En sesongåpning det virkelig gnistrer av, med både urframføring og gjenhør med tidløse favoritter, og ikke minst første konsert med vår helt nye sjefdirigent, Adam Hickox!

Vi presenterer en flunkende ny konsert for hardingfele komponert av vårt eget bysbarn, Kim André Arnesen. Konserten er bestilt av den allsidige virtuosen, Ragnhild Hemsing, som går i bresjen for å finne nye muligheter og kombinasjoner for dette ærverdige norske folkeinstrumentet.

Musorgskijs magiske og fargerike Bilder fra en utstilling er en musikalsk vandring blant noen av den russiske kunstneren Victor Hartmanns malerier og tegninger. Verket fanger en klangrikdom og en vitalitet som virkelig kommer til sin rett i Ravels mesterlige orkesterarrangement.

Konserten åpnes med Ravels «koreografiske tonedikt», La valse – en virvlende, valsende, skinnende danse macabre. Dette er en sesongåpning du ikke kan gå glipp av!

Britiske Adam Hickox er ny sjefdirigent for TSO fra sesongen 2025/2026. Hickox er stadig mer etterspurt blant orkestre verden over, og er høyt anerkjent for sine uttrykksfulle og utmerkede tolkninger. Han har vært 1. gjestedirigent ved Glyndebourne Sinfonia siden desember 2023.

Hickox har en spesiell interesse for, og kompetanse innen, både opera og symfonisk musikk, og har dirigert flere av de store, som Dresdner Philharmonie, Orchestre National de Lille, Deutsches Symphonieorchester Berlin, Tokyo Symphony Orchestra, Orchestre de Paris, Royal Philharmonic, Royal Scottish National, BBC Symphony samt Statsoper Hamburg, i tillegg til kritikerroste operaproduksjoner her hjemme som Candide ved Den Norske Opera & Ballett og Tosca med Opera Nord.

Hickox er utdannet ved Gonville and Caius College Cambridge, der han studerte musikk og komposisjon med Robin Holloway, og ved Royal Academy of Music, der han studerte komposisjon med Sian Edwards. Han var assisterende dirigent ved Rotterdam Philharmonisch Orkest 2019-2022, hvor han samarbeidet tett med sjefdirigent Lahav Shani.

Klikk her for å lese hele Hickox' biografi.

Ragnhild Hemsing betegnes ofte som en leken og kreativ musiker. Hun utforsker, tøyer og strekker i folkemusikksjangeren, og sprenger rammene for selve symbolet for norsk tradisjonsmusikk: hardingfela.

Hemsing er noe så sjeldent som en klassisk fiolinist og en folkemusiker som er en mester på begge instrument og i begge sjangere. Hun har de siste årene brakt hardingfela inn på nye arenaer, sist under Olavsfest i år der barokkens ornamentikk og folkemusikktradisjonens forsiringer smeltet sammen i Vivaldis De fire årstider. I 2024 var hun festspillmusiker under Festspillene i Bergen med utgangspunkt i nettopp denne dualiteten.

Hemsing debuterte som 14-åring med Bergen Filharmoniske Orkester og har siden spilt med de store orkestrene i inn- og utland, og likeledes vært gjesteartist ved de store festivalene i Norge, i tillegg til festivaler som Cheltenham, Verbier og AlpenKlassik. Sammen med søstra, Eldbjørg Hemsing, har hun etablert en internasjonal kammermusikkfestival, Hemsingfestivalen, i hjembygda Aurdal i Valdres.

Hun er utdannet ved Barratt Due Musikkinstitutt i Oslo og studerte med professor Boris Kuschnir i Wien. Hun spiller på Ole Bulls gamle instrument, Jordalsfela, som er utlånt av Dextra Musica.

Ravel la av og til inn musikalske sitat eller kommentarer til tidligere tiders musikalske nyvinninger, tidsspesifikke stilelement eller populære sjangere i sine komposisjoner. En slik «tråd» i musikkhistoriens vevnad som fascinerte Ravel var wienervalsen og valsekongen Johann Strauss d.y. Wienervalsen symboliserte for mange en bys (og et folks) antatt kulturelle overlegenhet, som fostret et vell av musikalske størrelser, fra Haydn og Mozart, via Beethoven, Schubert, Bruckner og Brahms, til Mahler og Schönberg.

I 1911 hyllet Ravel wienervalsen i sin samling Valses nobles et sentimentales, hovedsakelig inspirert av Schuberts valser. Men allerede i 1906 hadde han begynte å tenke på en hyllest til Strauss d.y. uten å komme lengre enn til tittelen; Wien. Årene går uten at han får jobbet noe mer med ideen og så bryter 1. verdenskrig ut. Det østerriksk-ungarske keiserdømmet er snart historie, og Wiens lystige og selvtilfredse glansepoke er over.

