Kjøp billett
Den populære cellisten Andreas Brantelid i Elgars nydelige cellokonsert, og Schuberts tragiske symfoni.
  • 19 jan. 2023
    Kl 19:30
Klassisk symfoni
Varer i ca. 1 time og 40 minutter inkl. pause
Konserten inngår i
  • Gullrekka
  • Sølvsuper
  • Plukk & miks
Den populære cellisten Andreas Brantelid i Elgars nydelige cellokonsert, og Schuberts tragiske symfoni.
  • Dirigent

    Risto Joost

  • Solist, cello

    Andreas Brantelid

  • Konsertmester
    Cam Kjøll

Program

  • Anna Clyne
    (1980 - )
    Sound and Fury (2019)
  • Edward Elgar
    (1857 - 1934)
    Konsert for cello og orkester i e-moll, op. 85 (1918–19)
    I. Adagio - Moderato
    II. Lento - Allegro molto
    III. Adagio
    IV. Allegro – Allegro ma non-troppo

    PAUSE
  • Franz Schubert
    (1797 - 1828)
    Symfoni nr. 4, c-moll, Den tragiske (1816)
    I. Adagio molto - Allegro vivace
    II. Andante
    III. Menuetto. Allegro vivace
    IV. Allegro

Om konserten

Elgars melankolsk vakre cellokonsert ble skrevet i 1919 og omtalt som «a lament for Europe» etter 1. verdenskrig. Den er intenst dramatisk, men også romantisk vemodig, og er et av svensk-danske Andreas Brantelids favorittverk. Brantelid har en unik klangfarge, og en måte å blande utadvendt virtuositet med musikalsk følsomhet på som gjør ham til en av de mest etterspurte utøverne i Skandinavia.

Schuberts symfoni nr. 4 ble gitt tilnavnet «den tragiske» av ham selv, og må nok tillegges en tenårings sans for dramatikk. Symfonien er skrevet i 1816, det året han fylte 19, og selv om det finnes øyeblikk av plaget melankoli og tristesse, er symfonien likevel boblende av ungdommelig vitalitet, med Schuberts lange vakre melodilinjer som tar uventede vendinger og leder oss mot nye musikalske horisonter.

Kveldens konsert åpner med et verk av sesongens komponist, Anna Clyne. Sound and Fury er inspirert av Haydns symfoni nr. 60 og Shakespeares Macbeth – dennes siste monolog «Tomorrow, and tomorrow…» leses som en del av verket. Sound and Fury er et stykke som både er vilt og fredfylt, brølende og vakkert, og det engasjerer lytteren fra første stund.

Risto Joost

Risto Joost er en fremtredende og allsidig skikkelse blant den yngre generasjonen av estiske dirigenter. Han har opptrådt mye med orkestre i Baltikum og ellers i Europa, og er kjent for sitt arbeid med teknisk utfordrende samtidsmusikk. Joost har et stort repertoar av operaer og fungerer som dirigent-in-residence ved Estlands nasjonalopera. I 2020 ble han musikksjef og sjefdirigent ved Vanemuine Theatre i Tartu, Estland.

Joost har vunnet flere priser, blant annet Jorma Panulas dirigentkonkurranse i 2012 og Malko-konkurransen for unge dirigenter i Danmark i 2015. Disse utmerkelsene førte til opptredener med ulike ensembler rundt om i Nord-Europa, inkludert MDR Leipzig Radio Choir, hvor han var kunstnerisk leder fra 2015 til 2019. Joost har også vært kunstnerisk leder for Tallinn Filharmoniske Selskap og har ledet Estlands Birgittafestival.

Joost ble født i Estlands hovedstad Tallinn 22. juni 1980. Han begynte med musikkundervisning i en alder av seks år. Joost gikk på Estonian Academy of Music hvor han studerte orkester- og kordirigering. Han tok sine masterstudier på Hochschule für Musik und darstellende Kunst i Wien og deretter en mastergrad fra Kungliga Musikhögskolan i Stockholm i 2008.

