NB! Det oppsatte programmet med Brahms fjerde symfoni etter pause er endret til Dvořáks symfoni nr. 9, fra den nye verden

På denne konserten er det den polsk-kanadiske Jan Lisiecki som er solist. Sin unge alder til tross, har Lisiecki fått den internasjonale musikkverdenens øyne på seg med sitt poetiske og modne spill. Han begeistret også publikum i konserthusene i Köln og Wien som solist med TSO i Griegs a-mollkonsert på turnéen høsten 2013.

Frederic Chopin skrev nesten utelukkende pianomusikk, og hans klaverkonsert er et pianistisk klangfyrverkeri rik på fortryllende melodier og raffinement. Komponisten var selv en virtuos pianist, og hans spill var ren trolldom. Det er ikke vanskelig å høre at dette er hans høyst personlige uttrykksmiddel.

Antonin Dvořák skrev sin niende symfoni i 1893 i New York. ”Inntrykk og hilsninger fra den nye verden” kalte han den. Den er et oppkomme av vita­li­tet og varme i all sin frodige, selv­følgelige og kjerne­sunne skjø­nn­het. Det er populært verk der det melodiske innholdet er utrolig rikt. Komponisten presenterer her det ene fengslende temaet etter det andre. Musikken er maskulin og margfull og strutter av selvtillit, og hjemlengsel. Mange er de westernfilmene som har annammet Dvořáks nostalgiske tone i denne symfonien.

Krzysztof Urbanski
Han har forlenget kontrakten med TSO frem til våren 2017 for å fortsette kompetansehevingen av orkesteret. Urbański er inne i sin femte sesong, og vi gleder oss over den kunstneriske utviklingen som han har igangsatt i orkesteret. Med sitt brede repertoar og som fortolker av de store klassikerne, har han vist seg som en dirigent som både beriker, begeistrer og beveger et stort publikum. Som en sjenerøs formidler har han tilført TSO energi, tydelighet og ambisjon. Urbański er også inne i sin fjerde sesong som musikalsk leder for Indianapolis Symphony Orchestra, han er første gjestedirigent for Tokyo Symphony og helt nylig utnevnt til første gjestedirigent for Norddeutscher Rundfunk Sinfonieorchester (NDR) i Hamburg.
Forrige sesongen debuterte han med de prestisjetunge Berliner Philharmoniker og Chicago Symphony. Og snart står han foran London Symphony Orchestra, New York Philharmonic, Cleveland Orchestra, Pittsburgh Symphony og Münchner Philharmoniker. Urbański er reengasjert til Los Angeles Philharmonic, Philharmonia Orchestra, Wiener Symphoniker, Orquesta y Coro Nacionales de España. Oslo Filharmoniske og radiosymfoniorkestret i Helsingfors.
Krzysztof Urbański er født i 1982. Som nyutdannet fra Chopin-akademiet i Warszawa vant han i 2007 Prague Spring International Conducting Competition. Han er Adjunct Professor i orkesterdireksjon ved Indiana University Jacobs School of Music.

Jan Lisiecki
Solist er den flere ganger prisbelønnede polskkanadiske pianisten Jan Lisiecki som sin unge alder til tross (han er født i 1995) har fått den internasjonale musikkverdenens øyne på seg med sitt poetiske og modne spill. Han begeistret også publikum i konserthusene i Köln og Wien som solist med TSO i Griegs a-mollkonsert på turnéen høsten 2013.
Den polsk-kanadiske Jan Lisiecki har sin unge alder til tross fått den internasjonale musikkverdenens øyne på seg med sitt poetiske og modne spill. Allerede som 15-åring inngikk han en eksklusiv avtale med det prestisjetunge plateselskapet Deutsche Grammophon, og første CD var Mozarts klaverkonserter nr. 20 og 21 med Kammerorchester des Bayerischen Rundfunks og dirigenten Christian Zacharias.
Høydepunkter i sesongen 2012-13 inkluderer sesongens åpningskonsert med Orchestre de Paris med dirigent Paavo Järvi i Salle Pleyel, debuten med BBC Symphony i London, med Accademia de Santa Cecilia Orchestra under Antonio Pappano og med New York Philharmonic under Daniel Harding, og spilt med Leipzig Gewandhaus og Göteborgs Symfoniker.
Jan Lisiecki er født i 1995 i Calgary av polske foreldre. Han har gitt solokonserter Carnegie Hall, Salle Pleyel i Paris, Herkulessaal i München Suntory Hall i Tokyo, Warszawa Filharmoniske konsertsal, Seoul Arts Centre, Zürich Tonhalle og spilt med kammermusikere som Emanuel Ax, Yo-Yo Ma og Pinchas Zukerman.

Frederic Chopin (1810-1849) Klaverkonsert nr. 1, e-moll, opp 1
Allegro maestoso
Romanze. Larghetto
Rondo. Vivace

