Max Bruchs evig populære og underfundig smilende fiolinkonsert, et musikkens svar på Mona Lisa, har gått inn i kjernerepertoaret av konserter for instrumentet, ikke minst på grunn av sin velformede romantikk med sine minneverdige temaer og melodier. Lytteren holdes i et følsomt grep fra første til siste tone. Da får vi får trolig nok en velklingende begrunnelse for hvorfor dette verket har gått sin seiersgang gjennom konsertsalene.

Richard Wagner mente at en av forspillets viktigste oppgaver var å gjengi dramaets ideer og gi publikum en forutanelse om hva som kommer til å skje på scenen. Ouverturen til operaen Tannhäuser med undertittelen Sangerkrigen på Wartburg speiler tydelig verkets kjernekonflikt mellom det høye og rene og det vellystige.

Rakhmaninovs symfoni nr. 2 fra 1907 er et verk i den store russiske romantiske tradisjonen med de lange nostalgiske melodiene og den skjønnhetsmettede atmosfæren. Komponisten sa selv om sin musikk: "Jeg føler meg som et gjenferd, som vandrer rundt i en verden som er blitt meg fremmed. Jeg kan ikke oppgi min gamle skrivemåte, og jeg kan ikke lære den nye."