Verkene på kveldens konsert er alle fra begynnelsen av 1900-tallet og gir oss et tidsvindu til en verdensmetropol som nærmest bugnet over av impulser og kunstnere. Fauré og Ravel er godt kjente komponistnavn, mens Boulanger og Roussel er sjeldnere framført i konsertsalene.

Vidunderbarnet Lili Boulanger kom fra en meget musikalsk familie som var omgangsvenner med Gabriel Fauré, og hun ble i 1913 den første kvinnen som vant den prestisjefulle komposisjonsprisen Prix de Rome. D'un matin de printemps, et energisk og på samme tid elegant verk, var noe av det siste hun skrev, fullført bare et par måneder før hun døde i 1918. Gabriel Faurés to operaer fant aldri sin plass i operarepertoaret og Pénélope er kun satt opp et titalls ganger siden premieren i 1913. Ouverturen, eller Prélude de Pénélope, er bedre kjent og her presenteres ledemotivene for de to hovedrollene, Pénélope og Ulysses. Albert Roussels Symfoni nr. 3 er hans mest kjente verk, ofte framholdt som hans mesterverk, og beskrevet som "dissonant, men tonal; massiv, men klar - en perfekt konstruksjon".

I Ravels sangsyklus Shéhérazade får vi høre Trondheimskvinnen Astrid Nordstads mørke, varme mezzo. Nordstad var Talent Trondheim-profil i 2020 og sang rollen som Flora i TSOs La Traviata i 2018.

Marc Soustrot er en av vår tids mest etterspurte dirigenter og nyter stor anseelse på den europeiske musikkscenen. Han gjester regelmessig orkestre som Bambergs Symfoniorkester, Münchenfilharmonikerne, radioorkestrene i Hannover og Hamburg, English Chamber Orchestra, Danmark Radios Symfoniorkester, Kgl. filharmonikerne i Stockholm, Göteborgs Symfoniker, Oslo Filharmoniske, og ytterligere en rekke orkestre i Frankrike, Holland og Belgia samt operahusene i København, Genève, Brussel og Madrid. Han dirigerte innvielseskonserten av den nye operaen i Oslo.

Soustrot har tidligere vært sjefdirigent for Orchestre Philharmonique de la Loire fra 1976 til 1994, Beethoven Orkestret i Bonn fra 1995 til 2003, symfoniorkestret i Eindhoven fra 1996 til 2006 og Malmö SymfoniOrkester fra 2011 til 2019. Han er nå sjefdirigent for Aarhus Symfoniorkester.

Soustrot strekker seg stadig etter en balanse mellom det eldre tradisjonelle repertoaret og den nye musikken. Diskografien rommer et stort antall prisbelønnede CD-produksjoner sammen med solistnavn som José van Dam, Shlomo Mintz og Mstislav Rostropovitsj. Marc Soustrot ble tildelt den franske æreslegionen i 2008.

Soustrot er født i Lyon der begge foreldrene var operasangere. Han studerte klaver og trombone ved konservatoriene i Lyon og Paris. Senere ble det direksjon med førstepriser i dirigentkonkurranser i London og Besançon.

Høsten 2017 debuterte Astrid Nordstad, som er fra Trondheim, på Den Kongelige Opera i København, som Flora i Verdis La traviata. Her har hun også sunget Adalgisa i Bellinis Norma og Arnalta i Monteverdis Poppeas kroning, tittelrollen i Brittens Rape of Lucretia og Dorabella i Così fan tutte.

I mars 2018 sang hun igjen rollen som Flora i La traviata med Trondheim Symfoniorkester & Opera. Forrige sesong gjestet hun RingsakerOperaen som Rosina i Barberen i Sevilla. Våren 2019 sang hun Dido i Dido og Aeneas på Operaens Scene 2, og på Hovedscenen har hun sunget rollene som Majsa i Spar Dame, Gianetta i Elskovsdrikken, Herlovs-Marte i Anne Pedersdotter, Tisbe i La Cenerentola og Maddalena i Rigoletto. Hun har også sunget abbedissen i en konsertframføring av Suor Angelica på Hovedscenen, og Mercédès i Carmen – en scenisk konsert.

Sesongen 21/22 debuterte Astrid Nordstad som Carmen med Helgeland Sinfonietta, og i verdenspremieren på Klippøerne av Ole Olsen med Arktisk Filharmoni.

