Kveldens konsert foregår i ytterkantene. Asheims stykke Muohta - Snøens språk tar for seg 18 samiske ord for snø; fra de første lette snøfnugg før snøfall, via snø som er så dyp at man må vasse for å komme fram, til snøgrop hvor rype eller annet dyr sover. Et stillferdig stykke, som om det skildrer et frossent landskap. Veien er lang, både geografisk og i tid, til The Mission og musikk fra 1500-tallets Sør-Amerika. Utgangspunktet er manuskript funnet i bolivianske kirker fra tiden da spanjolene skulle kristne indianerne i Sør-Amerika. Her blandes den europeiske barokkmusikken med indiansk folkemusikk og latinske rytmer, og resultatet er spennende, sprudlende, forfriskende og livsbejaende.

Kjetil Almenning er domkantor i Bergen domkirke og etablerte Bergen domkor i 2009, samme år som han startet som domkantor. I 2012 startet han Bergen kirkeautunnale, en festival for kirkemusikk, som han er kunstnerisk leder for.

I 2009 vant han den internasjonale dirigentkonkurransen Eric Ericson Award i Stockholm. Almenning har vært dirigent og kunstnerisk leder for flere kor, blant andre Gunnungagap, Vestoppland kammerkor, Norges ungdomskor og Ensemble 96. Innspillingen Kind med Ensemble 96 ble i 2011 nominert til GRAMMY i kategorien Best Choral Performance.

Allmenning er utdannet i kirkemusikk ved Norges Musikkhøgskole og har diplomeksamen i kordireksjon fra Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. Han holder jevnlig seminarer og har vært gjestedirigent i prosjekter med blant andre Edvard Griegs kor, Vokal Art, Det Norske Solistkor, Bergen filharmoniske orkester og Arktisk filharmoni.

Britiske Mark Bennett fattet interesse for naturtrompet (barokktrompet) og historiske framføringsformer i studietiden sin ved Royal College of Music i London og han har senere spilt med ledende tidligmusikkensembler som The English Concert, Orchestra of the Age of Enlightenment, Academy of St. Martin in the Fields og The English Baroque Soloists, og dirigenter som Esa-Pekka Salonen, Trevor Pinncok, Sir John Eliot Gardiner, Sir Neville Marriner, Nikolaus Harnoncourt og Sir Simon Rattle.

Selv om barokktrompeten tar mye av hans tid, er også Bennett å finne med den moderne trompeten mellom hendene, og han har spilt førstetrompet i London Philharmonic Orchestra, London Symphony Orchestra og Royal Philharmonic Orchestra, i musikalorkester i West-End, for eksempel i Andrew Lloyd-Webber’s Cats og i over 100 filmer, blant andre Shakespeare in Love og Stargate.

De siste ti årene har Bennett bodd i Norge og samarbeidet mye, både som trompetist og dirigent, med blant andre Barokkanerne, Det Norske Kammerorkester, KORK, Kongelige Norske Marines Musikkorps og Det Norske Blåseensemble.

Trondheim Vokalensemble (TVE) består av profesjonelle sangere og er tilknyttet Nidaros domkirke og Vår Frue menighet (NDVF) og TSO. Ensemblet er viktig for TSOs operasatsning og for Nidarosdomen der de bidrar ved høymesser og begivenheter av nasjonal karakter. TVE arrangerer også konserter i egen regi.

Frank Havrøy er ansatt som leder for kunstnerisk utvikling i Trondheim Vokalensemble, med spesielt ansvar for ensemblets egenvirksomhet. Havrøy er en sanger og komponist bosatt i Oslo og arbeider nå som blant annet fagseksjonsleder for vokal, dirigering og kirkemusikk ved Norges musikkhøgskole, i tillegg til å være fast medlem av vokalgruppen Nordic Voices.

Ensemblet har per i dag syv fast ansatte sangere, men utvides til både tolv og seksten sangere ved behov. Det rekrutteres blant de beste både lokalt og nasjonalt.

Per Nørgård er en av de mest markante skikkelsene innenfor den nordiske samtidsmusikken, mest kjent for sine symfoniske og musikkdramatiske verk. Han har skrevet over 300 komposisjoner, deriblant symfonier, kammermusikk, kor, opera, elektronisk musikk, ballet og filmmusikk, og regnes gjerne som den mest betydningsfulle danske komponist etter Carl Nielsen. Hans verker vitner om en originalitet og en dypsindig filosofisk tilnærming som av mange ses på som uovertruffen i den nordiske samtidsmusikken.

