Brahms & Schumann
I 2014 vant den unge tyske pianisten Frank Dupree en av Tysklands mest prestisjetunge musikkonkurranser, Deutscher Musikwettbewerb. Han imponerte juryen med sin musikalske modenhet, raffinerte teknikk og følelsen for musikkens ulike energifelt.

Brahms’ Klaverkonsert nr. 2 er musikk med et overmål av livserfaringer. Det er skrevet av en komponist på høyden av sin kunst. Det er virkelig bredt anlagt musikk, så omfattende at kritikere beskrev klaverkonserten som ‘’en symfoni for klaver og orkester”, da den ble spilt første gang. Men inne i musikken er det ikke bare ytre prakt som dominerer. Her er det samtaler mellom solisten og orkesterets enkelte instrumenter så intime at det minner om kammermusikk i stort format.

Schumanns Symfoni nr. 4 må rangeres høyt, ikke bare blant han egne verker, men på det store symfonirepertoaret mellom Beethoven og Brahms. Her mangler det ikke på farger og finesser. Schumann gikk med dette verket nye veier, og den blir gjerne omtalt som en symfonisk fantasi. Nå var ikke Schumann den som utviklet symfoniformen. Han er en avslappet Beethoven med en litt bredere melodisk flyt. Han overfører en del av intimiteten og sangbarheten fra de berømte klaverstykkene sine, men beholder Beethovens fanfarepatos. Her gjennomfører han for første gang romantikkens store formprinsipp ved å la en og samme musikalske idé gjennomsyre hele verket. De fire satsene går over i hverandre uten opphold i en eneste lang strøm av flotte melodier, uvanlig for sin tid. Ved den rhinske musikkfesten i Düsseldorf i 1853, der Schumann selv dirigerte symfonien, ble den en av de største suksessene komponisten fikk oppleve.