Den norske komponisten Helge Iberg beveger seg i spennet fra jazzens åpne landskaper til den moderne musikkens raffinerte partiturer. Han er opptatt av humanismens vilkår i samfunnet, og utfordrer denne problemstillingen i sin musikk, som forener samtidens tonespråk med musikkens forsonende muligheter. Bestillingsverket han skriver for TSO, med støtte fra Norsk kulturråd, har tre avsnitt: Slumber, Bloom, Surrender. De tre tablåene kan beskrive en organisk utviklingsprosess; en organismes livssyklus, naturens vekslinger, eller faser i et menneskeliv. Pianosatsen er en sentral drivkraft i forløpet, men orkesteret har ingen underordnet eller akkompagnerende rolle. Dette er en konsert for piano OG orkester. Åpningen av pianokonserten er veldig tilbaketrukket og poetisk.
I 1931 ble det funnet seks ukjente tyske danser for klaver, skrevet av Franz Schubert. Webern arrangement bruker Schuberts utelukkende for å tjente sine egne kunstneriske hensikter, men i en vel sammensydd enhet.
Arrangementet av Klaverkvartetten i g-moll fra 1937 kalte Arnold Schönberg spøkefullt for Brahms' femte (symfoni). Og det er ingen tvil om at han har et poeng. Selv om han tar i bruk hele symfoniorkesterets klangressurser, klarer han å beholde den kammermusikalske intimiteten. I 1861 oppnådde den unge Brahms stor suksess med Pianokvartetten i g-moll i fødebyen Hamburg. Hans kjennskap til sigøynermusikken har satt sterke spor i kvartettens temperamentsfulle finale.

KL 18.30: FØRSNAKK ved komponist Helge Iberg i TSOs kantine.

Francesco Angelico
Han tilhører den nye bølgen av italienske dirigenter som stadig oftere er å se i internasjonale konsertsaler og operahus. Han er født i 1977 og utdannet cellist fra konservatoriet i Modena. Angelico skiftet etter hvert til direksjon og fikk en andrepris i den gjeve Malko dirigentkonkurransen i København i 2006. Deretter fulgte engasjement med Deutsche Symphonie Orchester i Berlin og Sinfonia Warszawa, og hans operadebut ved Landstheater i Innsbruck. Inneværende sesong dirigerer Angelico Tonhalle Orchester Zürich, Radiosymfoniorkesteret i Hannover (NDR) og symfoniorkestrene i Wiesbaden og Karlsruhe. Han benyttes gjerne av Teatro alla Scala i Milano når det kommer til det moderne italienske operarepertoaret.

Christian Ihle Hadland
Han er en av Norges mest spennende pianister. Etter solodebuten i Den Norske Opera i 2008 ble han hyllet i norsk presse som "en unik musiker som kunstnerisk sett kan fylle enhver av verdens konsertscener". Christian Ihle Hadland er født i Stavanger i 1983. I 1999 begynte han å ta timer med professor Jiri Hlinka, både privat og ved Barratt Dues Musikkinstitutt i Oslo. Christian gjorde sin norske debut med Kringkastingsorkesteret 15 år gammel, og har siden spilt med alle de norske orkestrene. Han har hatt en rekke profilerte solistoppdrag med utenlandske orkester. Christian er svært ettertraktet både som soloartist og som kammermusiker. I 2006 ble han invitert til å akkompagnere Renée Fleming under den årlige Nobels Fredspriskonserten i Oslo. Hadland har vunnet en rekke priser, blant annet Den norske solistprisen, Lindemanprisen, Shellprisen og Statoil-prisen for unge klassiske artister. Hadland er kunstnerisk leder for Kammermusikkfestivalen i Stavanger sammen med Martin Fröst. Han ble i 2011 tatt inn i BBCs prestisjetunge program New Generation Artists, som betyr konserter med BBCs fem symfoniorkestre. Siden 2004 har han dukket opp årlig på Festspillene i Bergen både med solo recitals og i kammerensembler. Våren 2012 spilte han Griegs klaverkonsert under Festspillene i Bergen som er blitt selve festspillenes signaturkonsert. Hadland var solist med TSO på turneen til Polen høsten 2013.

