– Han-Na Chang

Våren 2017 ba Morgenbladet i samarbeid med NRK leserne og lytterne velge hvilke orkesterverker alle burde høre. Den komponisten som fikk desidert flest stemmer var Beethoven. Foruten symfoni nr. 9 på topp kom symfoni nr. 3 og 5 inn på listens topp ti, altså en trippel trumf. For Beethovens femte er symfonien man ikke kommer utenom. Vi tør påstå at alle kjenner hovedtemaet fra Skjebnesymfonien (dadada-daaa, dadada-daaa!): «Det banker på døren. Det er skjebnen som avlegger et besøk. Jeg vil gripe den i strupen. Den skal ikke makte å knekke meg», skrev Beethoven. Det er de store følelser som settes ut for orkester i symfonienes symfoni med sin overveldende skildring av temaet fra kamp til seier.

Mozarts femte fiolinkonsert er den bredest anlagte av hans fiolinkonserter. Den gir en fornemmelse av at konserten er en opera i konsertforkledning med den uttrykksfulle fiolinens syngende solo i lange følsomme linjer. Konserten rommer et flott soloparti i åpningen, en lyrisk, litt melankolsk andre sats hvor man kan drømme seg vekk i skjønne fiolinklanger og en yndig menuett med en alla turca der komponisten har moret seg med å legge inn et avsnitt i datidens populære forestilling om den eksotiske, østlige musikken. Derav tilnavnet den tyrkiske.

Don Juan er et flott, men krevende verk, uansett hvor i orkesteret du spiller. Ikke uten grunn er det ofte et auditionstykke for musikere når de prøvespiller for jobb i et orkester. Richard Strauss satte sin ære i å kunne fortelle en hvilken som helst historie i musikk, og å skildre den minste detalj ved hjelp av et virtuost utnyttet orkester. ”Jeg kan komponere et middagsbord så man kan skjelne knivene fra gaflene og kjenne smaken av øl”, skal han ha sagt. Tone­diktet om kvinnejegeren Don Juan er elegant og forførerisk musikk med en flott orkesterklang.