Kjøp billett
Kvelden for de store følelsene
  • 10 feb. 2022
    Kl 19:30
Klassisk symfoni
Kvelden for de store følelsene
  • Dirigent

    Anja Bihlmaier

  • Solist, klaver

    Alexander Melnikov

  • Konsertmester
    Cam Kjøll

Program

  • Unsuk Chin
    (1961- )
    Subito con forza (2020)
  • Johannes Brahms
    (1833-97)
    Klaverkonsert nr. 1 i d-moll, Op. 15 (1859)
    - Maestoso - Poco più moderato
    - Adagio
    - Rondo (Allegro non troppo)

    PAUSE
  • Robert Schumann
    (1810-56)
    Symfoni nr. 1 i B-dur, Op. 38 (1841)
    - Andante un poco maestoso – Allegro molto vivace
    - Larghetto
    - Scherzo: Molto vivace
    - Allegro animato e grazioso

Om konserten

Kveldens konsert byr på et kjært gjensyn med Anja Bihlmaier, dirigenten fra "Faust" i 2019, og pianist Alexander Melnikov som er på gjenvisitt fra Polen etter å ha stiftet bekjentskap med orkesteret under Chopinfestivalen i Warsawa for noen år siden. De tar oss med på en virvelvind av følelser med verk av to av romantikkens mestere, men konserten åpner med et stykke av sørkoreanske Unsuk Chin fra 2020, "subito con forza". Chins stykke inneholder musikalske referanser til Beethovens musikk og er skrevet til 250-årsjubileet for hans fødselsdag. "subito con forza" er sterkt inspirert av hans skissebøker.

Beethoven står som en ruvende skygge over romantikkens komponister; en inspirasjonskilde, men også en fryktinngytende skikkelse å skulle etterfølge. Brahms første klaverkonsert er ansett som tronarvingen til Beethovens "Keiserkonsert" og den romantiske konserttradisjonen, og han setter en ny standard for sjangeren med dette monumentale verket. Schumanns første symfoni står med begge føttene godt plantet i romantikkens æra. Hans rike orkestrering og fargelegging, hans utstrakte bruk av brassinstrumenter og kromatiske krumspring vitner om en komponist som makter å tilføre noe nytt til klassisismens etablerte symfoniform.

Anja Bihlmaier

Anja Bihlmaiers sterke musikalske instinkt og naturlige lederskap har gjort henne til en anerkjent dirigent både på de symfoniske og operatiske scenene. I august overtok hun rollen som sjefdirigent for Residentie Orkest i Haag sammen med sin stilling som 1.gjestedirigent for Lahti Symfoniorkester.

Med variert repertoar som spenner fra Haydn til Mahler har Anja Bihlmaier nylig dirigert betydningsfulle orkestre som Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, NDR Radiophilharmonie Hannover, MDR Sinfonieorchester Leipzig, Deutsche Radio Philharmonie Saarbrücken, City of Birmingham Symphony, BBC Scottish Symphony og Kungliga Filharmonikerna i Stockholm.

Bihlmaiers lidenskap for opera har gitt henne 15 års erfaring fra stillinger ved Staatsoper Hannover, Theater Chemnitz og Staatstheater Kassel. Hun har jevnlig dirigert Volksoper Wien inkludert produksjoner av Carmen, Flaggermusen og Figaros bryllup for å nevne noen. Våren 2019 dirigerte hun med stor suksess TSOs oppsetning av Gounods Faust i Trondheim.

Etter studier ved Freiburg Musikkonservatorium vant Anja Bihlmaier et stipend for å studere med Dennis Russell Davies og Jorge Rotter ved Salzburg Mozarteum. Hun vant ytterligere stipender fra Brahms Foundation og ble tatt opp i Deutsche Dirgentenforum. Hun er nå bosatt i Haag hvor hun kan hengi seg til sin kjærlighet til naturen, surfing og sykling.

Alexander Melnikov

Den russiske pianisten Alexander Melnikov (født i 1973) har deltatt i en rekke internasjonale musikkfestivaler over hele verden og har spilt i konserthaller som Concertgebouw i Amsterdam, Suntory Hall i Tokyo, Alte Oper i Frankfurt og Paris's Théâtre du Châtelet.

