Det blir spektakulær koloratur og store følelser ispedd både humor og galskap, når våre flotte sopran Eir Inderhaug tolker dramatiske kvinneroller fra operalitteraturen: fra Ligetis Mysteries of the Macabre, Nattens Dronning fra Tryllefløyen, Lucias gispende virtuosevanviddscene hos Donizetti, Bernsteins Glitter and be gay, Olympiarollen fra Hoffmanns eventyr og mange andre feberhete og perlende koloraturer for sopranstemmen. De er aldri uttrykk for en tom glans, men for en sinnstilstand.
Eir er en feiret internasjonal sopran på de store operascenene. Ariene på programmet presenterer henne på en tydelig måte: - Jeg ville utfordre meg selv og publikum. Drama queen – hele kvelden.

Kritikerlagets musikkpris 2014 gikk i høst til Eir Inderhaug. "Alltid full av artistisk galskap" heter det om årets prisvinner.
Les mer http://www.ballade.no/sak/musikkritikerprisen-til-eir-inderhaug/

Eir Inderhaug
Hun kommer fra Stavanger og har sin utdannelse fra Rogaland Musikkonservatorium, Operaakademiet i København og solistklassen ved Det kgl. danske musikkonservatorium. Hun startet sin karriere da hun vant NRKs ”Talentiaden“ i 1991. Eir har sunget med de fleste symfoniorkestrene i Norden og debuterte ved Det kgl. teater i København i Figaros bryllup i 1999. Sesongen 2002-03 var hun engasjert ved operaen i Nürnberg, hvor hun gjorde roller som Despina i Mozart Cosi Fan Tutte, Olympia i Offenbachs Hoffmans eventyr og Frasquita i Bizets Carmen. Fra 2003-05 var hun ved Deutsche Oper am Rhein, hvor hun sang roller som Adele i Flaggermusen og Blonde i Mozarts Bortførelsen fra Serailet i 2007, en rolle hun også gjestet med ved Göteborgsoperaen og ved Komische oper i Berlin. Eir er spesielt kjent for sin tolkning av Gudrun i Spelet om Heilage Olav. Denne rollen har hun gjort i 14 år og fikk Stiklestad prisen for sin innsats. I 2006 medvirket Eir i Les Misserables ved Trøndelag Teater. I 2007 og 2008 var hun Solveig i Peer Gynt på Gålå. For tiden arbeider hun ved Det kgl. teater i København. Hun mottok Kritikerprisen i 2014.

Peter Szilvay
Han er utdannet bratsjist og dirigent ved Norges musikkhøgskole og en sentral skikkelse i norsk musikkliv. I 1996 hadde Szilvay sin ilddåp som dirigent med Kringkastingsorkestret, som avslutning på diplomstudiet ved Norges musikkhøgskole. Han var dirigentstipendiat i Stavanger Symfoniorkester i perioden 1998-2000 og vant den norske dirigentkonkurransen "Årets dirigent" i 1999. Samme år inviterte Mariss Jansons ham inn som sin assistent, noe han var i tre år.
Szilvay har hentet erfaring fra arbeid med en rekke orkestre, både St. Petersburg-filharmonien, Göteborgs Symfoniker, Malmö Symfoniorkester og andre skandinaviske symfoniorkestre og alle de norske orkestrene. Han er kunstnerisk leder i Bodø Sinfonietta.
Han har markert seg innenfor samtidsmusikken med flere av våre ledende samtidsmusikkensembler, har gjort flere innspillinger og han har vist seg som en solid støttespiller for en rekke solister. Szilvays allsidighet har også gitt rom for flere typer musikkteater og en rekke forskjellige ballettprosjekter for Den Norske Opera. Han vant Spellemannsprisen sammen med Oslo-Filharmonien med CD'en “Low Jive” i 2009. I 2010 fikk Peter Szilvay hederstittelen "Årets utøver" av Norsk Komponistforening for sin innsats for norsk musikk.