- Foto: Ida Wang

Andreas Brantelid

Andreas Brantelid ble født i København i 1987 av svenske/danske foreldre. Han solodebuterte som 14-åring med Elgars Cellokonsert sammen med Det Kongelige Danske Orkester i København. I dag er Andreas Brantelid en av de mest ettertraktede kunstnerne fra Skandinavia, som har fått strålende kritikker fra kritikere over hele verden.

Brantelid vant førsteprisen i 2006 på Eurovision Young Musicians Competion, i 2007 ved International Paulo Cello Competition og har i de påfølgende årene mottatt flere musikkpriser og stipender, inkludert Borletti-Buitoni Trust Fellowship i 2008, BBCs New Generation Artist 2008-2011 og The European Concert Hall Organisation "Rising Star" -turné i sesongen 2008/2009. I 2015 mottok han Carl Nielsenprisen.

Andreas Brantelid spiller på en 'Boni-Hegar' Stradivarius fra 1707 med tillatelse fra den norske kunstsamleren Christen Sveaas.

Anna Clyne (1980- )

Sound and Fury er et bestillingsverk av Scottish Chamber Orchestra, Hong Kong Sinfonietta og Orchestre Nacional de Lyon der de ønsket et verk som kommuniserer med Haydns symfoni nr. 60., Il Distretto. Stykket ble urframført av Scottish Chamber Orchestra 7. november 2019 i Queens Hall i Edinburgh, og på programmet sto da også Haydns symfoni.

Til å begynne med i skriveprosessen lyttet Clyne til Il Distretto og skrev ned små detaljer hun bet seg merke i, som rytmiske figurer, melodiske fragmenter og ideer, akkordprogresjoner og, selvfølgelig, humoren i symfonien. Symfonien er i utgangspunktet skrevet som scenemusikk til komedien Le Distrait av franske Jean-François Régnard, der hovedpersonen er en eldre, meget distré mann som stadig havner i komiske situasjoner på grunn av sin glemsomhet. Clyne beskriver hvordan hun valgte seg ut fire element fra hver av de seks satsene som hun så betraktet gjennom sine briller. Elementene er lagt lagvis, strukket ut, fragmentert og repetert. Stykket er modellert etter samme forløp som i symfonien med seks deler, men er ensatsig.

I den femte delen har hun gjentatt en harmonisk akkordrekkefølge som lydlandskap under resitasjonen av Macbeths monolog «Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow…». Denne framsies rett etter at han får vite om sin kones død. Tittelen Sound and Fury er også hentet herfra. Monologen er innspilt med den irske komponisten Irene Buckley (men kan også framføres live av en skuespiller).

Clyne forteller at tiknytningen til Shakespeares stykke trådte gradvis fram i skriveprosessen, godt hjulpet av at hun så en innspilling av en masterclass Sir Ian McKellen holdt i 1979 om denne monologen. Tidsaspektet – tomorrow, day, time, yesterday – og språkets rytmiske karakter står sentralt, og musikken gir dette temporære rammeverket nettopp gjennom bruken av repetisjon som beskriver tidens gang.

Stykket er for øvrig også en kommentar til og direkte respons på det politiske klimaet i 2019: «I wrote it in 2019, when the political climate was very charged, and I couldn’t help but infuse that into the music». Sound and Fury er derfor ikke bare et lekende samspill med fortidens musikk, men også en sterk kritikk av verdens ledere: «The line ‘It is a tale told by an idiot, full of sound and fury, signifying nothing’ felt very relevant.”

Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow,
Creeps in this petty pace from day to day,
To the last syllable of recorded time;
And all our yesterdays have lighted fools
The way to dusty death. Out, out, brief candle!
Life's but a walking shadow, a poor player,
That struts and frets his hour upon the stage,
And then is heard no more. It is a tale
Told by an idiot, full of sound and fury,
Signifying nothing.

