Signert @ direktøren

Det gjenstår noen uker av inneværende sesong, men mellom sluddbygene som passerer byen vår kan vi i et og annet solglimt ane at sommeren tross alt ikke er så langt unna. Da er det tid for å tenke på høsten; altså ny sesong, nytt program! Det har vi allerede presentert i et eget magasin, snart kommer et mer utfyllende sesongprogram.

En av TSOs hovedoppgave er å bringe den klassiske musiken til et så stort publikum som mulig. Det vil vi gjøre gjennom å være et orkester for alle i denne regionen som setter pris på den musikken vi presenterer, også de som på forhånd kanskje ikke vet at de vil sette pris på klassisk musikk; det nye publikum.

I så måte har vi mye å glede oss over; Olavshallen har vært sprengt til bristepunktet ved flere anledninger de siste seongene, det er fulle hus, og til tider en heftig kamp om billettene. Og vi ser at vårt publikum er sammensatt, våre trofaste abonnenter er der, heldigvis, i tillegg mange nye, der er ungdom og det tales fremmede språk.

I tillegg til tradisjonelle papirprogram og annet skriftlig materiell  informerer vi om vår virksomhet på nettet, på mobilen, og vi er på facebook. Daglig ”snakker” orkestret med et stort antall venner som er innom siden; for å hente informasjon, gi en kommentar, eller bare for å ta en titt. I tillegg møter vi publikum på førsnakk, dirigenten snakker med publikum og orienterer om programmet på utvalgte konserter, og vi drar ut og møter publikum på deres arena; i kantina på jobben, på julebordet eller på en konferanse.

TSO skal være byens og folkets orkester. Terskelen for å besøke oss skal være lav. Uten store hindringer skal du kunne komme inn og få ta del i den fantastiske verden som den klassiske musikken og musikkteatret representerer. Du kan kjøpe en enkelt billett, bli abonnent, eller benytte deg av noen andre av våre billettordninger som du synes er tilpasset din lommebok . Vi møtes på facebook, og på konsert. Noen tastetrykk, og så er du der. Velkommen til TSO – også neste sesong!

roar.leinan@tso.no
 

Tiden for rapportering er her. Det er grotid for alle statistikker, rapporter og årsmeldinger; det er oppgjørets timer. I et orkester så teller vi pengene, de vi har og de vi brukte for mange av. Vi teller notene, om de er gamle eller nye og måler hvor lenge de varte. Så teller vi hodene, de som var på konsert, og vi sorterer dem i grupper, var de gamle eller unge, betalte de for billetten eller slapp de inn gratis, eller var det et sponsorhode. Og vi skal helst ha mangfold. Når telletiden er over, skal vi ha et bilde av vår virksomhet, et mål på i hvilken grad vi er vellykket, eller om vi er på ville veier.

Det skal finnes en historie i indisk mytologi som forteller at fløytespillerene hadde en bueskytter med pilen i spenn stående bak: spilte man en gal tone, var skytterens oppdrag klart, oppgjørets time var kommet og den var absolutt og skjebnesvanger. Man tok musikken alvorlig. Det var en krevende situasjon for begge parter, likesåvel som fløytespillerens manglende ferdighet kunne bli skjebnesvanger, ville også en feilvurdering hos skytteren bli katastrofal, i begge tilfellene var det fløytespilleren som fikk bøte med livet.

Evaluering er vanskelig. Vi som driver med kultur må levere. Jeg tror alle er enig i det. Får vi penger fra det offentlige må vi rapportere. Går det sånn noenlunde bra, berger vi livet, bommer vi for mye, får vi, om ikke en pil i nakken, så i allefall en skrape i lakken. Det er et stort ansvar å bevilge og fordele offentlige midler, og det er et stort ansvar å motta av fellesskapets penger. Så det er i alles interesse at disse mekanismene fungerer.