Han har gjort konsertopptredener med blant annet Tokyo Philharmonic, Gewandhausorchester Leipzig, Philadelphia Orchestra, Rotterdam Philharmonic Orchestra, Royal Concertgebouw Orchestra, NHK Symphony Orchestra og BBC Philharmonic Orchestra.

I 2010 vant Melnikov og fiolinisten Isabelle Faust både Tysklands Echo-klassik-pris og en Gramophone Award for deres innspilling av L.v. Beethovenssonater for fiolin og piano. Samme år mottok han også prisen «Choc de Classika» for sin innspilling av Dmitri Shostakovichs 24 Preludes. Melnikov har vunnet flere store internasjonale pianokonkurranser, inkludert Schumann Piano Competition i Zwickau i 1989 og Queen Elisabeth Music Competition i Brussel i 1991.

Han begynte å studere musikk i en alder av 6 år ved Moskvas Central Music School. Han fortsatte ved Moskva Tchaikovsky Conservatory under Lev Naumov, og ble uteksaminert i 1997. Senere fullførte han sine studier i München med Eliso Virsaladze. Siden 2002 har Alexander Melnikov undervist i piano ved Royal Northern College of Music i Manchester, Storbritannia. I tillegg til musikk er Melnikov lidenskapelig opptatt av luftfart, og er en kvalifisert pilot.

- Foto: Priska Ketterer

Unsuk Chin (1961- )

Sør-koreanske Unsuk Chin er en av våre mest spennende og anerkjente samtidskomponister. Hun startet som selvlært pianist, studerte komposisjon ved Seoul nasjonale universitet under Sukhi Kang, før hun dro til Hamburg og Hochschule für musik und Theater for å studere under selveste György Ligeti. Han ba henne lytte til sin egen stemme i stedet for å «reprodusere» vestlig avant garde og modernisme, noe som resulterte i et tre år langt komponeringsopphold. Hun fant igjen gleden ved å komponere ved Technische Universität Berlin, der hun studerte elektronisk musikk.

Chins kjennetegn er klangfarge, humor, en fantasifull virtuositet, en delikat letthet og en sterk integritet. Musikken har et moderne uttrykk, men er lyrisk og direktekommuniserende, og hennes verk blir møtt med entusiasme og begeistring hos både publikum og kritikere. Hun har vunnet mange priser, blant andre Grawemeyer Award for Music Composition i 2004 for sin fiolinkonsert, Prince Pierre Foundation Music Award i 2010 for Gougalōn og Wihuri Sibelius Prize i 2017.

subito con forza beskrives som en kort, stormende og underholdende konsertåpning. Stykket ble bestilt av Royal Concertgebouw Orchestra og Klaus Mäkelä til Beethovens 250-årsjubileum i 2020, og urframført i Het Concertgebouw 24. september.

Verket er inspirert av Beethovens skissebøker, spesielt av setningen «Dur und Moll. Ich bin ein Gewinner.» («Dur og moll. Jeg er en vinner») og inneholder mange referanser til Beethovens musikk. Det er som en gressbrann som farer gjennom Beethovens landskap, eller som et fyrverkeri av en feiring av en av musikkhistoriens mest innovative komponister. Chin har forsøkt å fange et av hans mest karakteristiske trekk; rastløsheten, den struttende energien som driver hans musikk framover med en nesten ustoppelig kraft. subito con forza er, som tittelen beskriver, en musikalsk strøm av ideer som presenteres i en rekke brå skift, Hun sier at det som spesielt appellerte til henne er de enorme kontrastene: fra vulkanutbruddet til en stille sinnsro. Stykket leker med disse kontrastene og åpner med en brå akkord I orkesterets fulle styrke etterfulgt av dempede strykere. Vi finner referanser til Coriolan-ouverturen, til femtesymfonien, til keiserkonserten, og stykket er både hissig, desorienterende og meget underholdende. Beethoven ville uten tvil vært fornøyd.

