• 30 okt. 2014
    Kl 21:30
Klassisk symfoni

Sergej Prokofjev var en briljant pianist og hans konserter med egne verker rundt om i Europa hadde brakt hans navn på alles lepper. Samtidens inntrykk av Prokofjev som en utemmet tiger ved klaveret som bare tørstet etter virtuositet og briljante passasjer trakk publikum til konsertsalene. Hans tredje klaverkonsert fra 1921 har alltid har stått høyt i kurs hos både pianister og publikum. Dette skyldes ikke minst den fabelaktige variasjonssatsen, som er en av Prokofjevs lykkeligste inspirasjoner. Med den vel ansette tsjekkiske pianisten Lukas Vondráček er visikre på at Prokofjev er i de rette hender.

Få komponister gjorde orkestermediet til sitt eget i andre halvdel av 1900-tallet som polske Witold Lutoslawski. Og det er få som i samme grad har influert andre komponister med sine komposisjonsteknikker. Den fjerde symfonien fra 1993, året før Lutoslawski døde, er hans korteste verk i genren. Mange holder det for hans fremste verk, og et av de mest uttrykksfulle på 1900-tallets orkesterrepertoar. Den har en mer innadvendt karakter og er mørkere i fargen enn de tre foregående.

I november 1970 besøkte Sveriges Radios Symfoniorkester under den legendariske dirigenten Sergiu Celibidache Trondheim, og da med Ravels ballettmusikk til Daphnis og Cloé på programmet. Nå er det klart for å igjen å vise orkestrale muskler når Urbanski har valgt å gjøre suite nr. 2 fra denne balletten. Daphnis et Chloé fra 1912 bygger på en fortelling av den gamle greske dikteren Longos om kjærligheten mellom de to hyrdene som i en takk til gudene fremfører pantomimen om Pan og nymfen Syrinx, som forvandler seg til et siv som Pan lager en fløyte av. Ravel ville komponere en stor musikalsk freske som gjengir hans drømmers Hellas, og slik landskapet og menneskene var blitt fremstilt av franske malere på 1700-tallet, da antikken hadde sin renessanse i kunsten. Det er i dette raffinerte verket vi blant annet finner den kjente soloen, der komponisten besynger fløytens fødsel, og som slutter i en dionysisk bakkanal. Stravinskij næret en livslang beundring for det han mente var "det vakreste produktet av all fransk musikk."

Prokofjev Klaverkonsert nr. 3
Lutoslawski Symfoni nr. 4
Ravel Daphnis og Chloé, suite 2
<b>DIRIGENT</b> Krzysztof Urbański
<b>SOLIST</b> Lukas Vondráček , <i>klaver</i>

Krzysztof Urbański
Han er inne i sin femte sesong med TSO, som nå er forlenget til våren 2017, og vi gleder oss over den kunstneriske utviklingen som han har igangsatt i orkesteret. Med sitt brede repertoar har han vist seg som en dirigent som både beriker, begeistrer og beveger et stort publikum, og som formidler har han tilført TSO energi, tydelighet og ambisjon. Urbański er også inne i sin tredje sesong som musikalsk leder for Indianapolis Symphony Orchestra, han er første gjestedirigent for Tokyo Symphony og nylig utnevnt til første gjestedirigent for Norddeutscher Rundfunk Sinfonieorchester (NDR) i Hamburg.
Urbański debuterte denne sesongen med Berliner Philharmoniker og Chicago Symphony, og andre engasjement inkluderer orkestre som London Symphony Orchestra, Philharmonia Orchestra i London, Orquesta Nacionales de España, Münchner Philharmoniker, Tonhalle-Orchester Zürich, Oslofilharmonien, radiosymfoniorkestrene i Hamburg (NDR) og Helsingfors og De franske radiofilharmonikertne. I Nord-Amerika dirigerer Urbański Pittsburgh Symphony, San Francisco Symphony, New York Philharmonic og Toronto Symphony.
Krzysztof Urbański er født i 1982. Som nyutdannet fra Chopin-akademiet i Warszawa vant han i 2007 Prague Spring International Conducting Competition. Han underviser i orkesterdireksjon ved Indiana University Jacobs School of Music.