Men man kan stille mange spørsmål om hvor entydige og gode bilder av det norske kulturliv alle disse statistikkene gir. For en tid tilbake var jeg på opera;  i 61/2 time kunne jeg bade i et musikalskt ragnarokk; i Wagners Götterdämmerung. Forleden var jeg på et arrangement hvor et mindre ensemble var innom og spilte to låter som et kulturelt innslag, en liten musikalsk dusj, i et større arrangement. Jeg vet at ved begge tilfellene er min tilstedeværelse registrert som 1 publikummer, 1 nummer i statistikken. Man kan sikkert si at verdien av det lille og det store kan være lik, men det er i alle fall sikkert at det trengs adskillig flere ressurser for å reise en Wagner-forestilling mot et innslag kammermusikk med tre musikere.

I så måte vet vi at tallenes tale bare sier deler av sannheten. Men i kunstens udefinerbare sfære er kanskje denne type statistikk det beste vi har å hjelpe oss med. Telling av forskjellig slag. Eller skal vi være sjeleglad for at kunstens egentlige verdi ikke lar seg fange i statistikk, ikke lar seg undersøke i reagensglass eller under mikroskop, kanskje rett og slett ikke er definerbar, hører til det som ikke lar seg telle? I vår etter hvert meget målbare og utmålte verden er det kanskje en redning at vi har noe som ikke lar seg måle så lett  eller beskrive på generell basis, men at kunsten er noe som må oppleves på det individuelle plan. Den er ikke en absolutt størrelse som noen har definisjonsretten på, selv ikke den mest selvsikre kritiker eller fagperson.

Kunsten er fri, den er noe vi må strebe mot og strekke oss etter, - kanskje er kunsten det eneste som gjør at vi ikke blir stående urørlig, aldri kan slå oss til ro; - bak oss er det en bueskytter med buen i spenn.

roar.leinan@tso.no

Vi har alle lært ordet nå, finanskrisen er omtalt i alle mulige fora. Det er et begrep med et alvorlig innhold, det er verdensomspennende og det angår så godt som alle på en eller annen måte. Kanskje også oss?

Det sies at salget av billetter til opera i London sank kraftig da omfanget av finanskrisen for alvor gikk opp for befolkningen for noen år siden. Imidlertid varte det ikke lenge; da det verste sjokket var over, tok omsetningen seg opp igjen. Vi har en floskel som mange støtter seg til i disse dager; i nedgangstider trenger folk kultur, vi trenger indre styrke og et fokus bort fra hverdagens problemer.

Det er nok riktig, samtidig vet vi at i nedgangstider er kulturen utsatt med hensyn til bevilgninger. Det vurderes nøye hva ressursene skal brukes til både hos offentlige og private bidragsytere. Mange kulturaktører har fått oppleve dette, både i andre deler av verden og også her hjemme.

I vårt land har kulturinstitusjonene en solid posisjon på mange måter, vi har et godt og stabilt publikum og vi har gode tilskuddsparter. Samtidig er det på sin plass å ta inn over seg at det er en alvorlig global nedgangstid som går under navnet finanskrise. Er det bare det, altså en finanskrise, skulle man tro at situasjonen kan rettes opp og bli positiv igjen, men ennå i dag er det ingen som tar sjansen på å si noe om når det kan skje. Det kan ta lang tid, og situasjonen kan bli verre, også for kulturen.

På en internasjonal kulturkonferanse om bærekraftig kulturliv nylig, var det en omfattende agenda, men samme hvilket emne som var til diskusjon, var det et begrep som gikk igjen i alle innlegg; krise. Det er tøffe tider for Europas kulturarbeidere, det finnes noen skjermede områder, vårt land er et av dem. Fra deler av Tyskland og Frankrike kommer det også rapporter om stabilitet, og som en representant fra Polen sa; her har det alltid vært krise, vi merker ikke forskjell. Ellers er det sørgelige rapporter om nedgangstider, kutt og vanskeligheter.