Astrid Nordstad fullførte sin bachelorgrad ved Norges Musikkhøgskole og Operahøgskolen i Oslo i 2014. Videre studier førte henne til den anerkjente pedagogen Susanna Eken ved Det Kongelige Operaakademi i København. I Oslo i 2019 nådde Nordstad semifinalen i Queen Sonja International Music Competition, hvor hun ble tildelt Ingrid Bjonerstipendet som den beste norske deltakeren det året.

I 1913 mottar den 19 år gamle Lili Boulanger, som første kvinne, en av de mest prestisjefylte prisene i Frankrike, komposisjonsprisen Prix de Rome for kantaten Faust et Hélène. Prisen besto av et femårig internasjonalt stipend og opphold ved Villa Medici -Académie de France i Roma, og ga henne dessuten stor oppmerksomhet, også internasjonalt. Dessverre ble oppholdet i Roma kort; første verdenskrig brøt ut ikke lenge etter, og hun reiste hjem til Paris.

Boulanger vokste opp i en musikalsk familie med en mor og bestemor som var sangere, en far som var komponist og professor ved musikkonservatoriet i Paris og den eldre søsteren, Nadia Boulanger, som selv var komponist, organist, dirigent og musikklærer. Lili viste tidlig særskilte musikalske evner og mottok hjemmeundervisning i musikkteori fra hun var fem, i tillegg til å spille blant annet piano, cello, fiolin, orgel og harpe, og hun sang. Lili pådro seg lungebetennelse i toårsalderen, og selv om hun overlevde, skulle helsen hennes gi henne store utfordringer i hennes korte liv. Hun deltok i undervisningen ved musikkonservatoriet i Paris når formen tillot det, og 1911-13 studerte hun komposisjon hos Paul Vidal.

I løpet av sitt 24-årige liv skrev Boulanger omkring 50 komposisjoner som omfatter sanger, korverk, piano- og kammermusikk, i tillegg til en håndfull orkesterkomposisjoner. Selv om både tonespråk og orkestrering plasserer musikken hennes midt i de samtidige franske strømninger, var hennes lekne komposisjonsstil kjent for en egen klangfarge og tvetydig harmonikk, en tidlig smak av polytonalitet.

Tonediktet D'un matin de printemps var noe av det siste hun skrev, opprinnelig et stykke for fiolin (eller fløyte) og piano som hun skrev både en versjon for piano trio og en orkesterversjon av. Hun sa selv at alle disse tre verkene var selvstendige komposisjoner, tre avskygninger av den samme musikalske ideen.

Dette er ikke et stykke som bærer preg av å være skrevet på dødsleiet – her feires våren med alle sine avskygninger i et energisk og tydelig impresjonistisk verk som både er delikat og voldsomt. Boulanger fanger her vårens «galskap» gjennom stadig skiftninger av stemninger og tempi. Hun bruker treblås fargerikt, noe som er typisk for franske komponister. Det livlige temaet introduseres i fløyte og vandrer så videre fra instrument til instrument til det gradvis mister framdriften når det ankommer dypet i orkesteret. Her antar musikken en slags gjennomskinnelig kvalitet, som om den befinner seg under vann, før den gradvis reiser seg i styrke, tonehøyde og tempo til fullt orkester. Avbrutt av en mer kammermusikkliknende passasje bygger det seg igjen opp til en finale som ender i en nedadgående glissando i harpe og et siste «smell» fra orkesteret.

D'un matin de printemps ble urframført etter hennes død, 13. mars 1921 i Paris, i musikkonservatoriets konsertsal av Orchestre des Concerts Pasdeloup under ledelse av Rhené-Baton.

Som ung komponist befant Ravel seg i en gruppe forfattere, musikere og kunstnere som hver lørdag kveld samlet seg for å dele fra sine siste verk og diskutere aktuelle kulturelle hendelser. De kalte seg Les Apaches, og et av dens medlemmer var Tristan Klingsor (psevdonym for Léon Leclère, 1874-1966), som nylig hadde publisert diktsamlingen Schéhérazade. Ravel hadde siden barndommen vært fascinert av det eksotiske Østen, og hadde noen år tidligere skrevet ouverturen til en opera han ville basere på historien om Sinbad fra 1001 natt. Operaen ble aldri ferdig og ouverturen ble aldri utgitt, men da Klingsor leste fra samlingen på et av møtene, kastet han seg over tre av diktene; L’Indifferent, La Flûte enchantée og Asie, og materiale fra den ufullendte operaen ble brukt i sangsyklusen.