Lukas Vondráček
Den tsjekkiske pianisten Lukas Vondráček (f.1986) ble i Stuttgarter Zeitung omtalt som "det største pianistiske talentet i vår tid". Og navnet bringer anerkjennende nikk blant alle som følger pianomusikk nøye.Siden debuten i en alder av 14 med Den tsjekkiske filharmonien, har Lukas spilt med mange internasjonalt anerkjente orkestre som BBC Symphony, St.Petersburg Philharmonic, Philharmonia Orchestra i London, Royal Liverpool Philharmonic, Tonhalle-Orchester Zürich og Wiener Symphoniker, samt de nord-amerikanske symfoniorkestrene i Baltimore, Cincinnati, Colorado og Dallas Vondráček har også gitt recitals i Concertgebouw i Amsterdam, Konzerthaus Wien, La Cité i Paris, Operahuset i Sydney, Palais des Beaux Arts i Brussel, Royal Festival Hall i London og Suntory Hall i Tokyo. Vondráčekhadde sin USA-debut i Carnegie Hall 16 år gammel, og flyttet til USA i 2009 der han tok sin Artist Diploma ved Bostons New England Conservatory of Music.

Sergej Prokofjev (1891-1953) Klaverkonsert nr. 3, C-dur, op 26
Andante-Allegro ¤ Andantino:Tema med variasjoner ¤ Allegro ma non troppo

Han tilførte pianomusikken i første halvdel av 1900-tallet en frisk, fremadstormende og ”heftig” stil. Prokofjev var selv en briljant pianist, og hans konserter med egne verker rundt om i Europa brakte hans navn på alles lepper. Samtidens inntrykk av en utemmet tiger ved klaveret som bare tørster etter virtuositet og briljante passasjer trakk publikum til konsertsalene. Han hadde et livslangt kjærlighetsforhold til instrumentet. Studietiden ved konservatoriet i Moskva opplevde Prokofjev som frustrerende. Han var ung og progressiv, full av inspirasjon og ideer, og fylte skisseblokk etter skisseblokk med temaer og musikalsk tankestoff som han senere benyttet seg av. Vi finner dem også i hans tredje klaverkonsert, som er hans mest klassiske, lyrisk og sjarmerende som den er, og også hans mest spilte. Den er i Mozarts ånd, men er hundre prosent Prokofjev i språk og valg av toner. Prokofjev hadde lenge syslet med tanken om å skrive en stor og virtuost anlagt konsert til eget bruk. Til tross for at flere av temaene allerede var skrevet ned, er det ikke noe lappverk vi står overfor. Snarere er det en enhetlig komposisjon som alltid har stått høyt i kurs hos både pianister og publikum. Dette skyldes ikke minst den fabelaktige variasjonssatsen over et elskverdig tema, som er en av komponistens lykkeligste inspirasjoner. I den tredje pianokonserten finner vi både hans unge og utfordrende ideer og beske ironi, sammen med den vakre lyrikken han skulle komme til å utvikle med årene. Konserten åpner ned den rene idyll i treblåsere og strykere, og slik fortetter det når klaveret setter innmed sitt hurtige og energiske tema. Det neste og ettertenksomme temaet går derimot i moll, men ikke uten ironi fra komponistens side når han lar noen spøkefulle kastanjetter få ledsage. Så følger de oppfinnsomme variasjonene som er både skjeve og rørende om hverandre. De utvikler seg eksplosivt, og om satsen åpner stillferdig, så svinger den i dynamikk, og er et godt eksempel på Prokofjevs kreativitet. I den sterkt rytmiske finalen gjør klaveret en stormende entré og gjør krav på en dreven pianist. Formen er en rondo hvor et tema vender tilbake flere ganger, og hvor solisten fyller mellomrommene på stadig nye måter. Prokofjev legger også opp til en musikalsk dialog, eller er det en spøk, der et lite motiv som fagotten innledet satsen med, ender i en hysterisk feststemning. Konserten ble uroppført i Chicago høsten 1921 i anledning av at Prokofjev overvar premieren på sin opera "Kjærligheten til de tre appelsiner”".