Edward Elgar (1857-1934)

Elgar vokste opp i farens musikkforretning, og fikk undervisning på fiolin og orgel som barn. Først i voksen alder nærmet han seg notebladet som komponist og studerte iherdig lærebøker i komposisjon og harmonilære og verk av de store. Han var altså selvlært komponist, og til å begynne med komponerte han små musikkstykker for lokale amatørorkestre i Worcester-området. Fra 1890-tallet preges komposisjonene av både større selvsikkerhet og ambisjoner, og i 1897 slår han for alvor gjennom med Imperial March skrevet til dronning Victorias diamantjubileum i 1897. Deretter følger Enigmavariasjonene i 1899 og de første Pomp and Circumstances Marches fra 1901. Fram til 1914 er Elgar meget produktiv og regnes snart som den fremste britiske komponist i sin tid. Men under verdenskrigen stopper det litt opp, og han skriver først og fremst patriotiske verk.

Etter at første verdenskrig er over er han desillusjonert og forferdet over lidelsene og ødeleggelsene. Cellokonserten er det siste store orkesterverket han skrev, og det er en ganske annen Elgar vi møter her. Der han før har skrevet majestetisk og jublende musikk for de store festiviteter, er dette en klagesang, en melankolsk, personlig og følelsesladet konsert. Så ble den da heller ikke godt mottatt på premieren (26. oktober 1919 med London Symphony Orchestra). Publikums forventninger om pomp og prakt ble definitivt ikke innfridd, og konserten ble lagt vekk. Først når den store franske cellisten Jacqueline du Pré tar den fram femti år seinere, får den sitt gjennombrudd.

Konserten åpner og avslutter med resitativ i solocello, og selv om Elgar har skrevet for fullt orkester, har han orkestrert ytterst nennsomt slik at det aldri drukner solistens linjer, men heller framstår transparent og nærmest elegant. Konserten har sine tekniske vanskeligheter for solisten, men er ikke virtuos, heller inderlig, og den berører heller enn imponerer. Konsert for cello og orkester i e-moll er en av Elgars absolutte triumfer; et verk som beveger, som trøster og som, tross alt, gir en lite stripe av håp.

Franz Schubert (1797-1828)

Schuberts første symfonier hviler godt i den klassisistiske symfonitradisjonen og påvirkningen fra Haydn og Mozart. Samtidig må det sies at de Schubertske karakteristika allerede var tilstede, som for eksempel hans mesterlige tematiske utvikling og hans evne til å la musikken utfolde seg i nuet i stedet for å strebe etter et mål i det fjerne. I 1816, som 19-åring, skriver Schubert sin fjerde symfoni. To av hans mest kjente lieder, Gretchen am Spinnrade og Der Erlkönig, er allerede skrevet. Likevel er han ikke særlig kjent, heller ikke i hjembyen Wien. Mange av verkene hans ble hverken framført eller publisert før etter hans død. Symfoni nr. 4 i c-moll ble først urframført i Leipzig i 1849.

Hans fjerde symfoni skiller seg ut blant de seks første symfoniene som den mest «dramatiske» (derav tilnavnet «den tragiske»). Åpningen er langsom og mørk, men ganske snart har Schubert tatt oss til en fjerntliggende gessdur-harmonikk på en tilforlatelig og særs udramatisk måte – «typisk Schubert». Den langsomme andresatsen framviser en lyrisk eleganse med sine lange schubertske melodilinjer. Menuettsatsen er mer inspirert av Beethoven og strekker seg forbi det klassisistiske og mot det romantiske, mens siste sats tar oss tilbake til det dramatiske utgangspunktet og avsluttes energisk og kraftfullt.

Camilla Rusten

Om konserten

Elgars melankolsk vakre cellokonsert ble skrevet i 1919 og omtalt som «a lament for Europe» etter 1. verdenskrig. Den er intenst dramatisk, men også romantisk vemodig, og er et av svensk-danske Andreas Brantelids favorittverk. Brantelid har en unik klangfarge, og en måte å blande utadvendt virtuositet med musikalsk følsomhet på som gjør ham til en av de mest etterspurte utøverne i Skandinavia.

