På denne andre konserten med program som også ble presentert på Chopinfestivalen i Warszawa tidligere i høst, blir det litt av et mestermøte når noen av vår tids fremste pianister møtes på samme konsert. Hver og en av solistene har sin personlighet og sine kvaliteter.

Hadde Brahms en klaverkonsert nr. 3? Nei, ikke hva vi vet. Nå har den kroatiske pianisten Dejan Lazić tatt et betydelig kunstgrep og overført Brahms mesterverk av en fiolinkonsert til klaveret. Lazić begeistret oss siste sesong med sine tolkninger av begge Brahms' klaverkonserter.

Thomas Tellefsen reiste i unge år fra Trondheim til Paris der han ble kjent med Chopin. Samtiden berømmet hans solide teknikk, smakfulle foredrag og elegante spill.

Karol Szymanowski søkte inspirasjon i det etnisk polske. Sinfoniae Concertante ble tilegnet pianisten Artur Rubinstein.

Krzysztof Urbanski
Han har forlenget kontrakten med TSO frem til våren 2017 for å fortsette kompetansehevingen av orkesteret. Urbański er inne i sin femte sesong, og vi gleder oss over den kunstneriske utviklingen som han har igangsatt i orkesteret. Med sitt brede repertoar og som fortolker av de store klassikerne, har han vist seg som en dirigent som både beriker, begeistrer og beveger et stort publikum. Som en sjenerøs formidler har han tilført TSO energi, tydelighet og ambisjon. Urbański er også inne i sin fjerde sesong som musikalsk leder for Indianapolis Symphony Orchestra, han er første gjestedirigent for Tokyo Symphony og helt nylig utnevnt til første gjestedirigent for Norddeutscher Rundfunk Sinfonieorchester (NDR) i Hamburg.
Forrige sesongen debuterte han med de prestisjetunge Berliner Philharmoniker og Chicago Symphony. Og snart står han foran London Symphony Orchestra, New York Philharmonic, Cleveland Orchestra, Pittsburgh Symphony og Münchner Philharmoniker. Urbański er reengasjert til Los Angeles Philharmonic, Philharmonia Orchestra, Wiener Symphoniker, Orquesta y Coro Nacionales de España. Oslo Filharmoniske og radiosymfoniorkestret i Helsingfors.
Krzysztof Urbański er født i 1982. Som nyutdannet fra Chopin-akademiet i Warszawa vant han i 2007 Prague Spring International Conducting Competition. Han er Adjunct Professor i orkesterdireksjon ved Indiana University Jacobs School of Music.

Alexander MelnikovHan er født i Moskva i 1973. Hans talent for klaverspill ble tidlig avdekket, og allerede som 12-åring debuterte han med Rachmaninovs første klaverkonsert. Nå spiller han med mange av de kjente orkestrene i Europa, USA og Japan. Melnikov i er i stallen til det fremragende plateselskapet Harmonia Mundi, og flere av hans utgivelser har gitt ham priser i renommerte BBC Music Magazine og Grammy-nominasjon. Han er også en flittig kammermusiker i samspill med fiolinisten Isabelle Faust. Melnikov er gjest på kjente festivaler som den internasjonale Chopinfestivalen i Warszawa, Jerusalem Kammermusikkfestival og Mozartuken i Salzburg. Han er også interessert i historisk fremføringspraksis og spiller jevnlig på fortepiano.

