Språk og kjærlighet med Trondheim Vokalensemble

Kjøp billetter

Konserten med Trondheim Vokalensemble (TVE) holdes i Biblioteket på Kulturtorget.

Start: kl. 20:00
Varighet: ca 70 min
Verk: Johannes Brahms, Liebeslieder Walzer og Luciano Berio, A-Ronne


Språk og kjærlighet, kjærlighet gjennom språk. Hvordan forteller vi hverandre om kjærlighet, hvordan kan språkets absurditeter speile kjærligheten til fulle? Kan noen gang språket beskrive kjærligheten, eller er det mysterier i den som ikke kan la seg beskrive? Kanskje er det kun når språket brytes helt opp og blir til musikk at den kan nærme seg å beskrive det vi føler.

Liebeslieder-Walzer, op.52 av Brahms og A-ronne av Luciano Berio er to verker som vi gjetter på (uten å ha noen form for empiri i bunn) aldri har vært hørt på samme konsert. Liebeslieder-Walzer gjorde Brahms til en rik mann, komponert og utgitt i 1869. Brahms var sentral i å systematisere og redigere verkene til Schubert, blant annet sistnevntes 20 Ländler. Det er neppe tilfeldig at dette verket og Liebesliedervalsene kom ut samme år, og neppe tilfeldig at den første satsen i Brahms sitt verk har tempoangivelsen ”Im Ländler-Tempo”.

Brahms sitt kjærlighetsliv var ganske trøblete. Mye har vært skrevet om hans forhold til Clara Schumann, og brevskrivingen dem i mellom levner ingen tvil om at de hadde et usedvanlig nært forhold. Vi kan bare gjette oss til hvorvidt det ble noe mer ut av det, men mest sannsynlig, slik som datidens konvensjoner så ut, at det aldri foldet seg ut. Clara, 14 år eldre enn Brahms, døde for øvrig kun 11 måneder før komponisten selv, og framførte og urframførte mange av Brahms sine verker, blant annet disse Liebesliedene.

Selve syklusen på 18 sanger er skrevet for opprinnelig 4 sangere (SATB) og firhendig klaver. Men Brahms var nøye med, kanskje i et anfall av kommersialisme, å tilføye et ad libitum, hvilket betød at man ikke trengte å begrense besetningen til en kvartett for å få disse sangene framført. Brahms dirigerte en rekke amatørkor, og disse sangene, sammen med hans senere opus 65 (Neues Liebeslieder-Walzer) fant fort fram til korenes repertoarlister.

Tekstene er skrevet av den tyske poeten og filosofen Georg Friedrich Daumer (1800-1875). Diktene er hentet fra hans samling Polydora – en verdenspoetisk sangbok. Denne samlingen inneholder oversettelser og imitasjoner av dikt fra steder som Russland, Tyrkia og Sicilia. Daumer er såpass fri i sin imitasjon av diktene, at det nesten er vanskelig å få tak i hva som er opphavet til tekstene. Til tross for dette var Daumer en av Brahms sine favorittpoeter, kanskje fordi tekstenes mystisisme gav klangbunn hos agnostikeren i ham. Det sies at Brahms til slutt møtte den aldrende poeten noen år etter at Liebeslieder-Walzer var blitt en stor hit. Brahms måtte skuffet konstatere at poeten verken hadde hørt om ham eller var særlig interessert i musikk. I tillegg forteller historien at Brahms ble noe forundret over at den store dikteren med all sin innsikt i kjærlighetens uransakelige veier, kun hadde elsket en eneste kvinne gjennom hele sitt liv.

Daumer lekte med ordene og imiterte gammel diktning, og i møte med språket og musikken, blir noe av uforståeligheten i kjærligheten avdekket. Men språkets egne uforståelighet og det menneskelige i å beskrive det uforståelige kommer virkelig til syne i Luciano Berios a-ronne. Edoardo Snguinetis tekst blir presntert hele 20 ganger i løpet av de 35-40 minuttene verket varer. Som med Daumer sin tekst, er Sanguinetis tekst en rekke med sitater, løsrevne, javel, men satt sammen blir de en egen verden. Her er det hentet fra det kommunistiske manifest, fra Goethes Faust, fra Dante, fra Det Nye Testamente og fra den franske filosofen Roland Barthes, og alt rammet inn av den første (a) og den siste bokstaven (ronne) i det italienske alfabetet. Det er en egen lydverden, et teater som spiller seg ut. Det er sersjanten som roper ut ordre til en kuet undersått, det er fuglelyder, messende munker, erotisk hvisking, skjønnsang og kanskje ikke fullt så skjønn sang. Et ”teater for øret”, som Berio likte å kalle dette verket for, eller også som en ”musikalsk dokumentar”. Det er som en rik madrigal, springende fra det ene uttrykket til det andre, som om du dreier på søkehjulet på en radio. Og til sist er det noe forvirrende og dypt menneskelig som presenteres. Og til og med, så vidt vi vet, for første gang i Trondheim.

Det er musikk der språket slutter, der musikken starter, der kjærligheten oppstår, der kjærligheten blir uforståelig. Det er ren menneskelighet.

Og det er kanskje ikke så mye mer vi trenger i disse tider.

God fornøyelse.