Johannes Brahms (1833-97)

I 1853 banket den 21-årige Johannes Brahms på døra til ekteparet Schumann i Düsseldorf. Med seg i kofferten hadde han noen av sine klaverstykker og den høyt respekterte komponisten Robert Schumann og hans ikke mindre navngjetne kone Clara, en av Europas mest feirede klavervirtuoser, så umiddelbart noe stort i den unge komponisten. Schumann var også redaktør for det ledende musikktidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik og skrev rett etter en artikkel om Brahms så full av lovord at han ble berømt over natten. Noen måneder senere, i februar 1854, forsøkte Schumann å ta sitt eget liv ved å hoppe i Rhinen. I årevis hadde han slitt med stemmer i hodet. Tonen ‘a’ durte avgårde i timesvis av gangen, merkelig musikk avspiltes for hans indre øre og englevisjoner ble snart demoniske mareritt. Den store komponisten hadde mistet forstanden og tilbrakte sine to siste år på en mentalinstitusjon.

Brahms dro umiddelbart tilbake til Düsseldorf for å støtte Clara som da var gravid med ekteparets sjuende barn, og han besøkte jevnlig Robert i asylet der Clara ikke hadde adgang. Det tette forholdet mellom Johannes og Clara førte etterhvert til dype følelser mellom dem, men frykt for skandale gjorde at de to aldri lot det utvikle seg, selv etter Roberts død. Ingen av dem giftet seg, og de forble nære venner livet ut.

Ikke lenge etter Roberts innleggelse hadde Brahms begynt på et verk som først var tiltenkt å være en symfoni, så en pianosonate for to klaverer, men «ikke en gang to klaverer er nok for meg», og han var tilbake til en grandios symfoni som skulle være Robert Schumanns lovord verdig. Men han ble ikke fornøyd, før han ett år etter skrev til Clara at han hadde hatt en drøm der han spilte den håpløse symfonien på klaver, og visste da at det måtte bli en klaverkonsert. Det skulle likevel gå enda tre år før konserten var ferdig, og Brahms selv var solist på urframføringen med Hannover Hofkapelle under ledelse av Joseph Joachim 22. januar 1859.

Konserten åpner monumentalt og stormende etterfulgt av et mer melankolsk tema. Vi får ikke hvile lenge før åpningsstormen er tilbake, men så dør det hele hen og solisten får presentere sitt tema uakkompagnert. Hele satsen er som en drakamp mellom det opprivende og forstyrrende og det nærmest meditativt dvelende. Dimensjonene i den tradisjonelle sonatesatsformen sprenges i fillebiter hva gjelder både lengde og innhold.

Andresats står i sterk kontrast, og påvirkningen fra renessansens kormusikk, som Brahms studerte ivrig, er sterkt tilstede i åpningen. Han skrev da også ordene Benedictus, qui venit, in nomine Domini («velsignet er den som kommer i Herrens navn») på skissen, som om ordene skulle synges til musikken. Til Clara skrev han at han i Adagio-satsen malte et ømt portrett av henne.

Rondo-satsen er en finale verdig og innledes med et Bach-inspirert tema. Hele satsen er bygd på strukturen i Beethovens pianokonsert nr. 3 i c-moll, men fylt til randen av Brahms’ egne ideer. Konserten var en av de lengste og mest følelsesmessig intense siden Beethoven og ble ikke vel mottatt i samtiden. Det skulle gå mange år før den fikk innta sin selvfølgelige plass i musikkhistorien, og regnes i dag både som Keiserkonsertens tronarving og som den nye standard for romantikkens konserttradisjon.

Robert Schumann (1810-56)

I 1841 var Robert Schumann ennå ikke sunket helt ned i galskapen mørke. Han hadde giftet seg med Clara året før og hun oppmuntret ham til å utvide sine horisonter. Til nå besto verklisten hans hovedsakelig av kortere pianostykker og sanger, men dette året skulle han vende seg mot orkesteret og i et utbrudd av virketrang resulterte dette i to fullførte symfonier og en ufullført, en fantasi for piano og orkester og en pianokonsert, før han vendte tilbake til kammermusikken.