Nørgård studerte komposisjon hos en annen stor dansk komponist, Vagn Holmboe, og sistnevntes metamorfoseprinsipp (kort forklart komposisjonsteknikk der tematisk forvandling skaper kosmos av kaos) var en tidlig påvirkning, sammen med Carl Nielsen og Jean Sibelius. Nørgård lanserte på 1950-tallet begrepet «det nordiske sinns univers» der han understreker at man i møte med nye moderne (sentral)europeiske strømninger ikke må tape sine nordiske røtter av syne. Men utover på 1960-tallet orienterte han seg likevel mot mer moderne teknikker, og utviklet etter hvert uendelighetsrekkene, en særegen musikalsk stil der tonerekker (senere også harmonirekkefølger og rytmiske strukturer) utvikler seg i et repetitivt mønster (en variant av serialisme). Symfoni nr. 3 ble skrevet i denne perioden (1975) og betraktes som et hovedverk i nyere dansk musikk. Symfonien er tatt opp i Danmarks kulturkanon fra 2006.

På 1980-tallet går Nørgård over til en friere kompositorisk stil under påvirkning av den schizofrene sveitsiske ars brut-maleren Adolf Wölfli som ansporer ham til å utforske forholdet mellom individ og kollektiv, blant annet gjennom å komponere en rekke konserter. Utover på nittitallet utvides uendelighetsrekken med flere samtidige rekker i et komplekst system som han har kalt tonesjøer. Nørgård er fremdeles en aktiv komponist og de to siste utgitte verkene er dobbeltkonsert for fiolin, cello og orkester i 2014 og Orgelboken, en samling preludier og koralfantasier fra 1955-2014, i 2015.

Nørgård har fått en rekke priser, blant andre Lili Boulanger-prisen i 1957, Nordisk råds musikkpris for Gilgamesh i 1974, Léonie Sonnings musikkpris i 1996, Sibeliusprisen i 2006 og Ernst von Siemens musikkpris i 2016.

Korverket I Hear the Rain er inspirert av lyden av vann og hav. I 1983 var Nørgård i India og ble fascinert av drønnet fra det indiske havets dønninger mot stranden. Etter noen dager ble han oppmerksom på at i dette drønnet lå en insisterende g i et lavt toneleie, som et orgelpunkt gjennom dagen, og bølgene skapte overtoneliknende melodier over denne dronen hvorav én av dem satte seg på hjernen. Sammen med rytmen av bølgene over rullesteinene resulterte dette i sinfonietta-verket Prelude to Breaking (1986) og korverket Regn Nat (1989) med tekst av den danske forfatteren Michael Strunge (1958-86). Verket ble utgitt i en forenklet utgave med tittelen Jeg hører regnen i 1992 og i engelsk utgave I Hear the Rain (1998), oversatt av komponisten selv. Verket ble opprinnelig skrevet til vokalgruppen Ars Novas tiårsjubileum og dedikert til Ivan Hansen.

I kontrast til Strunges mørke urbanitet og metropolske blikk på regnet ut gjennom vinduet, tar musikken naturens form og stemmenes nærmest hypnotiske nedadstrømmende kromatiske bevegelse flettes sammen med lyden av vind og perkussive regndråper.

Nils Henrik Asheim er et svært anerkjent navn på musikkscenen i Norge. Han er en organist, pianist og komponist som kombinerer disse rollene med virksomhet som kurator, programskaper og initiativtaker til kunstnerisk samarbeid. Utgangspunktet hans er i den klassiske verden, men grensene over til det fire improvisasjonsfeltet og andre genrer er i stor grad visket ut, og han mottok Spellemannsprisen for 19.03.04. Oslo Cathedral og Mazurka – remaking Chopin. Asheim har samarbeidet med kunstnere som Anne-Lise Berntsen, støymusiker Lasse Marhaug, perkusjonist Paal Nilssen-Love og senest med vokalkunstneren Ruth Wilhelmine Meyer i Vox Humana (2018), innspilt på Hildebrandt-orgelet fra 1719 i Paslek i Polen.

Asheim er ansatt som organist i Stavanger kulturhus med ansvar for orgelet, og har kunnet øse av sin kreativitet og fått fokus på orgelet som aldri før. Her har han utviklet nye konsertformer der orgelet kombineres med andre instrumenter og kunstformer, blant annet Messiaen Complete der hele konserthuset ble tatt i bruk til en ni timers altomsluttende estetisk, sensorisk og kroppslig opplevelse. Sistnevnte mottok han da også Norsk kritikerlags musikkritikerpris for. Asheim har også vært initiativtaker og primus motor i utviklingen av kultursenteret Tou scene i Stavanger, en av landets største uavhengige kulturinstitusjoner, han var med på å starte (og er fremdeles aktiv i) improvisasjonskollektivet Stavanger Kitchen Orchestra og var leder for Ny Musikk Stavanger i 20 år.