Witold Lutoslawski (1913-1994)Symfoni nr. 4
I en stor sats

Få komponister gjorde orkestermediet til sitt eget i andre halvdel av 1900-tallet som polske Witold Lutoslawski. Og det er få som i samme grad har influert andre komponister med sine komposisjonsteknikker. Den fjerde symfonien fra 1993, året før Lutoslawski døde, er hans korteste verk i genren. Mange holder det for hans fremste, og et av de mest uttrykksfulle på 1900-tallets orkesterrepertoar. Den har en mer innadvendt karakter og er mørkere i fargen enn de tre foregående.
Da Lutoslawski døde i 1994 var han etablert som en av vår tids fremste komponister. Han ble født i Warszawa der han på 1930-tallet forsørget seg som kafépianist
Lutoslawskis utvikling som komponist kan deles inn i tre perioder. I den første står han under innflytelse fra Bartók og Stravinskij. Fra Symfoniske variasjoner (1938) til den store Konsert for orkester (1954) er musikken tonalt forankret, fargerikt instrumentert og ikke sjelden basert på polsk folkemusikk. Mot slutten av femtitallet nærmet han seg et mer internasjonalt modernistisk uttrykk. Et nøkkelverk er Musique funèbre (1958), Livre pour orchestre og Cellokonserten. Karakteristisk for perioden er den rike kromatiske harmonikken og hans bruk av hva han selv kalte aleatorikk (fra latin: terning) med hvilken han skaper variasjonsrike teksturer gjennom en friere notert rytmikk. Den gir utøverne mulighet til egne valg og improvisasjoner innenfor en fastsatt ramme. Musikerne spiller ganske enkelt ad libitum, altså frihet i rytme og tempo, men likevel i et ensemble. En av Lutoslawskis forbilder til denne stilen var John Cage som ville vise at "kaos og orden ikke er uforenlige". Lutoslawski sier: "Mens jeg lyttet til John Cages' pianokonsert sto det plutselig klart for meg at jeg kunne komponere musikk helt annerledes fra den jeg hadde skrevet tidligere; å begynne med kaos for siden å skape orden, litt etter litt." De senere verkene fra slutten av syttitallet og frem til hans død i 1994 kjennetegnes av en tynnere og enklere tekstur og harmonikk. Dessuten en tilbakevendende neoklassisk melodikk og rytmikk.
Lutoslawskis fire symfonier faller tydelig inn i disse periodene. Den første og andre er eksempler på de to første periodene mens den tredje og fjerde symfonien befinner seg i begynnelsen og slutten på den tredje perioden. Lutoslawski sier om sine symfonier i en todelt form: "Jeg var ikke så fornøyd med den brahmske tradisjonen med to hovedsatser (den første og den fjerde). Det er for mye, og for på kort tid. Det ideelle finnes vi hos Haydn. Og jeg tenkte at jeg kanskje kunne finne en annen vei til denne balansen. Min løsning er å betrakte den første satsen som en forberedelse til hovedsatsen. Den første satsen må engasjere, skape interesse, den må fengsle. Men den får ikke gi full tilfredsstillelse. Den må friste oss for til slutt å gjøre oss utålmodige. Det er det rette øyeblikket å presentere hovedsatsen. Det er min løsning, og jeg synes det fungerer bra."
Den fjerde symfonien er hans korteste verk i genren. Sammenlignet med de foregående er den kortere, mer innadvendt, fargene er dypere og dramaet mørkere Symfonien var en bestilling fra Los Angeles Philharmonic som urfremførte verket under komponistens ledelse i februar 1993. Symfonien kan allerede betraktes som en moderne klassiker. Den er en av de mest uttrykksfulle på 1900-tallets orkesterrepertoar. Her viser Lutoslawski sin dyktighet i oppbyggingen av sin aleatoriske musikk. Ut fra et minimum skaper han et maksimum av variasjoner og et mangfold av hendelser. Symfoniens høydepunktfinnes i den andre satsen, en massiv innsats av hele orkesteret. Komponisten fremhever at "den musikalske kulminasjonen er kollektiv, veien bort derfra er individuell." Og som i så mange av hans verker er relasjonen mellom det kollektive og det individuelle også et sentralt tema i denne symfonien. Symfoni nr. 4 utstråler både balansen og skjønnhet av sjeldent slag i moderne musikk. Lutoslawski har funnet en genial løsning på konflikten mellom form og innhold.