På denne tiden var Ravel ekstremt opptatt av hvordan man kunne gjenskape det talte ord i musikk gjennom å forsterke betoninger og setningsmelodi. Han fikk Klingsor til å lese diktene høyt for seg om og om igjen, for å fange det franske talespråkets rytme og språkmønster til notearket.

Sangsyklusen åpner med Asie, som er som en slags reiseskildring av en stereotyp vestlig oppfatning av det orientalske. Men i Ravels musikalske setting blir stemmen en slags turist som beveger seg gjennom et landskap orkesteret maler fram, også det med stereotypiske musikalske element, og foretar en indre reise fra Arabia via India til Kina. I La Flûte enchantée hører en slavepike sin elskedes fløytespill utenfor vinduet. Fløyta spiller sin besnærende melodi rundt sangerens nærmest messende stemme, og blir et symbol for kjærlighet og forventningen om det neste møtet. L’Indifferent kan ses både som ubesvart kjærlighet, men også som en reisende i et fremmed land, isolert og ensom, uten styrke til å ta kontakt med noen av de lokale.

Schéhérazade ble urframført på en konsert i Société Nationale de Musique in Paris, 17. mai 1904. Mezzosopranen Jeanne Hatto var solist og dirigent var den berømte pianisten Alfred Cortot. Asie er tilegnet Mlle. Hatto, mens La Flûte enchantée og L’Indifférent er tilegnet sopranene Mme. René de Saint-Marceaux og Mme. Emma Bardac.

På en reise til Monte Carlo i 1907 ble Fauré oppsøkt av sopranen Lucienne Bréval. Hun tilbød seg å sette ham i kontakt med sin unge venn og dramatiker René Fauchois, som nettopp hadde skrevet et stykke basert på Odysseen og Ulysses hjemkomst til en tålmodig ventende Penelope. En entusiastisk Fauré tok imot tilbudet, men på grunn av sine forpliktelser som rektor ved musikkonservatoriet i Paris måtte han bruke sommerferiene til arbeidet med operaen, og det skulle gå fem år før Pénélope fikk sin premiere i nettopp Monte Carlo ved Salle Garnier 4. mars 1913, dirigert av Léon Jehin og med Lucienne Bréval i tittelrollen. Operaen ble satt opp i Paris i mai samme år, ved Théâtre des Champs-Elysées og ble usedvanlig vel mottatt og utrop som mesterverk av flere kritikere, men et par uker senere gjorde Vårofferet skandale, og Pénélope ble glemt, ikke bare av samtiden, men også for ettertiden.

Ouverturen er nennsomt orkestrert og Fauré gjør seg flid med å etablere en stemning for aktene som skal komme. Han så den som en integrert del av operaen, og den går sømløst over i første akt. Ouverturen presenterer ingen potpurri av ulike temaer, men konsentrerer seg fullt og helt om Pénélope-temaet, sørgmodig og edelt, og Ulysses-temaet, en mer struttende melodifrase i trompet. Selv om Fauré var en av få komponister i sin generasjon som ikke var særlig påvirket av Wagner, har altså disse to elementene fra dennes Musikdrama (ouverturen innarbeidet i det musikalske materialet og bruken av ledemotiv) vunnet gehør hos operakomponisten Fauré.

I september 1913 la Fauré til noen avsluttende takter på ouverturen basert på Pénélopes kjærlighetstema for å kunne bruke det i konsertsalen, der det har gjort litt større lykke enn operaen.

Albert Roussel var marineoffiseren som ble komponist. Han hadde begynt å komponere på sine lange sjøreiser, og da han var 25 år mønstret han av og tok fatt på musikkstuder ved Schola Cantorum under Vincent D’Indy. Her utmerket han seg, spesielt i kontrapunkt, og fra 1892 var han lærer i kontrapunkt med studenter som Edgard Varèse og Eric Satie. Roussel var i starten påvirket av Debussy og Ravel, men vendte seg senere til neoklassisismen, og han ble i samtiden kalt både en «fransk Brahms» og en «slags Debussy skolert i kontrapunkt». Roussel skrev operaer, balletter, symfoniske dikt, fire symfonier og andre orkesterverk, suiter, en klaverkonsert og en concertino for cello, kammermusikk og sanger. Han var holdt som en av de meste betydeligste franske komponister i mellomkrigstiden, og mange anser hans tredje symfoni som den største franske symfonien som er skrevet.