Og man kan undres; er finanskrise også en kulturkrise? Uten å gå for dypt inn på fremmede kompetanseområder, er det mye som tyder på at det er en sammenheng. Når det økonomiske liv fjerner seg for mye fra det kulturelle og i for stor grad opererer i sin egen boble, kan det oppstå en sykdom i samfunnet. Åndelig ballast, kultur, er bærekraftig, det er en stor ressurs og en nødvendighet for enhver sivilisasjon. Når økonomien alene blir målet på en nasjons bæreevne, kan det være fare på ferde. Ismer faller og bobler sprekker, men tross alle prøvelser gjennom historien, har kulturen overlevd, den lar seg ikke knekke selv under de mest tarvelige forhold. Det viser noe av kulturens styrke og kvaliteter, kultur er en moralsk kraft som bidrar til å holde sivilisasjonen oppe i ethvert samfunn.

Ennå i dag er vi skjermet, kanskje vil vi ikke merke noe særlig til finanskrisen,– men skulle så skje, må vi med det største alvor holde fast på vår oppgave. Selv om en kunstform som musikk i seg selv er usynlig, kan vi i ethvert samfunn se virkningene av den.  Musikk og all kultur er en viktig og uvurderlig kraft i samfunnet, også i krisetider.

roar.leinan@tso.no
 

Når du blir gammel….om pensjon.

Vi får håpe andre enn kråka vil ha oss når vi blir gamle, alderdommen er utsatt for de fleste av oss, vi skal holde oss unge, friske og spreke, vi skal arbeide lengre; stå i jobb som det heter. Alt virker riktig bra og til dels forlokkende, alle vil vi ha et langt og meningsfylt liv, nasjonen trenger arbeidskraft og kompetanse, verdiskapingen må så mange som mulig ta del i.

Det er to fraser min meget gamle mor brukte å gjenta de siste årene hun levde; “alderdommen kommer ikke alene” og “alderdommen er ikke å anbefale”. Selv var hun et arbeidsmenneske som aldri hadde vært redd for å ta i et tak.
Men helsa skranter, kreftene avtar, og en og annen plage gnager i kroppen; alderdommen kommer ikke alene. Det er det mange som merker, blir plagene for mange kan det bli nærliggende å antyde at alderdom ikke alltid er å anbefale. Men vår befolkningsstatistikk taler et tydelig språk: vi blir stadig eldre.

Med en økende aldrende befolkning i nasjonen (eldrebølgen) er det naturlig at eldreomsorg av alle slag og eldre menneskers livsbetingelser får mye oppmerksomhet. For et symfoniorkester er det en tosidig sak, eldre mennesker er en stor og viktig del av vårt publikum; de har stor betydning for oss og vi er glad for å ha stor betydning for dem.
Men orkestrene er også stabile arbeidsplasser, oftest med livsløpsstandard, og våre egne ansatte blir eldre, alle orkestrene har sine egne “eldrebølger”. Og de fleste som nærmer seg pensjonsalder har lang fartstid i bedriften; i vår bransje kommer man som oftest inn i jobbene som ung, og turnover-prosenten er lav.

Så er det ikke til å komme bort fra at orkesterfaget er et prestasjonsyrke, det setter store krav til den enkeltes prestasjoner, det setter store krav til lagånd og tilpasning. Og når det gjelder prestasjon; det er snakk om prestasjon i øyeblikket, akkurat der og da, det er ikke mulig å utsette det eller å vente til formen er på topp, det må skje i det øyeblikket den vanskelige frasen kommer, som oftest torsdag kveld mellom halv åtte og ti.
Det sier seg selv at dette er et krevende yrke; musikere er dedikerte til sitt fag, hele livet er innrettet på dette, og det investeres og mobiliseres for å være på topp og levere hundre prosent når det kreves. Alle vet at hundrevis av ører og øyne, publikum, kritikere, kanskje også radio og TV publikum, følger nøye med. Man må være i toppform for å klare dette; i toppform faglig, fysisk, mentalt og konsentrasjonsmessig.

I mange andre prestasjonsyrker og prestasjonsområder, om det er piloter eller dykkere, ballettdansere, fotballspillere eller skihoppere, er det områder med særaldersgrense eller aktivitet forbeholdt unge mennesker. For orkestermusikere ble aldersgrensen 70 år etter endringene i pensjonsloven, det er en høy alder å skulle være på topp hver uke. Tross alle mulige seniortiltak og tilrettelegging vil mange merke at jobben blir mer krevende når alderen kommer. Mange holder linen ut med den største eleganse, det er meget imponerende, mens for andre kan de siste årene bli tunge. Retrett- og seniorstillinger er det få av i et orkester, de fleste sitter i frontlinjen.