Schuberts symfoni nr. 4 ble gitt tilnavnet «den tragiske» av ham selv, og må nok tillegges en tenårings sans for dramatikk. Symfonien er skrevet i 1816, det året han fylte 19, og selv om det finnes øyeblikk av plaget melankoli og tristesse, er symfonien likevel boblende av ungdommelig vitalitet, med Schuberts lange vakre melodilinjer som tar uventede vendinger og leder oss mot nye musikalske horisonter.

Kveldens konsert åpner med et verk av sesongens komponist, Anna Clyne. Sound and Fury er inspirert av Haydns symfoni nr. 60 og Shakespeares Macbeth – dennes siste monolog «Tomorrow, and tomorrow…» leses som en del av verket. Sound and Fury er et stykke som både er vilt og fredfylt, brølende og vakkert, og det engasjerer lytteren fra første stund.

Risto Joost

Risto Joost er en fremtredende og allsidig skikkelse blant den yngre generasjonen av estiske dirigenter. Han har opptrådt mye med orkestre i Baltikum og ellers i Europa, og er kjent for sitt arbeid med teknisk utfordrende samtidsmusikk. Joost har et stort repertoar av operaer og fungerer som dirigent-in-residence ved Estlands nasjonalopera. I 2020 ble han musikksjef og sjefdirigent ved Vanemuine Theatre i Tartu, Estland.

Joost har vunnet flere priser, blant annet Jorma Panulas dirigentkonkurranse i 2012 og Malko-konkurransen for unge dirigenter i Danmark i 2015. Disse utmerkelsene førte til opptredener med ulike ensembler rundt om i Nord-Europa, inkludert MDR Leipzig Radio Choir, hvor han var kunstnerisk leder fra 2015 til 2019. Joost har også vært kunstnerisk leder for Tallinn Filharmoniske Selskap og har ledet Estlands Birgittafestival.

Joost ble født i Estlands hovedstad Tallinn 22. juni 1980. Han begynte med musikkundervisning i en alder av seks år. Joost gikk på Estonian Academy of Music hvor han studerte orkester- og kordirigering. Han tok sine masterstudier på Hochschule für Musik und darstellende Kunst i Wien og deretter en mastergrad fra Kungliga Musikhögskolan i Stockholm i 2008.

- Foto: Ida Wang

Andreas Brantelid

Andreas Brantelid ble født i København i 1987 av svenske/danske foreldre. Han solodebuterte som 14-åring med Elgars Cellokonsert sammen med Det Kongelige Danske Orkester i København. I dag er Andreas Brantelid en av de mest ettertraktede kunstnerne fra Skandinavia, som har fått strålende kritikker fra kritikere over hele verden.

Brantelid vant førsteprisen i 2006 på Eurovision Young Musicians Competion, i 2007 ved International Paulo Cello Competition og har i de påfølgende årene mottatt flere musikkpriser og stipender, inkludert Borletti-Buitoni Trust Fellowship i 2008, BBCs New Generation Artist 2008-2011 og The European Concert Hall Organisation "Rising Star" -turné i sesongen 2008/2009. I 2015 mottok han Carl Nielsenprisen.

Andreas Brantelid spiller på en 'Boni-Hegar' Stradivarius fra 1707 med tillatelse fra den norske kunstsamleren Christen Sveaas.

Anna Clyne (1980- )

Sound and Fury er et bestillingsverk av Scottish Chamber Orchestra, Hong Kong Sinfonietta og Orchestre Nacional de Lyon der de ønsket et verk som kommuniserer med Haydns symfoni nr. 60., Il Distretto. Stykket ble urframført av Scottish Chamber Orchestra 7. november 2019 i Queens Hall i Edinburgh, og på programmet sto da også Haydns symfoni.