Maurice Ravel (1875-1937) Daphnis et Chloé, suite nr. 2Fragments Symphonique”
Lever du jour (Daggry) ¤ Pantomime ¤ Danse générale

Ravel fikk i oppdrag å skrive ballettmusikken til Daphnis et Chloëi 1909. Bestillingen kom fra Sergej Djagilev og hans Ballets Russes.Dette ensemblet betydde enormt mye for tidens komponister, malere og koreografer. Og her finner vi store dansere som Fokin, Nijinski og Pavlova. Det "koreografiske tonediktet" Daphnis et Chloëbygger på et gresk dikt av Longos fra 200-tallet e.Kr., om kjærligheten mellom den vakre Chloë og gjetergutten Daphnis.
Musikkens overveldende klangprakt oppstår gjennom den mesterlige og fantasirike utnyttelsen av det store orkestret. Ravel skaper i denne balletten en stor musikalsk freske som gjengir hans drømmers Hellas, slik også franske malere, særlig på 1700-tallet, forestilte seg det antikke landskapet og menneskene. Det tok tre år før Ravels omfattende ballettmusikk var ferdig. Koreografisk og spilleteknisk bød komposisjonen på problemer, og med bråk og intriger i ensemblet ble premieren utsatt til juni 1912. Dirigent var Pierre Monteux. Balletten gjorde ingen større suksess, men de to orkestersuitene som Ravel senere stilte sammen, han kalte dem selv "symfoniske fragmenter", spilles over hele verden. Her benytter han et stor orkester med ekstra mange blåsere. Stravinskij næret en livslang beundring for dette verket han mente var "det vakreste produktet av all fransk musikk". Den andre orkestersuiten fra 1913, et av Ravels mest elskede orkesterverk. er ballettens tre siste avsnitt.
En av musikklitteraturens mest storartede soloppganger skildres i Daggry Morgengryet males frem med en liten ostinatofigur i treblåserne som vokser til et fortryllende orkestercrescendo, en flott soloppgang. Fløyter og dype strykere, piccolo og solofiolin maner frem fjellbekkens risling og fuglenes sang, mens hyrdene drar forbi med sine flokker. De vekker den sovende Daphnis foran nymfenes grotte, og urolig begynner han å lete etter Chloë. Det viser seg at hun er blitt reddet av guden Pan fra de farer Daphnis har drømt om. En gammel hyrde forteller at dette har Pan gjort for å vise seg for sin fordums elskede Syrinx. Som takk fremstiller Daphnis og Chloë mimisk kjærlighetshistorien mellom Pan og Syrinx.
Et ”hyrdetema” i oboen innleder denne pantomimen, som er et av Ravels mest raffinerte partituravsnitt. Her finnes også den velkjent fløytesoloen, der komponisten hyller fløytens (Syrinx) fødsel i det hun forvandler seg til et sivrør som Pan skjærer sin fløyte av.
Balletten slutter i en bakkanal, en fylleorgie og virvlende dans, en dionysisk hyllest til den fysiske kjærligheten. Finalen er karakterisert som en total middelhavskulisse, fra Egeerhavet til Gibraltar, hvor klangen fra greske cymbaler blander seg med andalusiske kastanjetter, og hvor det burleske, krigerske, galante, lyriske og dramatiske bølger mot hverandre, ikke flytende og kaotisk, men gjennomarbeidet i minste detalj.