Derfor er det et poeng for en kompetansebedrift hvor hovedproduktet (konsertene) krever en ekstrem toppytelse av hver enket, å ha en pensjonsalder som tar hensyn til dette. Etter en lang yrkeskarriere er det et naturlig ønske hos de fleste å avslutte med verdighet og harmoni. For veldig mange betyr det at man ikke flyr F16, spiller kamper, hopper i Kollen, danser tåspiss eller spiller konserter helt til man er 70. Noen orkestre har særaldersgrense, hvilken type pensjonsordning kulturbedriftene har, er historisk betinget. I TSO var aldersgrensen 70 år. Vi ser at det er et behov å tilpasse siste etappe av yrkeskarrieren på en bedre måte enn det pensjonsloven legger opp til. Derfor inngår vi nå en ny pensjonsavtale med aldersgrense på 67 år. Det dreier seg ikke om manglende arbeidslyst, eller nødvendigvis ønske om pensjonisttilværelse, men om respekt for faget og en verdig avslutning i et krevende yrke.

Når du blir gammel
og ingen vil ha deg
sett deg på taket
så kråka får ta deg

(Gammel norsk barneregle/ordtak)
 

roar.leinan@tso.no

Overskriften er klippet fra en operettetekst, Trondheim Symfoniorkster har spilt operette;  Czardasfyrstinnen gikk for fulle hus i Olavshallen i oktober måned.

Operetteformen hadde sitt utspring i Paris med Offenbachs produksjon og suksesser i siste halvdel av 1800-tallet, etterhvert ble genren meget populær lenger øst, og Wieneroperetten ble et begrep. Det ble skrevet en mengde verk, et fåtall har overlevd og har siden, med varierende intensitet, vært en del av repertoaret på etablerte operahus og operetteteatre.

Czardasfyrstinnen er en av dem, en klassiker, den dag i dag møter vi publikummere som husker denne operetten og musikken fra sin ungdom; den var populær, flere sangnumre har vært slagere. I mellomkrigstiden ble musikken spilt inn i jazzifisert utgave, den er filmet flere ganger. På mange måter kan nok operetten sies å være den første genren som ble tilpasset et kommersielt marked, fortsettelsen kom i musicalen slik vi kjenner den fra Amerika og etterhvert de store suksessene fra Londons West End.

Hvorfor har et verk, eller en musikkform, suksess og blir stående på repertoaret i generasjoner? Den som hadde svaret hadde nok knekt koden til både suksess og god fortjeneste, men et enkelt svar kan være: kvalitet. Selv om vi ofte hører kritikk av gjengangere og repetisjoner av klassikere innen musikk og teater, tror jeg ikke det er mulig å frakjenne verk som tåler tidens tann kvalitet. Noen gang treffer komponister eller andre kunstnere noe udefinerbart som fører til en fulltreffer, (det betyr selvfølgelig ikke at alle liker det/har sansen), men det er mange nok til at interessen og fasinasjonen holdes vedlike over generasjoner. Det er ganske imponerende, en slags survival of the fittest innen skapende kunst, som løfter verk til et slags allmenngyldig nivå løsrevet fra tid og sted. Det skaper klassikere, og vi skal ikke være deprimert over det selv om vi da får dem som gjengangere i konsertsalen, i teatret, eller for den saks skyld i form av uskyldige lystspill eller operetter.

For den enkelte er en god kunstnerisk opplevelse alltid samtidskunst, det er en opplevelse i øyeblikket som er viktig og har verdi for den det gjelder. Det representerer en hvit magi som gir livene våre et innhold og et løft som ikke alltid er lett å definere, men som definitivt har stor verdi: Man lebt ja nur einmal!- eller…

I programmet til Czardasfyrstinnen skrev vi bl.a. følgende:

Det er lett å glede seg over og å le med og av skikkelsene på operettescenen. De er gjenkjennelige; de har sterke følelser, det er drama, intriger og forviklinger. Men om publikum har tårer i øynene når det hele er over, er det helst lattertårer.