Til å begynne med i skriveprosessen lyttet Clyne til Il Distretto og skrev ned små detaljer hun bet seg merke i, som rytmiske figurer, melodiske fragmenter og ideer, akkordprogresjoner og, selvfølgelig, humoren i symfonien. Symfonien er i utgangspunktet skrevet som scenemusikk til komedien Le Distrait av franske Jean-François Régnard, der hovedpersonen er en eldre, meget distré mann som stadig havner i komiske situasjoner på grunn av sin glemsomhet. Clyne beskriver hvordan hun valgte seg ut fire element fra hver av de seks satsene som hun så betraktet gjennom sine briller. Elementene er lagt lagvis, strukket ut, fragmentert og repetert. Stykket er modellert etter samme forløp som i symfonien med seks deler, men er ensatsig.

I den femte delen har hun gjentatt en harmonisk akkordrekkefølge som lydlandskap under resitasjonen av Macbeths monolog «Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow…». Denne framsies rett etter at han får vite om sin kones død. Tittelen Sound and Fury er også hentet herfra. Monologen er innspilt med den irske komponisten Irene Buckley (men kan også framføres live av en skuespiller).

Clyne forteller at tiknytningen til Shakespeares stykke trådte gradvis fram i skriveprosessen, godt hjulpet av at hun så en innspilling av en masterclass Sir Ian McKellen holdt i 1979 om denne monologen. Tidsaspektet – tomorrow, day, time, yesterday – og språkets rytmiske karakter står sentralt, og musikken gir dette temporære rammeverket nettopp gjennom bruken av repetisjon som beskriver tidens gang.

Stykket er for øvrig også en kommentar til og direkte respons på det politiske klimaet i 2019: «I wrote it in 2019, when the political climate was very charged, and I couldn’t help but infuse that into the music». Sound and Fury er derfor ikke bare et lekende samspill med fortidens musikk, men også en sterk kritikk av verdens ledere: «The line ‘It is a tale told by an idiot, full of sound and fury, signifying nothing’ felt very relevant.”

Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow,
Creeps in this petty pace from day to day,
To the last syllable of recorded time;
And all our yesterdays have lighted fools
The way to dusty death. Out, out, brief candle!
Life's but a walking shadow, a poor player,
That struts and frets his hour upon the stage,
And then is heard no more. It is a tale
Told by an idiot, full of sound and fury,
Signifying nothing.

Edward Elgar (1857-1934)

Elgar vokste opp i farens musikkforretning, og fikk undervisning på fiolin og orgel som barn. Først i voksen alder nærmet han seg notebladet som komponist og studerte iherdig lærebøker i komposisjon og harmonilære og verk av de store. Han var altså selvlært komponist, og til å begynne med komponerte han små musikkstykker for lokale amatørorkestre i Worcester-området. Fra 1890-tallet preges komposisjonene av både større selvsikkerhet og ambisjoner, og i 1897 slår han for alvor gjennom med Imperial March skrevet til dronning Victorias diamantjubileum i 1897. Deretter følger Enigmavariasjonene i 1899 og de første Pomp and Circumstances Marches fra 1901. Fram til 1914 er Elgar meget produktiv og regnes snart som den fremste britiske komponist i sin tid. Men under verdenskrigen stopper det litt opp, og han skriver først og fremst patriotiske verk.

Etter at første verdenskrig er over er han desillusjonert og forferdet over lidelsene og ødeleggelsene. Cellokonserten er det siste store orkesterverket han skrev, og det er en ganske annen Elgar vi møter her. Der han før har skrevet majestetisk og jublende musikk for de store festiviteter, er dette en klagesang, en melankolsk, personlig og følelsesladet konsert. Så ble den da heller ikke godt mottatt på premieren (26. oktober 1919 med London Symphony Orchestra). Publikums forventninger om pomp og prakt ble definitivt ikke innfridd, og konserten ble lagt vekk. Først når den store franske cellisten Jacqueline du Pré tar den fram femti år seinere, får den sitt gjennombrudd.

