Det finnes knapt noe som anslår påskehøytidens tone bedre enn Brahms' tyske requiem. «Salige er de som sørger». Så mykt og inderlig åpner dette verket som ikke bygger på den katolske dødsmessen, men på tankevekkende bibelord i originale kombinasjoner. Brahms omtalte det gjerne som et «et menneskelig requiem». For ham dreier det seg om betraktninger over livet og det hinsidige. Her er ingenting om synd, straff og dommedag. Brahms har skapt en hyllest til mennesket der han løfter frem lysets seier over mørket, livets seier over døden.

Et tysk Requiem er uten tvil et av korlitteraturens mest elskede verk. Musikken snakker til oss på mange plan gjennom en inderlig og allmennmenneskelig tro på livet og gleden. Verket har dramatisk kraft, men er samtidig rørende intimt.

Mange lengter etter et univers som ikke er kaldt og likegyldig, at stjernehimmelen ikke ignorerer oss, at det finnes noe utenfor våre egne menneskelige begrensninger som med ømhet betrakter vår flakkende framferd. Vi kan føre samtaler, lese bøker, tenne lys, og ikke minst, lytte til Brahms. Ingen går uberørt ut av salen etter å ha hørt Et tysk requiem.