I liten grad er det dybden i tekst og handling som griper oss, heller det umiddelbare, situasjonskomikken, de overtydelige og overfladiske skikkelsene, - som kanskje ikke er så langt fra våre egne liv allikevel når det kommer til stykke? For under klisjéene og lystspillet klinger det virkelige liv, alvoret, som vi en stakket stund melder oss ut av når vi begir oss inn i operetteverdenen. 

Flere av de klassiske operettene er skrevet i tider hvor velstand og det bestående samfunn er truet; under sangen og latteren ligger en endetidsstemning, en desperasjon ? ingen kan vite hvor lenge verden består. Så derfor; syng, dans, lev ? ingen kan med sikkerhet vite om jorden fortsatt snurrer rundt sin akse ved soloppgang?



Operetten var i sin tid et speilbilde, eller et vrengebilde, av sin tid - av konvensjoner, sosiale skiller, kvinnesyn og maktstrukturer. Vi liker å forestille oss at i dag er alt er anderledes, verden har gått fremover, blitt bedre. Mulig det, men operettefigurene kan til tider være ubehagelig gjenkjennelige, også i vår tid. Til det allmennmenneskelige hører også det latterlige, det overfladiske og menneskenes ufullkommenhet. Alt dette har vi rikelig av i operetten, ikke rart at vi kjenner oss igjen?               roar.leinan@tso.no

Det skal finnes over 2000 komposisjoner som bærer navnet requiem, de første var i gregoriansk stil og ble sunget enstemmig. Det første  kjente flerstemte verket er et requim av 1400-talls komponisten Johannes  Ockeghem, det skal også ha eksistert slike verk tidligere som er gått tapt.

Et requiem er  i opprinnelig form en dødsmesse, messeteksten slik den er brukt i den katolske kirke ved begravelser (også andre kirkesamfunn inkluderer requiem i sin liturgi). Gjennom tiden har denne teksten endret seg, nye ledd er kommet til eller er fjernet, alt etter hva kirkens liturgiske overhoder har kommet fram til.  Bl.a. ble Dies Irae, vredens dag, som er et av de mest kjente leddene i musikalsk sammenheng, tatt inn i requiemteksten på 1500-tallet. Dies irae er opprinnelig en salme som man mener Thomas av Celano har skrevet, han levde på 1200-tallet og var fransiscaner og poet.

På 1800-tallet beveget requiemet seg bort fra det rent liturgiske bruksområdet og inn i konsertsalen, eller i hvert fall inn under konsertformen. Verkene til Verdi, Dvorák, m.fl. fikk et visst verdslig tilsnitt , nærmet seg operaen i uttrykk og ikke minst i lengde.  Imidlertid kan det virke som om også 1800-tallets komponister har lagt særdeles mye av sin sjel og sin dypeste kompositoriske inspirajon i sine requiem; det er skapt utrolig mye vakker, inderlig og varig musikk i nettopp disse dødsmessene.

Så vi kan være takknemlig for at disse verkene finnes (og det komponeres stadig nye); langt utover ren musikalsk glede har mennesker gjennom tidene funnet trøst, håp og et glimt av evigheten i disse verkene; de kaster et lys over tilværelsen uavhengig  av tro, konfesjon, tvil, fortvilelse eller avmakt. Sorgen er i sin ytterste konsekvens  individuell, i en tid hvor veldig mange prøver å bidra med velmente ord for å komme videre etter en stor tragedie,  vet vi også at  de som er rammet hardest blir en dag stående igjen med seg selv og sine nærmeste, med tapet, sorgen og savnet.

I musikken og i requiemet finnes essensen av den styrke og kjerne til indre kraft som et musikalsk uttrykk kan gi;  trøst, håp, raseri, forsoning, medlidenhet - og udødelighet.  I en kunstnerisk form har komponistene maktet å formulere det usigelige både sterkere, klarere og mer varig enn mange andre.  Det er en kraft som kan være med på å fylle et usigelig smertefullt tomrom som mennesker med den dypeste sorg fornemmer.

