På kveldens konsert slår vi til med et rent Beethoven-program når David Grimal er tilbake i den første av to konserter denne sesongen som spillende leder og solist. Å spille uten dirigent utfordrer et stort orkester til lyttende samspill, i kveld i to verk vi gleder oss til å dele med publikum: Beethovens nydelige fiolinkonsert og hans mektige Symfoni nr. 7.

Beethovens eneste fiolinkonsert er en konsert som hverken er heroisk, dramatisk eller spesielt virtuos, men likevel både storslått og beskjeden, og veldig, veldig vakker.

Beethovens sjuende er også et av hans mest muntre verk, mer rustikt i uttrykket og kjent for sin rytmiske energi og vitalitet. Den fengslende andresatsen er kanskje den satsen blant alle hans symfonier som har gjort størst inntrykk på tilhørerne.

Beethovens ouverture til balletten Prometheus’ skapninger er en grandios framstilling av guden som ifølge mytene stjal ilden fra gudene, og av menneskenes jublende glede og tilbedelse.

David Grimal har høstet stor anerkjennelse for sin musikalske intelligens, nysgjerrighet og lekenhet, og for sitt brennende samfunnsengasjement.

Grimal er kunstnerisk leder for det franske musikerkollektivet Les Dissonances, som han grunnla i 2004. Ensemblet er navngjetent for sin kammermusikalske innfallsvinkel til de store symfoniske verkene som framføres uten dirigent.

Han er en ettertraktet solist på alle verdens ledende konsertscener og har spilt med de største orkestre og dirigenter. Han har tatt med seg «spillende leder»-modellen til flere symfoniorkestre, som Strasbourg, Metz, Galicia, Budapesti Vonosok, Krakow, Bilbao, Moskva og Taipei. Til oss kommer han fra Lille der han som spillende leder blant annet har gjort Ravels Tzigane med Orchestre National de Lille. Fra Trondheim setter han kursen mot Bucuresti i Romania for, igjen som spillende leder, å gjøre blant andre Griegs Holberg-suite og Ravels Tzigane med Orchestra de Cameră Radio.

I 2004 startet han L’Autre Saison, en konsertserie for Paris’ hjemløse, noe han mottok Chevalier dans l'Ordre des Arts et Lettres for i 2008, utdelt av det franske kulturdepartementet. I 2022 startet han Lumières d'Europe Academy Festival, rettet mot talentfulle unge europeiske musikere for å gi dem mulighet til å spille i orkester ved siden av de største internasjonale stjernene. Festivalen knytter også til seg ledende forskere som foredrar om filosofi, litteratur, historie og vitenskap i lys av festivalens årlige tema.

Grimal er utdannet ved Conservatoire de Paris og har studert under Isaac Stern og Schlomo Mintz, og underviser selv i fiolin ved Saarbrücken Musikhochschule. Grimal spiller på en ‘Ex-Roederer’ Stradivarius fra 1710 og på en Don Quichotte som er bygget til ham av Jacques Fustier. Buene han spiller med (avhengig av repertoaret) er laget av Louis Tourte, Dominique Peccatte og Pierre Grunberger.

Året er 1800 og Beethoven er virkelig i ferd med å etablere seg i Wien. Han får nå bestilling på musikk til en ballett, Die Geschöpfe des Prometheus, av danseren og koreografen Salvatore Viganò (1769-1821). Viganò kom til Wien fra Napoli og han mente at balletten hadde stivnet i formen og var mer begrensende enn utvidende. Han hadde en idé til en ny form for ballett; coreodramma. Her er dansen friere med et større bevegelsesregister, også rytmisk, med enklere kostymer og Viganò innførte pantomime som en del av dansen for ytterligere å forsterke og utvide uttrykksrommet.

Die Geschöpfe des Prometheus er basert på myten om titanen Prometheus, som stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene, men for Viganò ble dette litt for tamt og han la derfor til at Prometheus også ga menneskene høviskhet, dannelse og moral. Disse ideene manifesteres i to statuer som han ga liv og tok med seg til Olympen slik at gudene kunne undervise dem i musikk, i tragedie og komedie, og i dans.

Ouverturen åpner langsomt med pomp og prakt tilegnet den heroiske guden. Denne Adagio-delen blir raskt overtatt av en Allegro-del som formidler menneskenes glede og jubel over både ilden og den varme omsorgen.

Balletten hadde premiere 28. mars 1801 på Burgtheater i Wien og ble godt mottatt (og førte til bestillingen av hans første opera).

