Adam Hickox har denne kvelden valgt seg verk som vitterlig kler hverandre godt i en fargesprakende konsert full av energi og fantastisk musikk!

I Beethovens Klaverkonsert nr. 3 ses konturene av den modne Beethoven og det er nesten som om førstesatsen er vendt bakover mot Mozart, mens andre sats vender blikket framover, omfavner romantikkens idealer og ser seg aldri mer tilbake. Kveldens solist, Paul Lewis, regnes som en av våre aller fremste Beethoven-tolkere, og anmeldere i alle verdenshjørner er fra seg av begeistring på hans konserter, så her er det bare å glede seg!

Lutosławski fikk i 1950 bestilling på et orkesterverk som skulle feire at Warszawa filharmoniske orkester endelig var på fote igjen etter den andre verdenskrig. Hans kildemateriale hadde alltid vært den polske folkemusikken, og nå tok han igjen rikelig for seg. Konsert for orkester er gjennomsyret av folkemelodier og disse tøyes og strekkes og tematiseres og utbroderes på nyskapende måter i et verk der orkesteret og dets instrumentgrupper virkelig får spille hovedrollen som solist.

Konserten åpner med Unsuk Chins subito con forza fra 2020, som ble skrevet til 250-årsjubileet for Beethovens fødselsdag. Stykket er full av musikalske referanser til hans musikk og et fyrverkeri av en feiring!

Britiske Adam Hickox er ny sjefdirigent for TSO fra sesongen 2025/2026. Hickox er stadig mer etterspurt blant orkestre verden over, og er høyt anerkjent for sine uttrykksfulle og utmerkede tolkninger. Han har vært 1. gjestedirigent ved Glyndebourne Sinfonia siden desember 2023.

Hickox har en spesiell interesse for, og kompetanse innen, både opera og symfonisk musikk, og har dirigert flere av de store, som Dresdner Philharmonie, Orchestre National de Lille, Deutsches Symphonieorchester Berlin, Tokyo Symphony Orchestra, Orchestre de Paris, Royal Philharmonic, Royal Scottish National, BBC Symphony samt Staatsoper Hamburg, i tillegg til kritikerroste operaproduksjoner her hjemme som Candide ved Den Norske Opera & Ballett og Tosca med Opera Nord.

Hickox er utdannet ved Gonville and Caius College Cambridge, der han studerte musikk og komposisjon med Robin Holloway, og ved Royal Academy of Music, der han studerte dirkesjon med Sian Edwards. Han var assisterende dirigent ved Rotterdam Philharmonisch Orkest 2019-2022, hvor han samarbeidet tett med sjefdirigent Lahav Shani.

Klikk her for å lese hele Hickox' biografi.

Paul Lewis er hyllet som en av de største Beethoven-tolkere i vår tid, med en tilstedeværelse og formidlingsevne som får anmeldere og kritikere til å legge fra seg blyanten og gi seg over til opplevelsen.

Den britiske stjernepianisten kommer til oss fra Carnegie Hall hvor han har spilt Beethovens pianokonsert nr. 4 og drar til hjembyen Liverpool som første stopp på en verdensturné, Mozart +, der han hovedsakelig skal fokusere på Mozarts sonater. Uka etter skal han for øvrig gjenta Beethoven-konserten sammen med Hickox (i Liverpool).

Lewis har blitt tildelt et utall priser og utmerkelser, som for eksempel Royal Philharmonic Society`s Instrumentalist of the Year, to Edison-awards, tre Gramophone-awards, Diapason D’or de l’Annee, Premio Internazionale Accademia Musicale Chigiana og Preis Der Deutschen Schallplattenkritik. Han ble i 2016 utnevnt av Dronning Elizabeth til Commander of the Order of the British Empire.

Han har vært solist med de største orkestrene, som Berlin Philharmoniker, Boston Symphony, Chicago Symphony, London Symphony, London Philharmonic, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, NHK Symphony, New York Philharmonic, LA Philharmonic, Royal Concertgebouw, Tonhalle Zurich og Leipzig Gewandhaus.

Lewis er utdannet ved Guildhall School of Music and Drama i London, før han studerte videre privat hos Alfred Brendel.