Thomas Ramstad


Sergej Prokofjev var en briljant pianist og hans konserter med egne verker rundt om i Europa hadde brakt hans navn på alles lepper. Samtidens inntrykk av Prokofjev som en utemmet tiger ved klaveret som bare tørstet etter virtuositet og briljante passasjer trakk publikum til konsertsalene. Hans tredje klaverkonsert fra 1921 har alltid har stått høyt i kurs hos både pianister og publikum. Dette skyldes ikke minst den fabelaktige variasjonssatsen, som er en av Prokofjevs lykkeligste inspirasjoner. Med den vel ansette tsjekkiske pianisten Lukas Vondráček er visikre på at Prokofjev er i de rette hender.

Få komponister gjorde orkestermediet til sitt eget i andre halvdel av 1900-tallet som polske Witold Lutoslawski. Og det er få som i samme grad har influert andre komponister med sine komposisjonsteknikker. Den fjerde symfonien fra 1993, året før Lutoslawski døde, er hans korteste verk i genren. Mange holder det for hans fremste verk, og et av de mest uttrykksfulle på 1900-tallets orkesterrepertoar. Den har en mer innadvendt karakter og er mørkere i fargen enn de tre foregående.

I november 1970 besøkte Sveriges Radios Symfoniorkester under den legendariske dirigenten Sergiu Celibidache Trondheim, og da med Ravels ballettmusikk til Daphnis og Cloé på programmet. Nå er det klart for å igjen å vise orkestrale muskler når Urbanski har valgt å gjøre suite nr. 2 fra denne balletten. Daphnis et Chloé fra 1912 bygger på en fortelling av den gamle greske dikteren Longos om kjærligheten mellom de to hyrdene som i en takk til gudene fremfører pantomimen om Pan og nymfen Syrinx, som forvandler seg til et siv som Pan lager en fløyte av. Ravel ville komponere en stor musikalsk freske som gjengir hans drømmers Hellas, og slik landskapet og menneskene var blitt fremstilt av franske malere på 1700-tallet, da antikken hadde sin renessanse i kunsten. Det er i dette raffinerte verket vi blant annet finner den kjente soloen, der komponisten besynger fløytens fødsel, og som slutter i en dionysisk bakkanal. Stravinskij næret en livslang beundring for det han mente var "det vakreste produktet av all fransk musikk."

Prokofjev Klaverkonsert nr. 3
Lutoslawski Symfoni nr. 4
Ravel Daphnis og Chloé, suite 2
<b>DIRIGENT</b> Krzysztof Urbański
<b>SOLIST</b> Lukas Vondráček , <i>klaver</i>

Krzysztof Urbański
Han er inne i sin femte sesong med TSO, som nå er forlenget til våren 2017, og vi gleder oss over den kunstneriske utviklingen som han har igangsatt i orkesteret. Med sitt brede repertoar har han vist seg som en dirigent som både beriker, begeistrer og beveger et stort publikum, og som formidler har han tilført TSO energi, tydelighet og ambisjon. Urbański er også inne i sin tredje sesong som musikalsk leder for Indianapolis Symphony Orchestra, han er første gjestedirigent for Tokyo Symphony og nylig utnevnt til første gjestedirigent for Norddeutscher Rundfunk Sinfonieorchester (NDR) i Hamburg.
Urbański debuterte denne sesongen med Berliner Philharmoniker og Chicago Symphony, og andre engasjement inkluderer orkestre som London Symphony Orchestra, Philharmonia Orchestra i London, Orquesta Nacionales de España, Münchner Philharmoniker, Tonhalle-Orchester Zürich, Oslofilharmonien, radiosymfoniorkestrene i Hamburg (NDR) og Helsingfors og De franske radiofilharmonikertne. I Nord-Amerika dirigerer Urbański Pittsburgh Symphony, San Francisco Symphony, New York Philharmonic og Toronto Symphony.
Krzysztof Urbański er født i 1982. Som nyutdannet fra Chopin-akademiet i Warszawa vant han i 2007 Prague Spring International Conducting Competition. Han underviser i orkesterdireksjon ved Indiana University Jacobs School of Music.