Peter Jablonski
Han er født i Sverige, men bor i London. Han innledet sin karriere allerede i tenårene, og etter sin debut i Washington DC i 1992 har han samarbeidet med en rekke av verdens beste orkestre. Da dirigenten og pianisten Vladimir Ashkenazy hørte ham som student ved Royal College of Music, fikk Jablonski muligheten til å spille inn Gershwins klaverkonsert på Decca med Royal Philharmonic Orchestra. Siden har han opparbeidet seg en multiprisvinnende diskografi med mer enn 20 plater. Peter Jablonski har gitt konserter på fem kontinenter. I 2005 ble han tildelt medaljen Litteris et Artibus av kong Carl Gustav. Fremtidige engasjementer inkluderer premieren på en nyskrevet klaverkonsert av den finske komponisten Jouni Kaipainen. I tillegg til orkesterkonserter har Jablonski også et stort kammermusikkrepertoar, og spiller ofte med cellisten Ralph Kirshbaum. Peter Jablonski er kunstnerisk leder for Karlskrona Kammermusikkfestival

Dejan Lazić
Kroatiske Dejan Lazić har raskt etablert seg som ”en begavet musiker full av idéer og evnen til å utføre dem med overbevisning”(Gramophone). All Music Guide skriver at ”teknisk perfeksjon er selvfølgelig til stede, men den virkelige storheten i hans framføringer ligger i hans musikalitet og innlevelse”. Lazić hadde sin New York-debut våren 2008 med Budapest Festival Orkester og i London med London Philharmonic Orchestra. I 2011 gjorde han sin BBC Proms debut. Ved siden av konsertkarrieren har Dejan Lazić gitt solorecitaler over hele Europa og i Den forbudte by i Peking. Han var Artist in Residence med Nederlands Kammerorkester i sesongen 2008/09. I fjor utkom Dejan Lazić’ hittil mest bemerkelsesverdige CD, hvor han er solist i Brahms’ Fiolinkonsert som han selv har arrangert om for klaver og orkester.

Thomas Tellefsen(1823-1874) Klaverkonsert nr. 2 i f-moll, op 15
Allegro moderato
Adagio
Finale (Mouvement de Tarantella)

Teksten nedenfor er hentet fra Ingrid Loe Dalakers omtale av Thomas Tellefsen og hans to klaverkonserter som følger CD-innspillingen som TSO gjorde på Simax i 2005. Ingrid disputerte til graden dr.art. på en avhandling om Tellefsen senhøsten 2005. (Fullstendig tittel: Thomas Tellefsen i norsk og fransk musikkultur- en resepsjonshistorisk og verkanalytisk studie (NTNU, 2005).

Thomas Dyke Acland Tellefsen ble født i Trondheim. Hans første klaverlærer var Ole Andreas Lindeman. Etter å ha gitt konserter i Norge, reiste han våren 1842 til Paris, der han ble elev hos og nær venn av Chopin. I 1848 konserterte de to sammen i England og Skottland. Ved Chopins død i 1849 overtok Tellefsen flere av hans elever. Tellefsen var sin tids mest betydelige norske pianist og ble snart en av Paris’ mest ettertraktede klaverpedagoger. Samtiden berømmet hans fine anslag, solide teknikk, smakfulle foredrag og elegante spill. Tonespråket i Tellefsens to klaverkonserter er nært beslektet med Chopins stiluttrykk. Her finnes både en rekke romantiske og virtuose elementer. Som Chopin benytter Tellefsen også motiver fra folkemusikken, og kan slik ses som en forløper for Grieg.
Thomas Tellefsens Klaverkonsert nr. 1 i g-moll, op. 8, var ferdig skrevet i 1848. Hans andre klaverkonsert ble ferdig i 1853 og ble første gang oppført i Norge i 1855. Dette året var Tellefsens gjennombruddsår som kunstner i sitt i gamle hjemland. Hans spilte begge sine klaverkonserter i Stockholm senere samme høst. Det ser imidlertid ut til at Tellefsen selv foretrakk nr. 2. Den ble oppført i Paris i 1857, og igjen i Kristiania både dette året og i 1864. Det er også den av Tellefsens konserter som har oppnådd størst popularitet både i hans samtid og etter hans død. Første sats følger samme tonale forløp som g-mollkonserten, og de er nært beslektet med briljante passasjer av brutte akkorder. Gjennomføringsdelen skiller seg imidlertid fra den første klaverkonserten med en større grad av motivisk arbeid. Adagioet bygger på et vakkert og lyrisk sangbart tema, og i satsens midtparti er melodimotivene plassert i cello og treblåsere, mens klaveret er gitt en mer akkompagnerende rolle. Adagiosatsen leder via en rolig overgang direkte over i tredjesats, finale, der det dominerende temaet er en energisk og humørfylt tarantella, opprinnelig en italiensk dans.