Symfoni nr. 1 er programmatisk i den forstand at Schumann selv skrev Frühlingssinfonie på manuskriptets første side, og på skissene hadde satsene undertitlene Frühlingsbeginn, Abend, Frohe Gespielen og Voller Frühling («Vårens spire», «Aften», «Lystig lek» og «Full vår»), selv om disse var strøket da symfonien ble publisert. Stykket ble kladdet i full fart på fire dager, og skrevet ferdig i løpet av en måned. Urframføringen fant sted i Leipzig 31. mars 1841 med Leipzig Gewandhausorchester under ledelse av Felix Mendelssohn.

Symfonien åpner med brassfanfare som snart overtas av rytmiske figurer før solstrålene varsomt smelter snøen og treblåserne smyger seg rundt orkesteret som slyngplantenes ungskudd. Men våren er lunefull og satsen er snart varsom, snart voldsom, snart humørsyk og til slutt ustoppelig.

Larghetto og Scherzo er ment å framføres uten pause, og der andre sats er hovedsakelig bemerkelsesverdig stille, delikat fargelagt og som skumring skifter mellom ulike kombinasjoner av instrumenter, er tredje sats en lek, eller nærmest en dans, mellom den litt tyngre Scherzoen og den lettbeinte Trioen.

Finalen åpner, som førstesatsen, med et brak, men blir snart overtatt av et yndig tema. Den lette stemningen varer ikke, det bygger opp til storm med dramatiske tremoloer og kromatiske krumspring. I stormens kjølvann lyder hornenes kallesignal før fløyte og treblås virvler med seg orkesteret videre mot en energisk og stadig akselererende coda.

Camilla Rusten

Om konserten

Kveldens konsert byr på et kjært gjensyn med Anja Bihlmaier, dirigenten fra "Faust" i 2019, og pianist Alexander Melnikov som er på gjenvisitt fra Polen etter å ha stiftet bekjentskap med orkesteret under Chopinfestivalen i Warsawa for noen år siden. De tar oss med på en virvelvind av følelser med verk av to av romantikkens mestere, men konserten åpner med et stykke av sørkoreanske Unsuk Chin fra 2020, "subito con forza". Chins stykke inneholder musikalske referanser til Beethovens musikk og er skrevet til 250-årsjubileet for hans fødselsdag. "subito con forza" er sterkt inspirert av hans skissebøker.

Beethoven står som en ruvende skygge over romantikkens komponister; en inspirasjonskilde, men også en fryktinngytende skikkelse å skulle etterfølge. Brahms første klaverkonsert er ansett som tronarvingen til Beethovens "Keiserkonsert" og den romantiske konserttradisjonen, og han setter en ny standard for sjangeren med dette monumentale verket. Schumanns første symfoni står med begge føttene godt plantet i romantikkens æra. Hans rike orkestrering og fargelegging, hans utstrakte bruk av brassinstrumenter og kromatiske krumspring vitner om en komponist som makter å tilføre noe nytt til klassisismens etablerte symfoniform.

Anja Bihlmaier

Anja Bihlmaiers sterke musikalske instinkt og naturlige lederskap har gjort henne til en anerkjent dirigent både på de symfoniske og operatiske scenene. I august overtok hun rollen som sjefdirigent for Residentie Orkest i Haag sammen med sin stilling som 1.gjestedirigent for Lahti Symfoniorkester.

Med variert repertoar som spenner fra Haydn til Mahler har Anja Bihlmaier nylig dirigert betydningsfulle orkestre som Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, NDR Radiophilharmonie Hannover, MDR Sinfonieorchester Leipzig, Deutsche Radio Philharmonie Saarbrücken, City of Birmingham Symphony, BBC Scottish Symphony og Kungliga Filharmonikerna i Stockholm.

Bihlmaiers lidenskap for opera har gitt henne 15 års erfaring fra stillinger ved Staatsoper Hannover, Theater Chemnitz og Staatstheater Kassel. Hun har jevnlig dirigert Volksoper Wien inkludert produksjoner av Carmen, Flaggermusen og Figaros bryllup for å nevne noen. Våren 2019 dirigerte hun med stor suksess TSOs oppsetning av Gounods Faust i Trondheim.