I 2018 fikk han Nordisk Råds musikkpris for Muohta – language of snow. Samme år ble han utnevnt til ridder av den kongelige St. Olavs orden for sin innsats for norsk musikkliv. Asheim mottatt flere priser, blant andre Lindemanprisen, Arne Nordheims Komponistpris og Edvard-prisen. Barneoperaen Stormen, bestilt av Den Norske Opera og Ballett, vant den Europeiske RESEO Opera for Young Audiences Award i 2014.

Muohta – language of snow, for kor og strykeorkester, ble komponert som en motsats til og et annet perspektiv på Joseph Haydns Årstidene fra 1801, og verket ble urframført i flukt med satsen Sommer høsten 2017. Haydns Årstidene ble skrevet mens vitenskapsoptimismen rådet og menneskets herredømme og kontroll over naturen var en selvfølgelighet. Muohta – language of snow går i motsatt retning og gir urbefolkningen og deres levesett med naturen en stemme, i en tid der årstidenes langsomt endres i en retning som gir grunn til uro blant forskerne.

Muohta er hovedbetegnelsen for snø i det nordsamiske språket (lopme og moehtege på sørsamisk), men det finnes sannsynligvis mer enn 500 ulike ord for snø i hele Sapmi. For reindriftssamer påvirker snøforholdene reindrift og beitemuligheter, farbarhet og sporfinning, vanntilgang, sikt og mulighet for ly. De ulike ordene for snø deles gjerne inn i fem hovedkategorier som representerer ulike dimensjoner av snøtype og snødekke; tilgang til vann, mat og område; fysisk aktivitet, ly og hvile; mobilitet for reinsdyr og reindrivere; mulighet for å se spor i snøen; mulighet for å se dyr og landskap

Asheim har valgt ut 18 ord for musikalsk tonesetting fra Inger Marie Gaup Eiras doktogradsavhandling Muohttaga jávohis giella – The Silent Language of Snow. Disse, presiserer hun, representerer Asheims eget forhold til snø; til glede og som utfordring, om snø i seg selv og om dyrespor i snøen. Asheims utvalg er basert på andre kategorier enn de som er så tett knyttet opp til reindrifta. Asheims ord omhandler hvordan et sted defineres av snøen, av dyretråkk og menneskets avtrykk, av snøens struktur, av hvordan den faller og hvordan den kjennes, og av hvordan den påvirker framkommeligheten vår.

Fra en reindriftssames perspektiv, påpeker Eira, er det andre ord som vil brukes oftere og som er viktigere i en tilværelse der reinsdyras overlevelse, bærekraft og livskvalitet, og menneskets arbeidsforhold, er avhengig av nedarvet kunnskap om vær og føreforhold. Men Asheims verk er viktig i det det løfter fram og belyser reindriftssamenes kunnskap og ord om snø til et annet rom, sier hun. Når vi lytter til musikken og stemmene som former faktiske lyder og ord, kan vi sanse snøens stille språk.

I juryens begrunnelse heter det at «Nordisk råds musikkpris 2018 går til et stykke musikk som er intenst nåtidig og på samme tid bevisst på sin historie. Vårt aller første instrument, den menneskelige stemmen, står sentralt i stykket, siden musikken varsomt integrerer språk i sine lydverdener. Lytterne blir invitert inn i en annerledes opplevelse av tid, eller snarere en rekke atmosfærer eller tilstander, og ikke uten en viss følelse av risiko og ubehag. […] Muohta for kor og strykeorkester beskriver langsomme endringer som vi knapt kan se eller oppfatte.

Lange passasjer i verket er nærmest stillestående. Men under den frosne overflaten lever landskapet, noe som kommer til uttrykk gjennom langsomme forandringer og i tidvis uforutsigbare vendinger og kontraster som viser Asheims sans for lyttende dialog mellom vokale og instrumentale elementer, lyder, ord og klangeffekter. «Vi må ta et skritt tilbake og lytte til naturen, før vi ødelegger den», sier Asheim i et intervju om stykket i Vårt Land. Lydbildene i verket er formet av klangen og melodien i selve ordene, og de assosiasjonene det skaper. «Jeg bruker den visuelle oppfattelsen av forskjellige tilstander av snø, og tenker meg også inn gjennom en taktil tilnærming – som å stå i snøføyke, stryke hånden over skare, eller kjenne snøen smelte i hånden», sier han.