Serge Koussevitzky bestilte mange verk til Boston symfoniorkesters femtiårsjubileum, og Roussels Symfoni nr. 3 er én av disse. Roussel skrev på symfonien fra august i 1929 til mars 1930, og urframføringen fant sted 24. oktober i 1930 der komponisten selv var tilstede. Dagen etter uttalte han «at så vidt jeg kan bedømme er dette det beste jeg har skrevet», og dét har nok også vært oppfatningen til både kritikere og publikum. Det er bare balletten Bacchus og Ariadne, som umiddelbart fulgte, som kan måle seg i popularitet blant hans verk.

Første sats åpner i en vill marsjkarakter med en synkopert melodilinje som strutter av energi og intensitet. Svevende passasjer alternerer med det første temaet, og disse kontrastene, disse skiftningene i karakter, driver satsen framover til satsens høydepunkt. Andre sats vitner om samtidige komponisters utforskning av det nye filmmediet og teknikker som struktur, karakter og setting. Den åpner med en myk atmosfære som bygges opp til en feiende melodi. Denne følges først av en oppstemt del som igjen overtas av den rolige stemningen. Vi får en ny oppbygning før satsen ender i en rørende vakker melodi i fiolin. Scherzoen bygger på den konvensjonelle idéen om dansen, elegant i stilen og med tamburin som minner oss om franske komponisters fascinasjon av Spania. Finalesatsen er et pensumverk i orkestrering. Nok en gang fører treblås an og får satsen i gang, før de overlater scenen til en nydelig neddempet solopassasje i fiolin. Siden samler de opp først stryk og så messing, før satsen tumler seg til en brå slutt.

Symfonien er en oppvisning av Roussels karakteristiske trekk: en hang til bitonalitet (dur og moll i samme akkord), skarp rytmikk, favorisering av kontrapunkt og polyfoni framfor homofoni, vidtrekkende melodilinjer som gjerne favner en oktav eller to og den lekne bruken av utvidete akkorder. Men noe av det mest tiltalende ved dette verket er klangfargen; her er standardorkesteret utvidet med perkusjonsinstrumenter som tam-tam og celesta, samt to harper. I tillegg har Roussel skapt et komprimert drama. Her har han i løpet av tidsrammen til en Mozart-symfoni klart å fange romantikkens emosjonelle ekspressive intensitet. Resultatet er et overflødighetshorn av en symfoni.

Camilla Rusten

Asie
Asie, Asie, Asie
Vieux pays merveilleux des contes de nourrice
Où dort la fantaisie comme une impératrice
En sa forêt tout emplie de mystère
Asie, je voudrais m'en aller avec la goëlette
Qui se berce ce soir dans le port
Mystérieuse et solitaire
Et qui déploie enfin ses voiles violettes
Comme un immense oiseau de nuit dans le ciel d'or
Je voudrais m'en aller vers des îles de fleurs
En écoutant chanter la mer perverse
Sur un vieux rythme ensorceleur
Je voudrais voir Damas et les villes de Perse
Avec les minarets légers dans l'air
Je voudrais voir de beaux turbans de soie
Sur des visages noirs aux dents claires;
Je voudrais voir des yeux sombres d'amour
Et des prunelles brillantes de joie
En des peaux jaunes comme des oranges;
Je voudrais voir des vêtements de velours
Et des habits à longues franges
Je voudrais voir des calumets entre des bouches
Tout entourées de barbe blanche;
Je voudrais voir d'âpres marchands aux regards louches
Et des cadis, et des vizirs
Qui du seul mouvement de leur doigt qui se penche
Accordent vie ou mort au gré de leur désir
Je voudrais voir la Perse, et l'Inde, et puis la Chine
Les mandarins ventrus sous les ombrelles
Et les princesses aux mains fines
Et les lettrés qui se querellent
Sur la poésie et sur la beauté;
Je voudrais m'attarder au palais enchanté
Et comme un voyageur étranger
Contempler à loisir des paysages peints
Sur des étoffes en des cadres de sapin
Avec un personnage au milieu d'un verger;
Je voudrais voir des assassins souriants
Du bourreau qui coupe un cou d'innocent
Avec son grand sabre courbé d'Orient
Je voudrais voir des pauvres et des reines;
Je voudrais voir des roses et du sang;
Je voudrais voir mourir d'amour ou bien de haine
Et puis m'en revenir plus tard
Narrer mon aventure aux curieux de rêves
En élevant comme Sindbad ma vieille tasse arabe
De temps en temps jusqu'à mes lèvres
Pour interrompre le conte avec art