Lukas Vondráček
Den tsjekkiske pianisten Lukas Vondráček (f.1986) ble i Stuttgarter Zeitung omtalt som "det største pianistiske talentet i vår tid". Og navnet bringer anerkjennende nikk blant alle som følger pianomusikk nøye.Siden debuten i en alder av 14 med Den tsjekkiske filharmonien, har Lukas spilt med mange internasjonalt anerkjente orkestre som BBC Symphony, St.Petersburg Philharmonic, Philharmonia Orchestra i London, Royal Liverpool Philharmonic, Tonhalle-Orchester Zürich og Wiener Symphoniker, samt de nord-amerikanske symfoniorkestrene i Baltimore, Cincinnati, Colorado og Dallas Vondráček har også gitt recitals i Concertgebouw i Amsterdam, Konzerthaus Wien, La Cité i Paris, Operahuset i Sydney, Palais des Beaux Arts i Brussel, Royal Festival Hall i London og Suntory Hall i Tokyo. Vondráčekhadde sin USA-debut i Carnegie Hall 16 år gammel, og flyttet til USA i 2009 der han tok sin Artist Diploma ved Bostons New England Conservatory of Music.

Sergej Prokofjev (1891-1953) Klaverkonsert nr. 3, C-dur, op 26
Andante-Allegro ¤ Andantino:Tema med variasjoner ¤ Allegro ma non troppo

Han tilførte pianomusikken i første halvdel av 1900-tallet en frisk, fremadstormende og ”heftig” stil. Prokofjev var selv en briljant pianist, og hans konserter med egne verker rundt om i Europa brakte hans navn på alles lepper. Samtidens inntrykk av en utemmet tiger ved klaveret som bare tørster etter virtuositet og briljante passasjer trakk publikum til konsertsalene. Han hadde et livslangt kjærlighetsforhold til instrumentet. Studietiden ved konservatoriet i Moskva opplevde Prokofjev som frustrerende. Han var ung og progressiv, full av inspirasjon og ideer, og fylte skisseblokk etter skisseblokk med temaer og musikalsk tankestoff som han senere benyttet seg av. Vi finner dem også i hans tredje klaverkonsert, som er hans mest klassiske, lyrisk og sjarmerende som den er, og også hans mest spilte. Den er i Mozarts ånd, men er hundre prosent Prokofjev i språk og valg av toner. Prokofjev hadde lenge syslet med tanken om å skrive en stor og virtuost anlagt konsert til eget bruk. Til tross for at flere av temaene allerede var skrevet ned, er det ikke noe lappverk vi står overfor. Snarere er det en enhetlig komposisjon som alltid har stått høyt i kurs hos både pianister og publikum. Dette skyldes ikke minst den fabelaktige variasjonssatsen over et elskverdig tema, som er en av komponistens lykkeligste inspirasjoner. I den tredje pianokonserten finner vi både hans unge og utfordrende ideer og beske ironi, sammen med den vakre lyrikken han skulle komme til å utvikle med årene. Konserten åpner ned den rene idyll i treblåsere og strykere, og slik fortetter det når klaveret setter innmed sitt hurtige og energiske tema. Det neste og ettertenksomme temaet går derimot i moll, men ikke uten ironi fra komponistens side når han lar noen spøkefulle kastanjetter få ledsage. Så følger de oppfinnsomme variasjonene som er både skjeve og rørende om hverandre. De utvikler seg eksplosivt, og om satsen åpner stillferdig, så svinger den i dynamikk, og er et godt eksempel på Prokofjevs kreativitet. I den sterkt rytmiske finalen gjør klaveret en stormende entré og gjør krav på en dreven pianist. Formen er en rondo hvor et tema vender tilbake flere ganger, og hvor solisten fyller mellomrommene på stadig nye måter. Prokofjev legger også opp til en musikalsk dialog, eller er det en spøk, der et lite motiv som fagotten innledet satsen med, ender i en hysterisk feststemning. Konserten ble uroppført i Chicago høsten 1921 i anledning av at Prokofjev overvar premieren på sin opera "Kjærligheten til de tre appelsiner”".