Sør-koreanske Unsuk Chin er en av våre mest spennende og anerkjente samtidskomponister. Hun studerte komposisjon ved Seoul nasjonale universitet under Sukhi Kang, før hun dro til Hamburg og Hochschule für musik und Theater for å studere under selveste György Ligeti. Han ba henne lytte til sin egen stemme i stedet for å «reprodusere» vestlig avant garde og modernisme, noe som resulterte i et tre år langt komponeringsopphold. Hun fant igjen gleden ved å komponere ved Technische Universität Berlin der hun studerte elektronisk musikk.

Chins kjennetegn er klangfarge, humor, en fantasifull virtuositet, en delikat letthet og en sterk integritet. Musikken har et moderne uttrykk, men er lyrisk og direktekommuniserende, og hennes verk blir møtt med entusiasme og begeistring hos både publikum og kritikere.

subito con forza beskrives som en kort og underholdende, stormende konsertåpning. Stykket ble bestilt av Royal Concertgebouw Orchestra og Klaus Mäkelä til Beethovens 250-årsjubileum i 2020, og urframført i Het Concertgebouw 24. september.

Stykket inneholder mange referanser til Beethovens musikk, det er som en gressbrann som farer gjennom Beethovens landskap, eller som et fyrverkeri av en feiring av en av musikkhistoriens mest innovative komponister. Chin har forsøkt å fange et av hans mest karakteristiske trekk; rastløsheten, den struttende energien som driver hans musikk framover med en nesten ustoppelig kraft. subito con forza

er, som tittelen beskriver, en musikalsk strøm av ideer som presenteres i en rekke brå skift Verket er inspirert av Beethovens skissebøker, spesielt av setningen «Dur und Moll. Ich bin ein Gewinner.» («Dur og moll. Jeg er en vinner»). Hun sier at det som spesielt appellerte til henne er de enorme kontrastene: fra vulkanutbruddet til en stille sinnsro. Stykket leker med disse kontrastene og åpner med en brå akkord I orkesterets fulle styrke etterfulgt av dempede strykere. Vi finner referanser til Coriolan-ouverturen, til femtesymfonien, til keiserkonserten, og stykket er både hissig, desorienterende og meget underholdende. Beethoven ville uten tvil vært fornøyd.

I 1792 forlot Beethoven sin fødeby Bonn og dro til Wien. Her etablerte han seg som pianist og komponist, først ved å imponere med sin virtuositet og sine egne komposisjoner i private salonger, så ved offentlige konserter, såkalte «støttekonserter», som han arrangerte til inntekt for seg selv. Hans første fant sted i Burgtheater i Wien i 1800, en fire timer lang maratonkonsert, der hans Symfoni nr. 1, utdrag fra Haydns Skapelsen, en Mozart-symfoni, en av hans tidlige klaverkonserter (sannsynligvis nr. 1), pianoimprovisasjoner og en septett (op. 20) på programmet.

Han hadde egentlig tenkt å presentere sin Klaverkonsert nr. 3 også, men ble ikke ferdig i tide. På dette tidspunktet var kun første sats ferdig, samt grovskissen av andre sats, og det skulle ta over tre år før den ble framført. Til og med da hadde han ikke rukket å skrive ut solopartiene – Beethoven hadde alt i hodet, og Ignaz von Seyfried, en av Beethovens elever og Theater an der Wiens dirigent som var bladvender for Beethoven på konserten, bemerket etterpå at notearkene var stort sett tomme eller det var skrevet ned noen få «egyptiske hieroglyfer». Beethoven hadde gitt von Seyfried et blikk når han skulle bla, og denne hadde vært svært engstelig for å overse signalene, noe Beethoven hadde moret seg stort over.

I årene 1801-02 begynte han å bli klar over hørselsproblemene sine, noe som førte ham ut i en depresjon – han overveide selvmord, men skrev i et brev til sine brødre at «kunsten holder meg tilbake». Klaverkonsert nr. 3 er mørkere og mer følelsesladet enn de to foregående, og vi er på vei mot den mer modne Beethoven. Konserten gjør også bruk av de teknologiske framskrittene ved utviklingen av pianoet. I de siste tiårene av 1700-tallet begynte pianobyggere å gradvis utvide klaviaturet fra fem oktaver til sju, og i denne konserten har Beethoven skrevet for et moderne klaver over alle sju oktaver.

Hovedtemaet i første sats er kort og bryskt, men balanseres av et langt mer melodiøst andretema. Det tar tid før solisten kommer inn, nesten så man skulle tro at det er en symfoni som utfolder seg på podiet, om det ikke var for klaveret og solisten som sitter der. Konserten låner øre til Mozarts klaverkonsert i c-moll gjennom et mer intrikat og spennende samspill mellom solist og orkester.