Franz Schubert (1797-1828) Tyske danser, D 820 (i Anton Weberns orkestrering)

I sitt korte liv skrev Franz Schubert et antall tyske danser, noen for strykekvartett, de fleste for klaver. De tyske folkelige dansene var viktige i hans oppvekstmiljø, og en viktig del av hans sosiale liv. Mange av dem er trolig nedskrevne improvisasjoner ved private sammenkomster. Det er ingen tvil om at det ble danset til denne musikken. Dansene, som også ble kalt Deutsche, Ländler eller Walzer kom i sett på seks eller tolv.
I 1931 ble det i arkivet til Gesellschaft der Musikfreunde i Wien funnet seks ukjente tyske danser for klaver, skrevet av Schubert. Schubert-forskeren Otto Erich Deutsch ga dem nummer 820 i sin kronologiske katalog over Schuberts produksjon. Musikkforlaget Universal henvendte seg til den moderne komponisten Anton Webern med spørsmål om han kunne tenke seg å orkestrere de nyoppdagede dansene. Han benyttet et orkester med to fløyter, oboer, klarinetter, fagotter og strykere. Til sin lærer Arnold Schönberg skrev Webern at han her var tilbøyelig til å holde seg på den klassiske instrumentasjonskunstens grunn, men la den tjene hans egne kunstneriske hensikter. Schuberts grunnstruktur er beholdt i en vel sammensydd enhet.

Helge Iberg (f.1954) BLOOM - Triptych for Piano and Symphony Orchestra*
Slumber (peace/brewing life), Bloom (unfolding/a dervish' dance), Surrender (autumn winds/struggle and fade)
Bestillingsverk med støtte fra Norsk kulturråd

Bestillingsverket Helge Iberg har skrevet for TSO og solisten Christian Ihle Hadland, med støtte fra Norsk kulturråd, har tre avsnitt: Slumber, Bloom, Surrender. De tre tablåene kan minne om en organisk livssyklus, naturens vekslinger, eller faser i et menneskeliv.
Ordet Triptych er gresk og hentet fra billedkunsten, særlig tidlig kristen kunst, der det brukes om et maleri med to mindre sidefløyer som kan åpnes eller foldes sammen over midtbildet. De tre bildene er ment å oppleves både i sammenheng og som kontrast til hverandre. I Ibergs konsert er pianosolisten en drivende kraft, men orkesteret har ingen underordnet eller akkompagnerende rolle. Dette er musikk for piano og orkester.
Helge Iberg er en helt original og genuin stemme i norsk kulturliv. Som komponist har han beveget seg via jazzens landskaper til den moderne symfoniske musikken. Verkene hans er bestilt og oppført av internasjonale toppsolister, symfoniorkestre og festivaler for klassisk- og samtidsmusikk. Som jazzpianist og improvisator har han spilt konserter i flere land og utgitt/medvirket på mange CD-prosjekter. Han har komponert musikkdramatikk og ledet flere samarbeidsprosjekter med polske musikere, bl.a ved Krakow Opera.
I sitt komponistvirke forener Iberg samtidens tonespråk med musikkens forsonende muligheter. Han er opptatt av humanismens vilkår i samfunnet, og utfordrer denne problemstillingen som skribent og samfunnsdebattant. Som forfatter har han utgitt to kulturkritiske bøker og et 40-talls essays og artikler i tidsskrifter og aviser.
Helge Iberg har mottatt nasjonal og internasjonal heder for sine prosjekter, bl.a. Prix Italia og Årets verk, samt nominasjoner til Spellemannprisen og Edvard-prisen. Pga. et nevrologisk problem måtte han tidlig oppgi en klassisk pianistkarriere. I 2009 utga han likevel solopiano CD-en Standards and Vanguards: "en stående utfordring til all verdens musikanter og lyttere, enten du kommer fra standardlåtenes eller avantgardismens rekker” (NRK P2). Som komponist har han hatt bestillinger fra de fleste store norske symfoniorkestrene, Det Norsk Kammerorkester, Ultimafestivalen og Oslo Kammermusikkfestival. Han har skrevet solokonserter for Ole Edvard Antonsen og Terje Tønnesen, og nå sist en sangsyklus for mezzosopranen Marianne Beate Kielland. Hans store «Mahler-dialog" Sanger fra Livets Jord (Det Norske Kammerorkester, Ultima 2011) fikk strålende kritikker.