Muohta – language of snow ble bestilt av Det Norske Solistkor, og urframført av Det Norske Solistkor og Ensemble Allegria med dirigent Grete Pedersen i Universitetets aula i Oslo, 28. oktober 2017.

Da conquistadorene hadde erobret store deler av Sør-Amerika på 15- og 1600-tallet tok det ikke lang tid før misjonærene fulgte etter. I området Chiquitania i Bolivia, dypt inne i Amazonasjungelen, ankom den første misjonæren rundt 1670 med seks musikere. Musikken spilte allerede en stor rolle i hverdagslivet til chiquitano-indianerne, urbefolkningen i området, og jesuittenes fioliner ble tatt vel imot. Misjonærene organiserte bygging av kirker og små samfunn i Chiquitos- og Moxos-områdene for å samle de spredte bosettingene og slik gjøre evangeliseringen enklere. Disse lokalsamfunnene kunne huse 2-4000 mennesker og ble kalt reducciones de indios.

I 1767 kom et pavelig dekret som utviste alle jesuitter fra kontinentet, men da hadde det allerede etablert seg en sterk musikktradisjon her. Hver kirke i dette området hadde ansatt 40 profesjonelle musikere under ledelse av en lokal maestro di capella, og de øvde og spilte i kirka hver dag. Lokale komponister skrev motetter, kantater, operaer, messer og flere andre verk, influert av italiensk og tysk barokkmusikk, men med tydelig forankring i den lokale tradisjonsmusikken. Tekstene var like gjerne på Guarani, et av urbefolkningens gamle indianerspråk, som på spansk og latin.

Da jesuittene forlot Bolivia fulgte en tilbakegang i området som varte fram til 1970-tallet hvor kirker forfalt og orkestrene gradvis forsvant. Omtrent på dette tidspunktet startet den sveitsiske arkitekten Hans Roth (1934-99) arbeidet med gjenoppbygging og restaurering av kirkene i Bolivia. Under dette arbeidet dukket flere og flere originalpartitur og musikkmanuskript opp. Den polske jesuittpresten og musikkviteren Piotr Navrot var i ferd med å starte sitt doktorgradsprosjekt i Washington da han fikk høre om disse partiturene. Han endret tema for avhandlingen sin og flyttet til Bolivia i 1991. I årene som fulgte fant han mer enn 12000 sider originale bolivianske komposisjoner som hadde overlevd nedgangstidene. Disse er i dag samlet i mer enn 27 bind og hele samlingen befinner seg i musikkarkivet i byen Concepción, en av de originale reducciones.

I 1990 fikk seks av disse små lokalsamfunnene, Chiquitano missions som de gjerne kalles, status som verdensarvområde og ble tatt med på Unescos verdensarvliste. I 1996 ble International Festival of Renaissance and Baroque Music etablert, og flere og flere unge får igjen undervisning på musikkskolene, som støttes av den bolivianske stat, kommunene og de lokale kirkene. Det lokale ensemblet Florilege har spilt inn musikken på flere cd’er, og har også reist rundt på festivaler og konsertscener rundt om i verden for å formidle denne unike musikken.

I 2014 ga Mark Bennet, Det Norske Blåseensemble og Nordic Voices ut en innspilling av et utvalg disse komposisjonene. Det Norske Blåseensembles egen Stian Aareskjold har arrangert verkene for blåseinstrumenter og perkusjon med stor kyndighet og musikalitet i utsøkt og forfriskende drakt. Og prosjektet har høstet både nasjonal og internasjonal anerkjennelse, og endog resultert opptreden på barokkfestivalen i Bolivia, utgangspunktet for denne musikken «in the first place».

Stian Aareskjold har studert ved Norges Musikkhøgskole og har vært ansatt i Det Norske Blåseensemble siden 2004. Han er også tilknyttet Det Norske Kammerorkesteret, Londons velkjente barokkorkester The English Concert og flere norske barokkensembler.

Camilla Rusten

I hear the rain against the pane
it does not know
being so transparent
it just falls and falls

Turning ‘round

the Earth is holding out green trees
and lakes of water,
Earth with trees and water
attracting the night
because it turns and turns ‘round
I hear the rain against the pane
it is so transparent