Andre sats er som en oase av ro mellom to stormende satser. Den åpner med solo klaver og etter hvert et lavmælt akkompagnerende orkester. En vakker duett mellom fløyte og fagott utspiller seg over et delikat klangteppe av strykere og bølgende arpeggio (brutte akkorder) i klaver. Tredje sats åpner med et danseliknende, muntert tema, og hele satsen er overskudd og strålende humør, men med temperamentsfulle innslag.

Konserten ble urframført på en annen «støttekonsert» sammen med urframføringene av hans andre symfoni samt oratoriet Christus am Ölberge, i tillegg til et gjenhør av symfoni nr. 1 på Theater an der Wien, 5. april 1803.

Etter andre verdenskrig preget den sovjetiske dominansen i Polen også kunst- og musikklivet. Kunsten skulle være positiv og bygge opp under staten og de rådende sovjetiske idealene. Vestlige modernistiske uttrykk skulle erstattes av «sovjetisk realisme»; en folkelig inspirert og lett tilgjengelig tonekunst som i Polen fikk navnet sokrealisme. Dette kneblet en gryende polsk avant-gardisme, og «formalistiske» og eksperimentelle elementer måtte i 1949 vike for krav om å bruke materiale fra folkemusikken som grunnlag for nye komposisjoner.

Men Lutosławski hadde allerede tidlig i 1930-årene søkt seg til både den rike polske folkemusikken og til den ungarske komponisten, Béla Bartók, som inspirasjonskilder. Nå fikk dette mye større betydning for ham, og det folkemusikalske materialet skulle også inkorporeres i de større orkesterverkene. I 1950 fikk han bestilling på et verk fra Witold Rowicki, sjefdirigent for Warszawa Filharmoniske Orkester, for å feire orkesterets «gjenoppstandelse» etter den tyske okkupasjonen og for å gjenreise orkesterets gode navn og vise fram dets dyktighet og ferdigheter.

Arbeidet tok fire år og resultatet ble et virtuost verk som er teknisk krevende og som fordrer evnen til å skape vidt forskjellige stemninger. Konsert for orkester er rikt orkestrert med stor variasjon i klangfarge og karakter, og spenner fra det mystiske til det lyriske og fra det ertende til det jublende. Det musikalske kildematerialet er hentet fra folkemusikken i Mazowsze-regionen som omkranser Warszawa. Lutosławski behandler folkemelodiene skånselløst; han endrer rytme, gir dem farge gjennom ulik orkestrering og presenterer dem i ny melodisk og moderne harmonisk drakt. Han trekker også inn ulike musikkhistoriske former og komposisjonsteknikker ved å bruke formelement fra blant andre passacaglia (fast rytmisk/melodisk tema som gjentas) og toccata (fri, improvisatorisk utforming med virtuose løp), i tillegg til imitasjonsteknikk (gjentakelse av motiv eller tema i forskjellige stemmer). Konserten ble urframført 26. november 1954 med Warszawa Filharmoniske Orkester under ledelse av Witold Rowicki.

Konsert for orkester åpner med et tema i celli som er basert på en folketone og her opptrer de ulike instrumentgruppene som solister etter tur. Flere temaer og motiv presenteres og det veves en tett tekstur i en sats som stilner av i en rolig coda. Andre sats har karakter av en scherzo; rask, lett og skjemtende. Denne avbrytes av en mer majestetisk Arioso trio-del før vi vender tilbake til det lettbeinte.

Siste sats utgjør tyngdepunktet i konserten og her finner vi både passacaglia- og toccata-elementene. Passacagliaen bygges over den repeterende basslinja, og teamet høres først i harpe og kontrabass før det sendes rundt i orkesteret i lysere og lysere register, til vi får et todelt orkester der temaet akkompagneres av et teppe av hastende figurer. I toccata og koral-delen får vi passacaglia-temaet med rytmiske skifter og tempo-variasjoner, mens et sidetema henter motiv og tematisk materiale fra første sats. Den avsluttende koralen er høydepunktet i hele verket og folketonen presenteres først i obo og klarinett. Majestetiske akkorder alternerer med folketonen i ulike instrumentgrupper og soloinstrumenter og med ulike klangfarger i akkompagnementet. Finalesatsen avsluttes med en rask og jublende coda.

Camilla Rusten