Hans klangverden er følsom og magisk, men også blodfull og rik på energi. Hans klaverkonsert i e-moll fra det politisk turbulente året 1829, er en melodisk nytelse. Han arbeidet med den hele sommeren inntil han i oktober kunne oppføre den i Warszawa. Det ble komponistens siste opptreden i hjemlandet og hans definitive avskjed. Sammen med franskmennene hadde polakkene gått til krig mot russerne. Napoleon tapte og den russiske tsar hersket i Polen. Chopin selv dro til Paris, men han forble polsk i blodet, og han brukte polske melodier i sin musikk slik at de fikk nærmest en politisk funksjon. ”Hvis tsaren hadde visst hvilken farlig fiende som truet ham i verkene til Chopin, i de enkle og vakre melodiene hans, ville han bannlyst musikken. Verkene er som kanoner gjemt under blomster”, sa Schumann. Når vi hører Chopins pianokonsert ser vi for oss komponisten selv ved klaveret. Det er ikke vanskelig å høre at dette er hans høyst personlige uttrykksmiddel. Orkesterpartiene klinger som pro forma innledninger, for det er i klaveret komponisten forteller det han har på hjertet. Der finner vi melodiene, klangnyansene og de polske danserytmene, som er bærebjelken i hans musikk, som en uendelig utbrodert sang, uttrykt med den forfinede opphøydheten som er hans adelsmerke. I et brev Chopin skrev mens han arbeidet med e-mollkonserten sier han om den langsomme mellomsatsen at den skal ”gjengi de inntrykk man mottar når man lar blikket hvile på et inntagende landskap som for ens indre fremkaller gode minner, for eksempel en vakker vårnatt med måneskinn”. Konserten er et glimrende uttrykk for den tekniske bravur som preget tidens musikk med Liszt og Paganini i spissen, og med mange i dag mindre kjente virtuoser. Til disse hører Friedrich Kalkbrenner, en tysk pianist bosatt i Paris. Han hadde en høyt utviklet og elegant teknikk, og fikk stor betydning for pedalbehandlingen, venstrehåndsteknikken og ikke minst oktavspillets håndleddsteknikk. Chopin skrev inn en dedikasjon til Kalkbrenner i partituret da han fikk trykket e-mollkonserten hos sin forlegger i Paris.

Antonin Dvořák (1841-1904) Symfoni nr. 8, e-moll, op 95, fra den nye verden
Adagio - allegro molto
Largo
Scherzo: molto vivace
Allegro con fuoco

Han aksepterte i 1892 betingelsene for å tiltre stil­lingen som rektor ved det nystartede musik­konservatoriet i New York. De hadde bruk for en kjent komponist som kunne hjelpe en amerikansk komponistgenerasjon på vei, og samtidig et berømt navn som kunne kaste glans over institusjonen. På denne tiden var amerikansk musikkliv styrt av europeiske ideal. Det som kom fra Europa hadde høy status. Og Dvořák var allerede en stor sensasjon i europeiske konsertsaler. Han fargesterke musikk hadde en helt annen friskhet og vitalitet enn de tyske konvensjoner som preget Europas kulturliv. I hans musikk skinner den folkelige kulturen igjennom. Selv i hans symfonier er det en lukt av stall og bondebryllup. Tanken var at han skulle tilføre amerikansk musikk nytt blod, ja, kanskje også skape ny stor ”amerikansk” musikk. Slik gikk det ikke. Byens Wagner-tilhengere kritiserte ham for å være reaksjonær, og han levde ikke opp til sosietetens forventninger om å delta i det sosiale liv. Årene i Amerika fylte Dvořák med hjemlengsel, og han hadde mest omgang med eksilt­sjekkere. Likevel lot han seg nok fasci­nere av oppholdet der. Han får oppført sine verker. Og på sine reiser opplever han Amerika, byene, nybyggerne, plantasjene, den storslåtte og merkelige naturen. Mye av dette finner vi igjen i de verke­ne han kompo­nerte i denne tiden, f.eks. Strykekvar­tetten i F-dur ”Den amerikan­ske", kveldens Symfoni nr 9, ”Fra den nye verden" og Cellokonserten som han fullførte da han kom hjem til Praha i 1896. Hvor mye som kan sies å være egent­lig ameri­kansk i den niende symfonien har vært diskutert siden den ble urfremført i Carnegie Hall i New York 16. desember 1893 under Anton Seidls ledelse.

Til konservatoriet innbød Dvořák den fargede spiritualsangeren Harry T. Burleigh som gjestelærer, som var til stor inspirasjon for komponisten. ”Jeg er overbevist om at den fremtidige musikken i dette landet må bygge på det som kalles negermusikk”, sa Dvořák.
Noen ører mener å høre skygger av både negro spirituals, nybyg­gersanger, vekkelsessanger og mye annet i den ”amerikanske symfonien”. Andre igjen hører ikke annet enn nosta­lgisk hjemleng­sel, og at minnene fra komponis­tens elske­de Böhmen har formet symfonien. Det får nå være som det vil med det. Den niende er først og fremst Dvořáks egen. Symfoniens særpreg skyldes først og fremst de eksotiske temaene han benytter. I første sats spiller fløyten en melodi som minner om Swing low, sweet chariot, og engelskhornets berømte hovedtema i den langsomme andre satsen går i retning av Nobody knows the trouble I’ve seen. Begge temaene er av Dvořák selv, så han har truffet stilen godt.
Tilbake står at denne musikken er overveldende i sin rikdom på lyrisk vakre melodier og blenden­de orkesterprakt. Symfonien er full av vita­li­tet og varme i all sin frodige, selv­følgelige og kjerne­sunne skjø­nn­het. Strukturen er glassklar og det melodiske innholdet utrolig rikt. Dvořák presenterer det ene fengslende temaet etter det andre. Musikken er maskulin og margfull og strutter av selvtillit. I sine dagboknotater er Dvořák opptatt av Longfellows bok om indianergutten Hiawatha, og ser for seg en opera, eller kanskje en kantate, og til et avsnitt som skildrer en indianerbegravelse, har komponisten skrevet inn notene til et av temaene i niende symfoniens andre sats. Dvořáks tsjekkiske tilhørighet fornekter seg derimot ikke i scherzoen, for her har komponisten lagt inn bøhmiske folkedanser i midtdelen.

Mange er de westernfilmer som har annammet Dvořáks nostalgiske tone, som det engelske hornets solo i largosatsen. Uansett hva Dvořák opplevde i den tiden han oppholdt seg i ”den nye verden”, så vet vi at han overvar den berømte cowboy Buffalo Bills omreisende ”Wild West show”.

Thomas Ramstad