Etter studier ved Freiburg Musikkonservatorium vant Anja Bihlmaier et stipend for å studere med Dennis Russell Davies og Jorge Rotter ved Salzburg Mozarteum. Hun vant ytterligere stipender fra Brahms Foundation og ble tatt opp i Deutsche Dirgentenforum. Hun er nå bosatt i Haag hvor hun kan hengi seg til sin kjærlighet til naturen, surfing og sykling.

Alexander Melnikov

Den russiske pianisten Alexander Melnikov (født i 1973) har deltatt i en rekke internasjonale musikkfestivaler over hele verden og har spilt i konserthaller som Concertgebouw i Amsterdam, Suntory Hall i Tokyo, Alte Oper i Frankfurt og Paris's Théâtre du Châtelet.

Han har gjort konsertopptredener med blant annet Tokyo Philharmonic, Gewandhausorchester Leipzig, Philadelphia Orchestra, Rotterdam Philharmonic Orchestra, Royal Concertgebouw Orchestra, NHK Symphony Orchestra og BBC Philharmonic Orchestra.

I 2010 vant Melnikov og fiolinisten Isabelle Faust både Tysklands Echo-klassik-pris og en Gramophone Award for deres innspilling av L.v. Beethovenssonater for fiolin og piano. Samme år mottok han også prisen «Choc de Classika» for sin innspilling av Dmitri Shostakovichs 24 Preludes. Melnikov har vunnet flere store internasjonale pianokonkurranser, inkludert Schumann Piano Competition i Zwickau i 1989 og Queen Elisabeth Music Competition i Brussel i 1991.

Han begynte å studere musikk i en alder av 6 år ved Moskvas Central Music School. Han fortsatte ved Moskva Tchaikovsky Conservatory under Lev Naumov, og ble uteksaminert i 1997. Senere fullførte han sine studier i München med Eliso Virsaladze. Siden 2002 har Alexander Melnikov undervist i piano ved Royal Northern College of Music i Manchester, Storbritannia. I tillegg til musikk er Melnikov lidenskapelig opptatt av luftfart, og er en kvalifisert pilot.

- Foto: Priska Ketterer

Unsuk Chin (1961- )

Sør-koreanske Unsuk Chin er en av våre mest spennende og anerkjente samtidskomponister. Hun startet som selvlært pianist, studerte komposisjon ved Seoul nasjonale universitet under Sukhi Kang, før hun dro til Hamburg og Hochschule für musik und Theater for å studere under selveste György Ligeti. Han ba henne lytte til sin egen stemme i stedet for å «reprodusere» vestlig avant garde og modernisme, noe som resulterte i et tre år langt komponeringsopphold. Hun fant igjen gleden ved å komponere ved Technische Universität Berlin, der hun studerte elektronisk musikk.

Chins kjennetegn er klangfarge, humor, en fantasifull virtuositet, en delikat letthet og en sterk integritet. Musikken har et moderne uttrykk, men er lyrisk og direktekommuniserende, og hennes verk blir møtt med entusiasme og begeistring hos både publikum og kritikere. Hun har vunnet mange priser, blant andre Grawemeyer Award for Music Composition i 2004 for sin fiolinkonsert, Prince Pierre Foundation Music Award i 2010 for Gougalōn og Wihuri Sibelius Prize i 2017.

subito con forza beskrives som en kort, stormende og underholdende konsertåpning. Stykket ble bestilt av Royal Concertgebouw Orchestra og Klaus Mäkelä til Beethovens 250-årsjubileum i 2020, og urframført i Het Concertgebouw 24. september.

Verket er inspirert av Beethovens skissebøker, spesielt av setningen «Dur und Moll. Ich bin ein Gewinner.» («Dur og moll. Jeg er en vinner») og inneholder mange referanser til Beethovens musikk. Det er som en gressbrann som farer gjennom Beethovens landskap, eller som et fyrverkeri av en feiring av en av musikkhistoriens mest innovative komponister. Chin har forsøkt å fange et av hans mest karakteristiske trekk; rastløsheten, den struttende energien som driver hans musikk framover med en nesten ustoppelig kraft. subito con forza er, som tittelen beskriver, en musikalsk strøm av ideer som presenteres i en rekke brå skift, Hun sier at det som spesielt appellerte til henne er de enorme kontrastene: fra vulkanutbruddet til en stille sinnsro. Stykket leker med disse kontrastene og åpner med en brå akkord I orkesterets fulle styrke etterfulgt av dempede strykere. Vi finner referanser til Coriolan-ouverturen, til femtesymfonien, til keiserkonserten, og stykket er både hissig, desorienterende og meget underholdende. Beethoven ville uten tvil vært fornøyd.