Ravel tar i 1919 opp igjen ideen etter å ha fått bestilling på en ballett fra impressario Sergej Djagilev og hans ballettkompani Djagilevs Ballet Russes. Med det nye bakteppet endrer verket karakter fra en sorgløs, hengiven wienerhyllest til en sorgtung, bitter danse macabre med dansere som lar seg virvlende rive med i valsens utmattende ekstase. Da Ravel presenterte La valse for Djagilev sa sistnevnte: «Ravel, dette er et mesterverk, men det er ingen ballett. Det er et portrett av en ballett, et maleri av en ballett…».

Det ble altså ingen ballett av La valse – i stedet har Ravel komponert et koreografisk tonedikt for orkester. Urframføringen fant sted 12. desember 1920 i Paris med Lanoureux Orchestra under ledelse av Camille Chevillard. I utgivelsen av La valse omtalte Ravel stykket som et poème chorégraphique med følgende forord: «Gjennom virvlende skyer ses valsende par. Skyene sprer seg, litt etter litt, og man ser en enorm ballsal med en spinnende folkemengde. Scenen blir langsomt tydeligere. Lysekronenes glitrende skinn eksploderer på fortissimo. Et keiserlig hoff, ca 1855.»

Arnesen er en av de mest framførte korkomponister i verden i dag, og verkene Even when He is silent, Cradle Hymn og Flight Song står i en egen klasse. Hans første korverk, Magnificat, ble bestilt av Nidarosdomens jentekor i 2014, og siden har det blitt større verk, også med orkester, som The Wound in the Water, bestilt av Olavsfest i 2016, Holy Spirit Mass, bestilt til 500-årsjubileet for reformasjonen i 2017og Tuvayhun - Beatitudes for a Wounded World bestilt av Manhattan Girls Chorus og dirigent Michelle Oesterle i 2018. Sistnevnte ble spilt inn I 2022 og nominert i to ulike Grammy-kategorier, og var også direkte inspirasjon for Hemsings bestilling av en ny konsert for hardingfele.

Denne nye konserten bærer preg av Arnesens fascinasjon for det dansende og rytmiske i hardingfelas tradisjon, en tradisjon han kan bevege seg i uten filter, siden han ikke er en autentisk folkemusiker. Han sier dette om verket:

«Jeg har alltid vært glad i folkemusikk, både den norske og fra andre deler av verden. Som komponist har jeg gradvis utviklet meg i en mer sjangerhybrid retning der jeg lar meg inspirere av ulike uttrykk. Gjennom dette arbeidet forsøker jeg å skape et helt nytt uttrykk ut av det, fremfor å sette elementer sammen som collager. Dette gjør jeg med en nokså fri tilnærming, men med stor respekt for tradisjonene.»

Arnesen har ikke skrevet for hardingfele tidligere, men har gjennom denne prosessen opplevd hvor stor kraft instrumentet har: «Denne kraften gir for meg en form for mystikk. Det er et instrument som tar rommet til tross for at det jo er et ganske lite instrument. Det er spesielt vibrasjonen i resonansstrengene, eller understrengene, som gjør hardingfela så rik i klangen, med mye overtoner. Dette gjør at den føles både jordnær og åndelig på samme tid. Det at man i tillegg spiller tostemt nesten hele tiden, gir mange nye harmoniske muligheter også i selve solostemmen. Jeg har dessuten også alltid vært veldig glad i dansende musikk, og tradisjonelt sett var jo folkemusikken skrevet for dans og fest. Så instrumentet rommer både det dansende, det folkelige, det åndelige og det mystiske, og dette gjør det til et veldig spennende instrument å skrive for.»

Men den største inspirasjonen for verket var det Ragnhild Hemsing som skapte, forteller Arnesen, gjennom å i hele tatt tenke seg at hans tonespråk kunne egne seg til hardingfela og utvikles videre i en retning av hardingfele-tradisjonen og norsk folkemusikk. Og nettopp det at Ragnhild har én fot innen det det klassiske, og én fot i folkemusikken har vært veldig inspirerende for ham, samtidig som det har opplevdes som en ganske stor utfordring, både tilnærmingen til oppgaven og hvilken retning det skulle ta. «Det ligger antakelig også en del forventninger til et slikt verk, særlig når det er cirka 60 år siden Geir Tveitt skrev den forrige konserten for hardingfele og orkester. Jeg har gått mange runder med meg selv i prosessen, og for meg handlet det til slutt om å tørre og slippe seg fri og være ærlig i sitt musikalske idiom. Jeg håper lytteren hører folkemusikkens ånd i verket, men at de også kjenner at dette er en personlig stemme.»

