvard Munch var meget opptatt av dette teaterstykket. Og mange komponister har gitt seg i kast med emnet. Her får de både impulser og spille­rom. Det var Debussy som først ble spurt om å skrive teatermusikken til Maeterlincks symbolske drama, men takket nei da han var fullt opptatt med sin egen operaversjon. Også Arnold Schönberg og Jean Sibe­lius har i sine tonedikt tolket stykkets dype symbo­likk.

Maurice Ravel (1875-1937) Le tombeau de Couperin
Prélude, Forlane, Menuet, Rigaudon

Under første verdenskrig skrev Ravel en suite for klaver, en barokkpastisj som han kalte Le Tombeau de Couperin. Tombeau betyr egentlig grav, men ble under barokken også brukt om et musikkstykke skrevet for å hedre minnet om en død person. Det Ravel vil minnes her er ikke bare barokkens dansesuite i den franske mester François Couperins (1668–1733) tapning, men også venner som hadde mistet livet i krigen. I 1919 orkestrerte Ravel fire av de opprinnelig seks satsene. Resultatet er en briljant oppvisning i instrumenteringens kunst. Han forvandler en svært pianistisk original til et fulltonende og nyanserikt orkesterverk som, om mulig, bringer ytterligere klarhet og skarphet til satsenes danserytmer. Den lyse og glade stemningen, som tross tittelen, Couperins grav, settes allerede i åpningen. I andre sats kan vi glede oss over en virkelig delikat instrumentasjon, og menuettens roligere tempo gir et pusterom med sine melodiske linjer i oboen før siste satsens energiske flukt feier bort alt tungsinn, helt i gamle Couperins ånd. Det er et av Ravels mest populære verk.

Claude Debussy (1862-1918) Forspill til Faunens ettermiddag

Preludiet til faunens ettermiddag er det første verket i musikken som tvers igjennom viser impresjonismens kjennetegn. Alt er stemning, en sløret sart tone, som er både vag og uvirkelig der faunen ligger og døser i den varme ettermiddagssolen og drømmer amorøst om nymfer og najader. Perlende vann, glitrende sol og susende løv, ja, dette var viktige ingredienser som skulle parkere den hevdvunne harmonilæren. Eller med dirigenten Pierre Boulez’ ord: "Man kan si at den moderne musikken våknet til liv på faunens ettermiddag". Inspirasjonen til dette sentrale verket var et dikt av Stéphan Mallarmé L'après-midi d'un faune. Mallarmé tilhørte kretsen av symbolister som søkte seg bak ordenes konkrete betydning til deres symbolske lag. Det nye som her fikk klinge var en verden av inntrykk, og ikke som i den romantiske musikkstilen en verden av uttrykk.

Georges Bizet(1838-1875) Symfoni i C
Allegro vivo, Adagio, Scherzo. Allegro vivace

Han hadde nettopp fylt 17 år da han komponerte sin Symfoni i C-dur i 1855. Han var da elev ved Paris-konservatoriet og hadde Charles Gounod som lærer. Blant annet fikk Bizet transkribere Gounods Symfoni i D for piano. Denne symfonien ble også modell for hans egen i C-dur, men som aldri ble oppført i hans levetid. Bizet mente selv at symfonien måtte betraktes som et resultat av ungdommelig pågangsmot og holdt partituret tilbake, før det på mystisk vis igjen dukket opp i en bunke manuskripter gitt til Paris-konservatori­et av komponisten Reynaldo Hahn. Den offisi­elle uroppførelsen fant sted i Basel under Felix Weingartners ledelse 26.februar 1935, 60 år etter Bizets død. Symfonien ble en umiddelbar suksess. Så er den da også et spirituelt og sjarmerende verk, fullt på høyde med det Mozart og Mendelssohn skrev som 17-åringer, med ele­gante melodi­er og pikan­te harmonier, og den rytmiske energien er impone­rende. Med mange virtuose elementer i orkesterstemmene klinger det hele med den største selvfølgelighet. Symfoniens fire satser følger det klassiske formskjemaet med en hurtig og velklingende førstesats. Den langsomme andresatsen har en uttrykksfull melodi av orientalsk karakter, noe som forsterkes gjennom å la oboen føre an i den melodiske utlegningen. I det tredje avsnittet er det derimot skotske folkedanser som bidrar til lystigheten og ironien. Den lyse og lette karakteren og melodiske elegansen tar Bizet med seg i finalen.

Thomas Ramstad