Johannes Brahms (1833-97)

I 1853 banket den 21-årige Johannes Brahms på døra til ekteparet Schumann i Düsseldorf. Med seg i kofferten hadde han noen av sine klaverstykker og den høyt respekterte komponisten Robert Schumann og hans ikke mindre navngjetne kone Clara, en av Europas mest feirede klavervirtuoser, så umiddelbart noe stort i den unge komponisten. Schumann var også redaktør for det ledende musikktidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik og skrev rett etter en artikkel om Brahms så full av lovord at han ble berømt over natten. Noen måneder senere, i februar 1854, forsøkte Schumann å ta sitt eget liv ved å hoppe i Rhinen. I årevis hadde han slitt med stemmer i hodet. Tonen ‘a’ durte avgårde i timesvis av gangen, merkelig musikk avspiltes for hans indre øre og englevisjoner ble snart demoniske mareritt. Den store komponisten hadde mistet forstanden og tilbrakte sine to siste år på en mentalinstitusjon.

Brahms dro umiddelbart tilbake til Düsseldorf for å støtte Clara som da var gravid med ekteparets sjuende barn, og han besøkte jevnlig Robert i asylet der Clara ikke hadde adgang. Det tette forholdet mellom Johannes og Clara førte etterhvert til dype følelser mellom dem, men frykt for skandale gjorde at de to aldri lot det utvikle seg, selv etter Roberts død. Ingen av dem giftet seg, og de forble nære venner livet ut.

Ikke lenge etter Roberts innleggelse hadde Brahms begynt på et verk som først var tiltenkt å være en symfoni, så en pianosonate for to klaverer, men «ikke en gang to klaverer er nok for meg», og han var tilbake til en grandios symfoni som skulle være Robert Schumanns lovord verdig. Men han ble ikke fornøyd, før han ett år etter skrev til Clara at han hadde hatt en drøm der han spilte den håpløse symfonien på klaver, og visste da at det måtte bli en klaverkonsert. Det skulle likevel gå enda tre år før konserten var ferdig, og Brahms selv var solist på urframføringen med Hannover Hofkapelle under ledelse av Joseph Joachim 22. januar 1859.

Konserten åpner monumentalt og stormende etterfulgt av et mer melankolsk tema. Vi får ikke hvile lenge før åpningsstormen er tilbake, men så dør det hele hen og solisten får presentere sitt tema uakkompagnert. Hele satsen er som en drakamp mellom det opprivende og forstyrrende og det nærmest meditativt dvelende. Dimensjonene i den tradisjonelle sonatesatsformen sprenges i fillebiter hva gjelder både lengde og innhold.

Andresats står i sterk kontrast, og påvirkningen fra renessansens kormusikk, som Brahms studerte ivrig, er sterkt tilstede i åpningen. Han skrev da også ordene Benedictus, qui venit, in nomine Domini («velsignet er den som kommer i Herrens navn») på skissen, som om ordene skulle synges til musikken. Til Clara skrev han at han i Adagio-satsen malte et ømt portrett av henne.

Rondo-satsen er en finale verdig og innledes med et Bach-inspirert tema. Hele satsen er bygd på strukturen i Beethovens pianokonsert nr. 3 i c-moll, men fylt til randen av Brahms’ egne ideer. Konserten var en av de lengste og mest følelsesmessig intense siden Beethoven og ble ikke vel mottatt i samtiden. Det skulle gå mange år før den fikk innta sin selvfølgelige plass i musikkhistorien, og regnes i dag både som Keiserkonsertens tronarving og som den nye standard for romantikkens konserttradisjon.