Johannes Brahms (1833-1897) Pianokvartett i g-moll, op 25 (Arr. for stort orkester av Arnold Schönberg)
Allegro, Intermezzo: Allegro ma non troppo, Andante con moto, Rondo alla zingarese: Presto

Arrangementet som Arnold Schönberg gjorde i 1937 av Klaverkvartetten i g-moll kalles noe spøkefullt for Brahms' femte (symfoni.
Listen over Arnold Schönbergs mange arrangementer av andre komponisters verker spenner fra Denzas Funiculi, funicula for klarinett, mandolin, gitar og stryketrio og Strauss' Rosen aus dem Süden for klaver, harmonium og strykekvartett til Bachs Preludium og fuge og Brahms klaverkvartett i g-moll for stort orkester. Sistnevnte er på mange måter hans mest imponerende stykke arbeid i denne sjanger. Han la all sin kjærlighet i Brahms musikk, som han alltid hadde fordypet seg i med respekt og beundring, i et arrangement han spøkefullt kalte Brahms femte. Og det er ingen tvil om at han har et poeng.
Klaverkvartetten fra 1861 er "en symfoni i knopp". Den ble til like før Brahms forlot sin fødeby Hamburg for å søke lykken i Wien, femten år før han fullførte sin første symfoni. Selv om Schönberg tok i bruk hele symfoniorkesterets klangressurser, klarte han å beholde den kammermusikalske intimiteten. Selv klaverstemmen har fått et meningsfylt orkestralt liv. Klangen er brahmsk, selv om det er mye mer kromatikk i messingen og et større oppbud av slagverk enn Brahms noensinne benyttet. Schönbergs arrangement ble urfremført av Los Angeles Philharmonic i mai 1938 under en annen stor kunstner nazistene hadde gjort til flyktning, Otto Klemperer. Kvartettens symfoniske preg kommer klart frem i den omfangsrike og melodiske første sats. Med andre satsens intermezzo og tredje sats, med sitt sangbare tema og sitt marsjaktige midtparti, er bredt nok anlagt fra Brahms hånd til å imøtekomme Schönbergs orkestrering. Finalens temperamentsfulle Rondo alla zingarese, er, i likhet med de ungarske dansene, et resultat av Brahms bekjentskap med sigøynerfiolinisten Eduard Reményi, som han kjente fra unge år da de to spilte sammen på kneiper i Hamburg. Her slår både Brahms og Schönberg seg løs, førstnevnte med sitt sigøynerinspirerte temperament og sistnevnte med en fargesprakende orkestrering.

Høsten 1861 oppnådde den 28 år gamle Brahms sin til da største suksess ved urfremførelsen av Pianokvartetten i g-moll i fødebyen Hamburg. Om finalens Rondo alla zingaresem sa den ungarske fiolinvennen Joseph Joachim at "Her har Brahms beseiret meg på hjemmebane", Den modernistiske musikkbevegelsen i de første tiårene av 1900-tallet avskrev Brahms som en avleggs romantiker. Det ville ikke, av alle, Arnold Schönberg gå med på. Han oppfattet derimot Brahms som en forløper for sin egen konsentrerte stil og skrev i 1930 den berømte artikkelen "Brahms, den progressive".

Thomas Ramstad