W. A. Mozart (1756-1791)Tryllefløyten ouverture og Nattens dronning-arien
At en fantasifull eventyropera blir sett på som politisk sprengstoff er usannsynlig i våre dager. Men på Mozarts tid var det annerledes. Europa var herjet av krig og konflikter etter den franske revolusjonen i 1789, og de autokrate nasjonene kjente seg truet.Mozart hadde etter tre suksessrike operaer med forfatteren Lorenzo Da Ponte, som etter diverse lysskye affærer var stukket utenlands, innledet et samarbeid med teatermannen Emanuel Schikaneder. Resultatet ble Tryllefløyten. Og det var Tryllefløytens tema om hemmelige selskap, dvs. frimureriet, som ifølge ryktene sto i ledetog med de blodtørstige revolusjonære i Paris, som fikk habsburgerne i Wien til å dra ørene til seg. Men det ble da endelig premiere den 30. september 1791, som Mozart selv ledet fra klaveret. Ouverturen er uvanlig mørk, tung og dramatisk til å komme fra Mozarts penn. Den er en blanding av komponistens egne fjærlette løp, av Bach influert polyfoni og barokkteatralske uttrykk (hule akkorder og overtydelige pauser). Hovedtemaet, som gjennomføres strengt kontrapunktisk, symboliserer med sin hamring og banking arbeidet med den ”rå stein”, et kjent frimurersymbol. Men vi aner fare og det er akkurat hva som venter. Når ouverturen avsluttes og teppet går opp høres et rop om hjelp: Tamino er i fare!
Mozarts arier
Tryllefløyten er en allegori over frimurerbevegelsen der både Mozart og tekstforfatter Schikaneder var medlemmer. Publikum elsket de sceniske virkemidlene, den morsomme handlingen og musikken. Operaen er en fantastisk musikalsk fabel, like hjerteskjærende dramatisk som den er komisk og underholdende. Prins Tamino får i oppdrag av Nattens dronning å befri hennes datter Pamina fra den onde trollmannen Sarastro. Med seg får han fuglefangeren Papageno. Etterhvert kommer det frem at det er Nattens dronning som er ond, og ikke Sarastro, og Tamino gjennomgår forskjellige prøver for å bli tatt opp i Sarastros hellige broderskap.
Nattens dronning er en koloratursopran med en ekstremt høy og smidig stemme som raser oppover og nedover glitrende skalaer i hennes to berømte arier. Nattens dronnings er en fantastisk øvelse i stemmeprakt, -omfang og -akrobatikk, skrevet for en usedvanlig stemme. Den andre og kanskje flotteste arien til Nattens dronning, Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen, som regnes som en av de mest kjente og krevende koloraturarier i operalitteraturen. Ariens toneomfang er to oktaver, fra F4 til en forbløffende F6. Den ble skrevet som et spesielt bravurnummerfor å vise virtuositeten til sangerinnen som skapte rollen, og som har vært de fleste koloratursopraners store utfordring siden hennes tid.

Ambroise Thomas (1811-1896) "A vos jeux, mes amis…", Ophelias arie fra Hamlet (opera etter William Shakespeare)
Handlingen er satt til Danmark, og forteller historien om hvorledes prins Hamlet ønsker å hevne seg på sin onkel Claudius, som har drept Hamlets far, kongen av Danmark, og deretter erobret tronen og ektet Hamlets mor. Operaen utforsker temaer som forræderi, hevngjerrighet, blodskam og moralsk korrupsjon. Arien er tolkning av den gale og tragiske Ophélie.
Ambroise Thomas ”Hamlet” hadde premiere i Paris 9. mars 1868, og ble hans største suksess. Etter Thomas død i 1896 mistet den mye av sin popularitet, men har de siste 20 årene opplevd en renessanse.

