Beethovens niende er et musikkhistorisk ikon, som kulminerer i en monumental finalesats hvor kor og solister synger den tyske dikter Friedrich Schillers ode An die Freude, og sammen med orkesteret går opp i en høyere musikalsk enhet.

Om Beethoven hadde håpet å skape oppmerksomhet med sitt store opus, så har han intet å ergre seg over i sin himmel. Men derimot rotert i sin grav hvis han visste hva symfonien senere ville avstedkomme. Verket er blitt hyllet av nazister og kommunister, demokrater og diktatorer, nasjonalister og mer eller mindre suspekte statsledere. Sluttkoret er blitt et musikalsk symbol for EU. Stor musikk kan brukes og misbrukes.

Beethoven levde i en tid med store brytninger, da individualisme og krav om personlig frihet trengte seg på. Han var selv klar over det dristige i verkets ramme, og må sies på være uten motstykke i den symfoniske litteraturen. Mektig er broen som binder sammen instrumentalsatsene og korfinalen. I den niende står Beethoven med begge føttene på jorden, midt i blant sine medmennesker og hjelper oss gjennom kamp og lidelse til finalens livsutfoldelse som understreker forestillingen om det store overnasjonale fellesskap, hvor menneskeheten, i overensstemmelse med Schillers tekst, samles i lys og glede.