Witold Lutoslawski (1913-1994)Symfoni nr. 4
I en stor sats

Få komponister gjorde orkestermediet til sitt eget i andre halvdel av 1900-tallet som polske Witold Lutoslawski. Og det er få som i samme grad har influert andre komponister med sine komposisjonsteknikker. Den fjerde symfonien fra 1993, året før Lutoslawski døde, er hans korteste verk i genren. Mange holder det for hans fremste, og et av de mest uttrykksfulle på 1900-tallets orkesterrepertoar. Den har en mer innadvendt karakter og er mørkere i fargen enn de tre foregående.
Da Lutoslawski døde i 1994 var han etablert som en av vår tids fremste komponister. Han ble født i Warszawa der han på 1930-tallet forsørget seg som kafépianist
Lutoslawskis utvikling som komponist kan deles inn i tre perioder. I den første står han under innflytelse fra Bartók og Stravinskij. Fra Symfoniske variasjoner (1938) til den store Konsert for orkester (1954) er musikken tonalt forankret, fargerikt instrumentert og ikke sjelden basert på polsk folkemusikk. Mot slutten av femtitallet nærmet han seg et mer internasjonalt modernistisk uttrykk. Et nøkkelverk er Musique funèbre (1958), Livre pour orchestre og Cellokonserten. Karakteristisk for perioden er den rike kromatiske harmonikken og hans bruk av hva han selv kalte aleatorikk (fra latin: terning) med hvilken han skaper variasjonsrike teksturer gjennom en friere notert rytmikk. Den gir utøverne mulighet til egne valg og improvisasjoner innenfor en fastsatt ramme. Musikerne spiller ganske enkelt ad libitum, altså frihet i rytme og tempo, men likevel i et ensemble. En av Lutoslawskis forbilder til denne stilen var John Cage som ville vise at "kaos og orden ikke er uforenlige". Lutoslawski sier: "Mens jeg lyttet til John Cages' pianokonsert sto det plutselig klart for meg at jeg kunne komponere musikk helt annerledes fra den jeg hadde skrevet tidligere; å begynne med kaos for siden å skape orden, litt etter litt." De senere verkene fra slutten av syttitallet og frem til hans død i 1994 kjennetegnes av en tynnere og enklere tekstur og harmonikk. Dessuten en tilbakevendende neoklassisk melodikk og rytmikk.
Lutoslawskis fire symfonier faller tydelig inn i disse periodene. Den første og andre er eksempler på de to første periodene mens den tredje og fjerde symfonien befinner seg i begynnelsen og slutten på den tredje perioden. Lutoslawski sier om sine symfonier i en todelt form: "Jeg var ikke så fornøyd med den brahmske tradisjonen med to hovedsatser (den første og den fjerde). Det er for mye, og for på kort tid. Det ideelle finnes vi hos Haydn. Og jeg tenkte at jeg kanskje kunne finne en annen vei til denne balansen. Min løsning er å betrakte den første satsen som en forberedelse til hovedsatsen. Den første satsen må engasjere, skape interesse, den må fengsle. Men den får ikke gi full tilfredsstillelse. Den må friste oss for til slutt å gjøre oss utålmodige. Det er det rette øyeblikket å presentere hovedsatsen. Det er min løsning, og jeg synes det fungerer bra."
Den fjerde symfonien er hans korteste verk i genren. Sammenlignet med de foregående er den kortere, mer innadvendt, fargene er dypere og dramaet mørkere Symfonien var en bestilling fra Los Angeles Philharmonic som urfremførte verket under komponistens ledelse i februar 1993. Symfonien kan allerede betraktes som en moderne klassiker. Den er en av de mest uttrykksfulle på 1900-tallets orkesterrepertoar. Her viser Lutoslawski sin dyktighet i oppbyggingen av sin aleatoriske musikk. Ut fra et minimum skaper han et maksimum av variasjoner og et mangfold av hendelser. Symfoniens høydepunktfinnes i den andre satsen, en massiv innsats av hele orkesteret. Komponisten fremhever at "den musikalske kulminasjonen er kollektiv, veien bort derfra er individuell." Og som i så mange av hans verker er relasjonen mellom det kollektive og det individuelle også et sentralt tema i denne symfonien. Symfoni nr. 4 utstråler både balansen og skjønnhet av sjeldent slag i moderne musikk. Lutoslawski har funnet en genial løsning på konflikten mellom form og innhold.