Heinrich Biber (1644-1704) Battalia
Fiolinisten og komponisten Heinrich Ignaz Franz von Biber arbeidet det meste av sitt liv i Salzburg, fra 1684 som kapellmester hos erkebiskopen. Dessuten var han sin tids beste fiolinist, adlet av keiseren i 1690. Han reiste flittig rundt på konsertturneer i Europa. Et kjennetegn ved Bibers musikk er de vel utbygde fiolinstemmene, som gjerne anvender dobbeltgrep samt et stort toneomfang som av og til når opp i 7. posisjon. Han var berømt for sitt vidd og sin virtuositet og for sine ytterst krevende fiolinsonater, som utløste forbløffede rop blant publikum. Soloene hans er visstnok de vanskeligste og mest lunefulle av alle fra denne epoken, også fordi fremføringene hans var så overraskende da han aldri spilte sine komposisjoner likt fra gang til gang. Biber var kjent for sitt scordatura, dvs. en omstemning av strengene som gir en spesiell effekt, analogt til det å trollstemme hardingfela i vår tradisjon.
Om noen skal kunne sies å ha skrevet programmusikk ut fra detaljerte beskrivelser må det være Biber. I Battalia tar han i bruk de forskjelligste virkemidler i tillegg til de instrumentale for å skildre slagtummelen og dens virvar. Slagscener var populære emner både i malerkunsten og musikken i eneveldets Europa. I Battalia forflytter vi oss til en militærforlegning der åtte fulle musketerer synger sine hjemlands sanger i ulike tonearter samtidig. Da oppstår det for et øyeblikk en forbløffende dissonans. Denne satsen står i sterk kontrast til skildringen av offiserenes eleganse, og deretter kommer en marsj. Når trommer etterlignes i bassen, foreskriver Biber at en bit papir skal festes til strengene. Kavaleriet skildres, og med en aria forberedes selve slaget med trompetsignaler og skuddløsning. Slaget slutter med en klagesang over de døde og sårede soldatene. Tenke seg at dette er skrevet i 1673.

György Ligeti (1923-2006) "Mysteries of the Macabre" fra Le Grand Macabre
Ligeti fikk Polarprisen i 2004 med begrunnelsen at "han med nysgjerrighet og fantasi utvider grensene for det musikalsk tenkbare, fra sinnsutvidende klanger til nye forbløffende prosesser i en helt gjennom personlig form". Født i Ungarn flyktet han i 1956 til Tyskland og kom i kontakt med et komponistmiljø som pekte ut nye retninger for avantgarde-musikken.
Ligetis spesialitet ble tette lydtepper, såkalte cluster, som i Atmosphères fra 1961, et av stykkene som Stanley Kubrick benyttet i filmen 2001- a space odyssey. Humor er andre sterke innslag, som i Poème symfonique for 100 metronomer eller operaen Le grand macabre som åpner med en ouverture for 12 bilhorn.
György Ligetis opera Le grand macabre skildrer et samfunn på randen av apokalypsen. Historien er hentet fra Michel de Ghelderodes skuespill med samme navn. Den er inspirert av en surrealistisk og absurd teatertradisjon, basert på en fysisk spillestil der målet er å rykke tilskueren ut av en falsk teaterillusjon og utfordre publikums forutinntatte holdninger til hva teater kan være. Stemningen i stykket svinger mellom det humoristiske og det burleske, det groteske og det lyriske, i et musikalsk språk som både gjør narr av og insisterer på operaens konvensjoner. Musikken veksler mellom referanser til kjente operakomponister, brutale, storslåtte klanger og vakre, melankolske harmonier, før den til slutt vender hele stykket fra å være et apokalyptisk mareritt til å gi nytt liv. Den store arien Mysteries of the Macabre er hentet fra denne operaen.

Leonard Bernstein (1918-1990) Ouverture og "Glitter and be Gay fra Candide
Bernstein ble en legende i levende live. Kjente man ikke til hans diri­gentgjerning, så visste man i alle fall til at han hadde komponert West Side Story. Om sin musikk sa han at ”den har røtter overalt; i jazz, Bach, Beethoven og Mahler, og resten av dem”.
Candide er en musikalversjon av den franske opplysningsfiloso­fen Voltaires mesterverk, der han svært satirisk beskriver den beste av alle verdener. Bernstein var meget fascinert av verket og tidlig på 1950-tallet allierte han seg med forfat­terinnen Lillian Hellman, kona til krimforfatteren Dashiell Hammett (Malterserfalken m.fl.), for å lage en musikkdramatisk versjon av det. Deres Musical Play hadde premiere på Broadway i desember 1956. Hele verket Candide har aldri fått det helt store publikums­messige gjen­nombruddet, men kveldens ouverture har imidlertid funnet sin plass på orkesterrepertoaret som et sprudlende friskt åpnings­stykke. For ikke å snakke om den forrykende koloraturarien Glitter and be Gay, som er en "showpiece" for mang en sopran.

Thomas Ramstad