Karol Szymanowski (1882-1937) Sinfonia Concertante for klaver og orkester, op 60
Moderato (Tempo commodo)
Andante molto sostenuto - attacca:
Allegro non troppo, ma agitato ed ansioso

Karol Szymanowskis lite spilte Sinfonia Concertante, som han i partituret også har kalt Symfoni nr. 4, er fra 1932. Man kan spørre seg hvorfor et så talentfullt renessansemenneske som ham ikke ble det man kaller en suksess. Noe av svaret ligger i at Szymanowski levde over evne. Usikkerhet, sjenanse, rusmisbruk og homofili skapte problemer for ham. "Han var for privat av natur til å kunne bli en vellykket offentlig person" het det. Men uansett; kvalitet venter tilhøreren på hvert hjørne.
Szymanowskis hadde etter første verdenskrig vendt hjem fra det urbane liv i Paris til et uavhengig Polen. Fra å være opptatt av de franske impresjonistene, oppdaget og utforsket han nå sitt lands folkemusikk. Komponisten søkte inspirasjon i det etniske, i særdeleshet i musikk og dans hos et polsk fjellfolk, gorale, hvis eldgamle kultur var godt bevart på grunn av geografisk isolasjon fra resten av Polen. Temaene i Sinfonia Concertante er ikke direkte derivert fra fjellfolkets musikk, men har både impresjonistiske og folkloristiske trekk, mettet av dets rytmer og farger. Sinfoniaen, som har form som et orkesterverk med obligat klaver, er tilegnet Artur Rubinstein, som hadde mye av æren for å gjøre Szymanowskis musikk kjent i Europa og USA. Skjønt Szymanowski skrev konserten i utgangspunktet til seg selv. Derfor ble det ingen klassisk klaverkonsert. Szymanowski følte seg på høyden kreativt, men var bortimot blakk og trengte et verk han kunne reise med for å få litt inntekter. Han hadde dessuten lagt sine tre tidligere klaverkonserter bak seg, i alle fall rent teknisk, og trengte andre utfordringer.
Etter premieren i Poznań høsten 1932 turnerte Szymanowski med Sinfoniaen i flere sesonger til sykdom tvang ham til å legge opp. Etter sin død i 1937 tok vennen Artur Rubinstein over stafettpinnen. Da den polske pianisten, som allment anerkjennes som en av det 20. århundres største pianovirtuoser gikk ut av tiden i 1982, gikk Sinfoniaen i glemmeboken. Når Szymanowski velger å kalle verket Sinfonia Concertante for klaver og orkester, og til like med undertittel Symfoni nr. 4. så er den åpenbare grunnen at det er lagt hovedvekt på samspillet mellom solist og orkester. Klaverstemmen er behandlet jevnbyrdig på linje med andre viktige stemmer i orkesteret, og ikke som en opponent eller leder av den musikalske utviklingen i orkestersatsen. Resultatet er blitt et verk med konsertens virtuositet innenfor rammen av symfoniens virkemåte. Det tematiske materialet i første sats har stil som en polonaise, men han avvek fra den oppgåtte stien ved å gjøre satsen monotematisk, dvs. at hovedtemaet ikke utvikles, men danner grunnlaget for et helt nytt motiv. Og den todelte andre satsen har en mørk, nostalgisk og mystisk atmosfære der den idylliske fløyte/bratsjmelodien i begynnelsen omskapes til et intenst angstutbrudd. Klaveret kommer i forgrunnen i en kadens som går over i finalen uten pause. Med sitt sterke rytmiske driv bygger/slekter den på en mazur, en polsk folkedans og på en oberek, hvor komponisten nok hadde Tatra-fjellenes ildfulle musikere i tankene da han utformet fiolinenes stemmer.