Robert Schumann (1810-56)

I 1841 var Robert Schumann ennå ikke sunket helt ned i galskapen mørke. Han hadde giftet seg med Clara året før og hun oppmuntret ham til å utvide sine horisonter. Til nå besto verklisten hans hovedsakelig av kortere pianostykker og sanger, men dette året skulle han vende seg mot orkesteret og i et utbrudd av virketrang resulterte dette i to fullførte symfonier og en ufullført, en fantasi for piano og orkester og en pianokonsert, før han vendte tilbake til kammermusikken.

Symfoni nr. 1 er programmatisk i den forstand at Schumann selv skrev Frühlingssinfonie på manuskriptets første side, og på skissene hadde satsene undertitlene Frühlingsbeginn, Abend, Frohe Gespielen og Voller Frühling («Vårens spire», «Aften», «Lystig lek» og «Full vår»), selv om disse var strøket da symfonien ble publisert. Stykket ble kladdet i full fart på fire dager, og skrevet ferdig i løpet av en måned. Urframføringen fant sted i Leipzig 31. mars 1841 med Leipzig Gewandhausorchester under ledelse av Felix Mendelssohn.

Symfonien åpner med brassfanfare som snart overtas av rytmiske figurer før solstrålene varsomt smelter snøen og treblåserne smyger seg rundt orkesteret som slyngplantenes ungskudd. Men våren er lunefull og satsen er snart varsom, snart voldsom, snart humørsyk og til slutt ustoppelig.

Larghetto og Scherzo er ment å framføres uten pause, og der andre sats er hovedsakelig bemerkelsesverdig stille, delikat fargelagt og som skumring skifter mellom ulike kombinasjoner av instrumenter, er tredje sats en lek, eller nærmest en dans, mellom den litt tyngre Scherzoen og den lettbeinte Trioen.

Finalen åpner, som førstesatsen, med et brak, men blir snart overtatt av et yndig tema. Den lette stemningen varer ikke, det bygger opp til storm med dramatiske tremoloer og kromatiske krumspring. I stormens kjølvann lyder hornenes kallesignal før fløyte og treblås virvler med seg orkesteret videre mot en energisk og stadig akselererende coda.

Camilla Rusten

Vi bruker informasjonskapsler (cookies)

Som de aller fleste nettsteder bruker vi informasjonskapsler (cookies) for at du skal få en optimal brukeropplevelse. Vi kommer ikke til å lagre eller behandle opplysninger med mindre du gir samtykke til dette. Unntaket er nødvendige informasjonskapsler som sørger for grunnleggende funksjoner på nettsiden.

Vær oppmerksom på at blokkering av enkelte informasjons-kapsler kan påvirke hvilket innhold du ser på siden. Du kan lese mer om bruk av informasjonskapsler i vår personvernerklæring.

Under kan du se hvilke informasjonskapsler (cookies) vi bruker og hvordan du administrerer dem:

Nødvendige cookies

Sikrer grunnleggende funksjoner, nettstedet vil ikke kunne fungere optimalt uten slike informasjonskapsler. Disse er derfor vurdert som nødvendige og lagres automatisk uten foregående samtykke.

Skal du benytte skjema på våre nettsider? Øvrige funksjoner på siden påvirkes ikke dersom du lar være å samtykke, men vil kunne gi mindre funksjonalitet ved utfylling og lagring av skjema. Informasjonen blir slettet fra nettleseren etter 90 dager.

Disse informasjonskapslene gir oss innsikt og forståelse av hvordan nettsiden vår brukes av besøkende. Vi bruker analyseverktøyet Google Analytics som blant annet kan fortelle oss hvor lenge en bruker oppholder seg på siden eller hvilken side man kommer fra. Informasjonen vi henter er anonymisert.

Ved å huke av for denne tillater du bruk av tredjeparts-informasjonskapsler, som gjør at vi kan tilpasse innhold basert på det som engasjerer deg mest. Disse hjelper oss å vise skreddersydd innhold som er relevant og engasjerende for deg, for eksempel i form av annonser eller reklamebanner.

Tredjepartsinformasjonskapsler settes av et annet nettsted enn det du besøker, for eksempel Facebook.