Arnesen avslutter: «Hvis man ser på folkemusikkens historie, så har jo den musikken faktisk vært forsøkt undertrykt. Felespilleren ble i sin tid utstøtt og sett ned på, og det ble for noen så skambelagt å spille hardingfele at mange brente felene sine. De var outsidere, men samtidig var de viktige i hvordan de samlet folk til fest og ritualer. Så i dette verket vil jeg vise respekt og beundring for dem, og samtidig slå et slag for det å uttrykke seg fritt, enten det er musikalsk eller med å bruke sin stemme i samfunnet.»

Verket er støttet av Kulturrådet og Bergesenstiftelsen.

På midten av 1800-tallet i Russland oppsto det en «bevegelse» av unge kunstnere som benyttet sterke innslag av russisk folklore i sine verk – de ønsket å skape en slavisk renessanse inspirert av håndverk, folkeeventyr og folkemusikk særlig fra middelalderens Russland, som kunne influere datidens russiske samtid. I denne kretsen møtte maleren, kostymedesigneren og arkitekten, Viktor Hartmann, mange meningsfeller, blant andre komponisten Modest Musorgskij, som skulle bli en nær venn. Da Hartmann brått døde i 1873, bare 39 år gammel, gjorde det et dypt inntrykk på Musorgskij og flere av vennene, og de tok initiativ til en minneutstilling på kunstakademiet i St. Petersburg.

Utstillingen fant sted i 1874 og viste over 400 av Hartmanns tegninger og akvareller. Musorgskij bidro med flere bilder fra sin private samling, og etter et besøk på utstillingen ble han så inspirert at han skrev Bilder fra en utstilling, en klaversuite som skildrer ti av bildene. Suiten ble utgitt posthumt i 1886 etter en mindre omarbeidelse av Musorgskijs gode venn, Nikolaj Rimskij-Korsakov, men det ble først lagt merke til da Maurice Ravel i 1922 fargerikt orkestrerte verket på sitt fantastiske vis. Et mesterlig møte mellom en original russisk komponist som gikk sine egne veier og en elegant franskmann med en unik teft for orkesterets mange klangfargeflater. Denne orkesterversjonen hadde sin urframføring i Paris, 19. oktober 1922, under ledelse av Serge Koussevitzky.

Verket åpner med Promenade som portretterer komponistens tunge skritt gjennom utstillingen. Denne musikken vender tilbake i ulike valører og klangfarger når han beveger seg fra bilde til bilde, og tar opp i seg de inntrykkene han sitter igjen med. Hartmanns skisse, Gnomen, viser en nøtteknekker i tre portrettert som en inntørket gnom. Musikken snor seg luskende på liknende vis, brått avbrutt av nøtteknekkerens «knekk».

I Det gamle slottet (Il vecchio castello) skildres en scene i et italiensk slott der en ensom trubadur synger en sørgelig vise akkompagnert av mørk stryk. Tuileries var en berømt park i Paris i nærheten av Louvre og her hører vi barn som støyer og boltrer seg, lekende skildret i lys treblås. Mens i rustikke Buskap (Bydło) driver en polsk bonde oksekjerra si forbi i jevnt rytmisk driv – musikken øker i styrke når kjerra nærmer seg, og avtar når den har passert.

I den bisarre De uklekkede kyllingers ballett utspiller en sjarmerende dans seg i hønsegården. Umiddelbart etter får vi et mørkere portrett av to jødiske menn, Samuel Goldberg og Schmuÿle, én rik og én fattig, gestaltet av henholdsvis treblås og stotrende trompeter, før vi befinner oss på Markedet i Limoges (De store nyheter), omringet av travle franske bondekoner. Katakomber er en langsom vandring gjennom Paris’ gamle katakomber og Cum mortuis in lingua mortua (Med de døde på et dødt språk) gir en litt uhyggelig atmosfære der hodeskallene i katakombene lyser opp.

Baba Yaga var ei berømt slavisk heks som spiste små barn og bodde i ei hytte som står på kyllingbein. Her farer hytta gjennom lufta som en heseblesende virvelvind før vi lander ved Kievs store port i en majestetisk og grandios finale.

Av de 400 verkene på utstillingen i 1874 er det i dag bare rundt 65 som er bevart, og av de ti i Musorgskijs verk, er det kun seks igjen; De uklekkede kyllingers ballett, Samuel Goldberg og Schmuÿle, Katakomber, Baba Yaga og Kievs store port.

Camilla Rusten

TSO har inngått et samarbeid med Nasjonaljubileet 2030 under tusenårstemaet Musikk i 1000 år. Frem mot 2030 vil vi knytte en rekke konserter og nyskapende prosjekter opp mot nasjonaljubileet. Disse konsertene vil være en hyllest til Norges rike musikalske arv, og hvordan vi med arven i ryggen former symfonisk musikk for fremtiden.

Klikk her for å lese mer om TSO mot 2030.