Johannes Brahms (1833-1897) Klaverkonsert nr. 3, etter Fiolinkonserten, op 77, arr. for klaver av Dejan Lazić
Allegro non troppo (nyskrevet kadens: Lazić)
Adagio
Allegro giocoso, ma non troppo vivace - Poco più presto

For Dejan Lazić er Brahms fiolinkonsert et monument, eller et fjell som skal bestiges. Det er et vanskelig verk med mye energi i detaljene: ikke bare tekniske detaljer, men små enkeltheter i musikken. Han fokuserer imidlertid på den store linjen; for det handler om ekstremt lange linjer i fiolinkonserten. Lazić har tatt et betydelig kunstgrep når han har overført Brahms fiolinkonsert til klaveret. Det er et gjennomgående lyst og virtuost verk med mange fine melodiske utflukter og en energisk og ungarskinspirert finale. Konserten er meget krevende å spille med sine tekniske utfordringer og vanskelige løp, og Dejan Lazić har ikke gjort det lett for seg i så måte. Lazić begeistret oss siste sesong med sine tolkninger av begge Brahms' egne klaverkonserter.
Dejan Lazić påbegynte arbeidet med å omarrangere fiolinkonserten i 2003 og var ikke ferdig før i 2008. Sammen med Beethovens fjerde klaverkonsert holder solisten Brahms' fiolinkonsert som den beste solistkonserten som noen gang er skrevet. Utfordringen for Lazić var å transkribere konserten så idiomatisk som om den var skrevet for klaver. Og tanken var ikke å utøke repertoaret for pianister, nei, målet var å spille den selv. Forbildet var hvordan Beethoven, på oppfordring fra pianisten (og komponisten) Muzio Clementi, hadde overført sin fiolinkonsert til klaveret.
Sommeren 1878 begynte Brahms arbeidet med fiolin­konser­ten. Den er tilegnet hans venn, fiolinisten Joseph Joachim som var Brahms rådgiver under komponerin­gen, og som også skrev kadensen i første sats. Konserten ble urfrem­ført første nyttårsdag 1879 i Gewandhaus i Leipzig. Den ble tatt godt imot. Konserten er meget krevende å spille med sine hissige tekniske utfordringer og vanskelige løp. Den gir egentlig ikke solisten noen enerådende virtuos oppgave, bort­sett fra enkelte avsnitt i siste sats. Og samarbeidet mellom Joachim og Brahms har også hatt en sentral plass i Lazićs arbeid. Etter gode råd og mange endringer fra Joachim, er det klart at Brahms i utgangspunktet komponerte som pianist (ved pianoet), og trolig følt musikken som pianist (og kanskje også som symfonisk komponist). For Lazić var det naturlig å tenke hvordan utfallet var blitt hvis Joachim hadde vært, ja, pianist!
Konserten er ytterst konsentrert musikk, og også harmonisk interessant med mange fine melodiske utflukter. Best uttrykt er dette i adagioet, som innledes med en av Brahms vakreste melodier i obo, og som fiolinen (her klaveret) mediterer og reflekterer over. Solisten spiller siden rikt ornamenterte fraser over et diskret behandlet strykeorkester. Det er som om det skulle vært sunget en tekst her. Det ”ma non troppo vivace” som står over finalens ungarske dans var det Joachim som satte der. Han var selv av ungarsk herkomst og visste hvilket tempo en sigøyner brukte å anvende. Dette har Lazić tatt hensyn til i raske løp, og i kravene til en skru­puløs holdning til rytme og timing gjennom hele konserten.

Thomas Ramstad