Maurice Ravel (1875-1937) Daphnis et Chloé, suite nr. 2Fragments Symphonique”
Lever du jour (Daggry) ¤ Pantomime ¤ Danse générale

Ravel fikk i oppdrag å skrive ballettmusikken til Daphnis et Chloëi 1909. Bestillingen kom fra Sergej Djagilev og hans Ballets Russes.Dette ensemblet betydde enormt mye for tidens komponister, malere og koreografer. Og her finner vi store dansere som Fokin, Nijinski og Pavlova. Det "koreografiske tonediktet" Daphnis et Chloëbygger på et gresk dikt av Longos fra 200-tallet e.Kr., om kjærligheten mellom den vakre Chloë og gjetergutten Daphnis.
Musikkens overveldende klangprakt oppstår gjennom den mesterlige og fantasirike utnyttelsen av det store orkestret. Ravel skaper i denne balletten en stor musikalsk freske som gjengir hans drømmers Hellas, slik også franske malere, særlig på 1700-tallet, forestilte seg det antikke landskapet og menneskene. Det tok tre år før Ravels omfattende ballettmusikk var ferdig. Koreografisk og spilleteknisk bød komposisjonen på problemer, og med bråk og intriger i ensemblet ble premieren utsatt til juni 1912. Dirigent var Pierre Monteux. Balletten gjorde ingen større suksess, men de to orkestersuitene som Ravel senere stilte sammen, han kalte dem selv "symfoniske fragmenter", spilles over hele verden. Her benytter han et stor orkester med ekstra mange blåsere. Stravinskij næret en livslang beundring for dette verket han mente var "det vakreste produktet av all fransk musikk". Den andre orkestersuiten fra 1913, et av Ravels mest elskede orkesterverk. er ballettens tre siste avsnitt.
En av musikklitteraturens mest storartede soloppganger skildres i Daggry Morgengryet males frem med en liten ostinatofigur i treblåserne som vokser til et fortryllende orkestercrescendo, en flott soloppgang. Fløyter og dype strykere, piccolo og solofiolin maner frem fjellbekkens risling og fuglenes sang, mens hyrdene drar forbi med sine flokker. De vekker den sovende Daphnis foran nymfenes grotte, og urolig begynner han å lete etter Chloë. Det viser seg at hun er blitt reddet av guden Pan fra de farer Daphnis har drømt om. En gammel hyrde forteller at dette har Pan gjort for å vise seg for sin fordums elskede Syrinx. Som takk fremstiller Daphnis og Chloë mimisk kjærlighetshistorien mellom Pan og Syrinx.
Et ”hyrdetema” i oboen innleder denne pantomimen, som er et av Ravels mest raffinerte partituravsnitt. Her finnes også den velkjent fløytesoloen, der komponisten hyller fløytens (Syrinx) fødsel i det hun forvandler seg til et sivrør som Pan skjærer sin fløyte av.
Balletten slutter i en bakkanal, en fylleorgie og virvlende dans, en dionysisk hyllest til den fysiske kjærligheten. Finalen er karakterisert som en total middelhavskulisse, fra Egeerhavet til Gibraltar, hvor klangen fra greske cymbaler blander seg med andalusiske kastanjetter, og hvor det burleske, krigerske, galante, lyriske og dramatiske bølger mot hverandre, ikke flytende og kaotisk, men gjennomarbeidet i minste detalj.

Thomas Ramstad