Året er 1806 og Beethoven får bestilling på en fiolinkonsert av sin venn, fiolinisten Franz Clement, som da var en av Europas mest velrenommerte fiolinister. Fiolinkonserten, som er Beethovens eneste, ble skrevet på bare noen uker i den mest kreative og fruktbare perioden i livet hans.

Konserten åpner med fem dempede paukeslag – en uhørt åpning, aldri hadde noe musikkstykke åpnet sånn. På det femte slaget overtar treblås med en rolig og vakker melodi. Men disse fem slagene kommer til å høres gjennom hele satsen, både mykt og brutalt høyt, men alltid gjenkjennelig. Hele satsen er bygd opp av korte melodiske motiv og dette paukemotivet er ett av dem. De andre motivene utvikles gjerne fra stigende eller fallende skalabevegelser, elegante, med en stillferdig verdighet. Med fire symfonier under beltestedet mestret Beethoven i høyeste grad orkesterformatet, og her skaper han et bredt landskap der temaene langsomt får utfolde seg og kunstferdig utbroderes av solisten.

Den langsomme andresatsen er tema med variasjoner, fredsommelig bygd opp rundt et enkelt, vakkert motiv som beveger seg rundt i orkestergruppene, nennsomt ornamentert av solisten, før denne overtar melodiføringen.

Siste sats’ fengende og energiske tema tar oss med på en beethovensk runddans der kontrasterende seksjoner gir oss fargerike stemningsskift og kadensen en høvelig anledning til solistisk virtuos utfoldelse.

Konserten ble urframført 23. desember 1806 i Theater an der Wien og fikk en lunken mottakelse. Den var ikke virtuos nok, den var for lang, solisten var visstnok uforberedt (han fikk de siste notene to dager før) og bladspilte fra de håndskrevne notene. Han måtte også improvisere kadensene – Beethoven skrev aldri disse ned, men overlot dem til solisten. For å bøte på publikums manglende entusiasme underveis, skal Clement ha spilt en av sine egne komposisjoner mellom to av satsene; en enstrengs sonate spilt opp-ned på fiolinen!

Ikke før i 1844, da tolvårige Joseph Joachim spilte solistpartiet sammen med London Philharmonic Society Orchestra under ledelse av Felix Mendelssohn, fikk fiolinkonserten oppmerksomhet. Joachim hadde forberedt seg godt; han hadde lært hele konserten utenat og komponert sine egne kadenser. Framføringen var en suksess og resten er, som de sier, historie…

Året er 1811 og Beethovens suksesser med blant andre Skjebnesymfonien og Pastoralesymfonien har gitt ham ry som samtidens ledende komponist. Men han har store helseproblemer, og legen beordrer ham til et lengre opphold i kurbyen Teplice i Böhmen, vinteren 1811/1812. Det er her Beethoven skriver størsteparten av sin sjuende symfoni.

Beethoven dirigerte selv urframføringen 8. desember 1813, under en veldedighetskonsert for soldater som ble såret i slaget ved Hanau noen måneder tidligere. Konserten var en suksess og symfonien ble overstrømmende godt tatt imot av det wienerske publikum.

Symfoni nr. 7 har den lengste introduksjonen av alle Beethovens symfonier, og her presenteres sentrale tonearter, korte skalamotiv, kromatiske figurer og rytmiske figurer som er bærende musikalske elementer i symfoniens fire satser. Åpningen er igjen en tonal utfordring for publikum; hovedtonearten bekreftes ikke før fløytene introduserer hovedtemaet etter nesten fire minutter. Det ustanselige rytmiske motivet, en kort punktert figur, driver satsen framover, og opphører kun i korte forventningsfulle øyeblikk. Nok et typisk beethovensk dramatisk element, der gapende øyeblikk av stillhet varsler om (plutselige) endringer i den musikalske utviklingen.

Den populære andresatsen med sine lange melodilinjer over gjentakende rytmiske motiv, og med uventede harmoniskifter var en så umiddelbar publikumsfavoritt at den måtte spilles på nytt før man kunne fortsette med tredje sats!

Tredje sats er dansende, hoppende og fylt til randen av livsglede, og den mektige finalesatsen gir lytterne ingen pause fra det rytmiske drivet. Tvert imot bygges det opp til en åndeløs, livsbejaende, vanvittig avslutning på symfonien som Beethoven selv omtalte som «et av mine beste verk».

Camilla Rusten

Ludwig van Beethoven er kanskje den mest innflytelsesrike komponisten innen den klassiske musikken. Han bidro til å introdusere den romantiske epoken og igangsatte en musikalsk revolusjon. I 2027 er det to hundre år siden han døde. Vi feirer dette med hele fire konserter med Beethoven denne sesongen. Det er to konserter igjen. God fornøyelse!