Konserten åpner og avslutter med resitativ i solocello, og selv om Elgar har skrevet for fullt orkester, har han orkestrert ytterst nennsomt slik at det aldri drukner solistens linjer, men heller framstår transparent og nærmest elegant. Konserten har sine tekniske vanskeligheter for solisten, men er ikke virtuos, heller inderlig, og den berører heller enn imponerer. Konsert for cello og orkester i e-moll er en av Elgars absolutte triumfer; et verk som beveger, som trøster og som, tross alt, gir en lite stripe av håp.

Franz Schubert (1797-1828)

Schuberts første symfonier hviler godt i den klassisistiske symfonitradisjonen og påvirkningen fra Haydn og Mozart. Samtidig må det sies at de Schubertske karakteristika allerede var tilstede, som for eksempel hans mesterlige tematiske utvikling og hans evne til å la musikken utfolde seg i nuet i stedet for å strebe etter et mål i det fjerne. I 1816, som 19-åring, skriver Schubert sin fjerde symfoni. To av hans mest kjente lieder, Gretchen am Spinnrade og Der Erlkönig, er allerede skrevet. Likevel er han ikke særlig kjent, heller ikke i hjembyen Wien. Mange av verkene hans ble hverken framført eller publisert før etter hans død. Symfoni nr. 4 i c-moll ble først urframført i Leipzig i 1849.

Hans fjerde symfoni skiller seg ut blant de seks første symfoniene som den mest «dramatiske» (derav tilnavnet «den tragiske»). Åpningen er langsom og mørk, men ganske snart har Schubert tatt oss til en fjerntliggende gessdur-harmonikk på en tilforlatelig og særs udramatisk måte – «typisk Schubert». Den langsomme andresatsen framviser en lyrisk eleganse med sine lange schubertske melodilinjer. Menuettsatsen er mer inspirert av Beethoven og strekker seg forbi det klassisistiske og mot det romantiske, mens siste sats tar oss tilbake til det dramatiske utgangspunktet og avsluttes energisk og kraftfullt.

Camilla Rusten

Vi bruker informasjonskapsler (cookies)

Som de aller fleste nettsteder bruker vi informasjonskapsler (cookies) for at du skal få en optimal brukeropplevelse. Vi kommer ikke til å lagre eller behandle opplysninger med mindre du gir samtykke til dette. Unntaket er nødvendige informasjonskapsler som sørger for grunnleggende funksjoner på nettsiden.

Vær oppmerksom på at blokkering av enkelte informasjons-kapsler kan påvirke hvilket innhold du ser på siden. Du kan lese mer om bruk av informasjonskapsler i vår personvernerklæring.

Under kan du se hvilke informasjonskapsler (cookies) vi bruker og hvordan du administrerer dem:

Nødvendige cookies

Sikrer grunnleggende funksjoner, nettstedet vil ikke kunne fungere optimalt uten slike informasjonskapsler. Disse er derfor vurdert som nødvendige og lagres automatisk uten foregående samtykke.

Skal du benytte skjema på våre nettsider? Øvrige funksjoner på siden påvirkes ikke dersom du lar være å samtykke, men vil kunne gi mindre funksjonalitet ved utfylling og lagring av skjema. Informasjonen blir slettet fra nettleseren etter 90 dager.

Disse informasjonskapslene gir oss innsikt og forståelse av hvordan nettsiden vår brukes av besøkende. Vi bruker analyseverktøyet Google Analytics som blant annet kan fortelle oss hvor lenge en bruker oppholder seg på siden eller hvilken side man kommer fra. Informasjonen vi henter er anonymisert.

Ved å huke av for denne tillater du bruk av tredjeparts-informasjonskapsler, som gjør at vi kan tilpasse innhold basert på det som engasjerer deg mest. Disse hjelper oss å vise skreddersydd innhold som er relevant og engasjerende for deg, for eksempel i form av annonser eller reklamebanner.

Tredjepartsinformasjonskapsler settes av et annet nettsted enn det du besøker, for eksempel Facebook.