L’Indifferent
Tes yeux sont doux comme ceux d’une fille
Jeune étranger
Et la courbe fine
De ton beau visage de duvet ombragé
Est plus séduisante encore de ligne
Ta lèvre chante sur le pas de ma porte
Une langue inconnue et charmante
Comme une musique fausse. .
Entre!
Et que mon vin te réconforte . .
Mais non, tu passes
Et de mon seuil je te vois t’éloigner
Me faisant un dernier geste avec grâce
Et la hanche légèrement ployée
Par ta démarche féminine et lasse. . .

La Flûte enchantée
L'ombre est douce et mon maître dort
Coiffé d'un bonnet conique de soie
Et son long nez jaune en sa barbe blanche
Mais moi, je suis éveillée encore
Et j'écoute au dehors
Une chanson de flûte où s'épanche
Tour à tour la tristesse ou la joie
Un air tour à tour langoureux ou frivole
Que mon amoureux chéri joue
Et quand je m'approche de la croisée
Il me semble que chaque note s'envole
De la flûte vers ma joue
Comme un mystérieux baiser

Asia
Asia, Asia, Asia,
gammelt vidunderlig land med barnepikens fortellinger,
der fantasien sover
som en keiserinne
I skogen hennes, full av mysterier,
Asia, vil
jeg gjerne gå med skonnerten min
som vugger i kveld i havnen,
mystisk og ensom,
Og som til slutt bretter ut sine lilla seil
Som en enorm nattugle på den gyldne himmelen.

Jeg vil gjerne gå til blomsterøyene.
Lytte til det perverse havet synge
På en gammel fortryllende rytme;
Jeg vil gjerne se Damaskus og byene Persia
med lette minareter i luften;
Jeg vil gjerne se vakre silketurbaner
På svarte ansikter med lette tenner;
Jeg vil gjerne se mørke kjærlighetsøyne
Og øyne skinner av glede
I skinn gule som appelsiner;
Jeg vil gjerne se fløyelsklær
Og klær med lange frynser;
Jeg vil gjerne se rør mellom munnene
Alle omgitt av hvite skjegg;
Jeg vil gjerne se tøffe kjøpmenn med tvilsom utseende,
og cadis og viziers
som med den eneste bevegelsen av sin
bøyende finger gir liv eller død som de ønsker.

Jeg vil gjerne se Persia og India og deretter Kina,
The pot-bellied mandarins under paraplyer,
Og prinsessene med slanke hender
og de lærde som krangler
om poesi og skjønnhet;

Jeg vil gjerne somle i det fortryllede palasset
Og som en utenlandsk reisende
Tenk på fritiden malte landskap
På stoffer i granrammer
Med et tegn midt i en frukthage;

Jeg vil gjerne se smilende leiemordere
Fra bøddelen som skjærer en uskyldig nakke
Med et stort buet sverd fra øst;
Jeg vil gjerne se de fattige og dronningene;
Jeg vil gjerne se roser og blod;
Jeg vil gjerne se dø av kjærlighet eller av hat,
og så komme tilbake til meg senere.
Fortelle eventyret mitt til nysgjerrige drømmer,
ved å heve min gamle arabiske kopp som Sinbad
Fra tid til annen til leppene mine

Å avbryte fortellingen med kunst ...

Tryllefløyten
Skyggen er myk og min herre sover,
iført en konisk silkehette
og den lange gule nesen i det hvite skjegget.
Men jeg er fortsatt våken.
Og jeg hører utenfor
En fløytesang der det helles ut, vekselvis
tristhet eller glede,
en luft vekselvis sløv eller useriøs,
som min kjære elsker spiller,
og når jeg nærmer meg vinduet,
ser han ut til at hver tone flyr
fra fløyte til kinnet mitt

Som et mystisk kyss.

Den likegyldige
Øynene dine er myke som en
ung utenlandsk jente,
og den fine kurven
av ditt vakre ansikt med skyggelagt
er mer forførende fremdeles i kø.

Leppen din synger
på dørstokken min
Et ukjent og sjarmerende språk
Som falsk musikk;
Mellom! og kan min vin trøste deg ...

Men nei, du passerer
Og fra dørstokken min ser jeg deg gå bort og gir
meg en siste gest med nåde
Og hoften litt bøyd

Ved din feminine og slitne gangart.