Derfor har både de rent liturgiske og de mer verdslige requiemene en plass i vårt musikkliv, av og til som innslag for de som elsker musikken og den enkelte  som måtte føle behov for det dypere innhold, og noen ganger fordi tragedien rammer og behovet er så påtrengende, for den enkelte og for hele vårt samfunn.

Requiem sesongen 2011/12:

Guiseppe Verdi: Messa da Requiem, samarbeid med Olavsfestdagene og Operakoret, Den Norske Opera og Ballett. (4. august i Nidarosdomen)

Gabriel Fauré: Requiem, TSO og TSO vokalensemble. (26.januar i Olavshallen)

Wolfgang A. Mozart: Requiem, TSO og Nidarosdomens Domkor (29. og 30. mars i Nidarosdomen.)

”Herlighet som æ kose mæ, æ trur æ går me……!”  Kommentaren på markant trøndersk ble overhørt da publikum gikk ut til pause under TSOs musikal-konsert, den fant sted i Kulturhuset på Ørlandet. Noen timer tidligere hadde TSO med musikere og solister ventet på Hurtigbåtkaia i Trondheim på båten som skulle føre hele ensemblet over fjorden og, bokstavelig talt, rett inn i Ørlandets nye kulturhus, et fantastisk anlegg med direkte forbindelse til båtanløpet.

Damen som jeg litt indiskret siterer satt på raden bak meg og lot kommentaren falle i samtale med sine venner. Det var en kommentar som var beskrivende for situasjonen i salen, publikum var begeistret, til tider på grensen til det ekstatiske. Grunnen var en konsert med tittelen ”Fra West End til Broadway” med TSO under ledelse av Nick Davies og med solistene Evelyn Jons, Eir Inderhaug og Stephen Brandt-Hansen. Det var en forrykende konsert, et show, med strålende solister, dirigent og et orkester i toppform og med fot for den genren denne musikken representerer. Programmet var allerede presentert med to konserter i Olavshallen, en båttur unna, og likeså hadde solister og dirigent hatt samme opplegget med Bergen Filharmoniske Orkester og Stavanger Symfoniorkester tidligere i vår. Med andre ord, programmet var godt innarbeidet, det satt!

Nå var det ikke den første konserten denne sesongen med høyt begeistringsnivå fra publikums side. Det har vært mange lykkestunder i konsertsalen, om det har dreid seg om begeistringsrop til vår nye sjefsdirigent Krzysztof Urbanski, ovasjoner til megaverket Mahlers 8. symfoni, eller torsdagenes begeistrete respons på vårt orkesters prestasjoner. Men responsen på Ørlandet var spesiell; når ekstranummeret var over og dirigent og solister forlot podiet for siste gang hørtes nok en kommentar fra raden bak meg, ”..søren at vi ikke klappa enda sterkere!”,–  man ville ha mer.

Både sterk begeistring og ønsket om mer er jo gledelig for oss som arbeider i TSO. Sesongen 2010/11 har vært ”kos” på mange måter. Fulle konsertsaler og økning i besøket på torsdagskonsertene oppleves som gledelig og særdeles inspirerende for det videre arbeidet.

Nå er det ferie og stille dager. Vi takker for denne gang, ønsker vårt publikum og alle andre en riktig god sommer, og ser frem til neste konsertsesong. Programmet er presentert; det blir mange konserter og fantastisk musikk; både alvor og latter, dybde og bredde – og forhåpentligvis også litt kos.

roar.leinan@tso.no

…..eller kunsten.
1. mars er en merkedag for mange kulturinstitusjonene. Vi som arbeider i administrasjonen har datoen stemplet et sted i ryggmargen. Allerede ved nyttårstider begynner vi tenke på datoen , beregne hvor mange arbeidsdager som gjenstår, hvor mye annet arbeid det kan legges opp til uten at det blir for mye stress.
 
Ved midnattstid 1. mars sitter man med fingeren på knappen, de siste overlegninger raser gjennom hodet, fikk man med alt, noe som er glemt, skulle noe vært formulert litt annerledes? Noen sekunder senere puster man lettet ut - gjort er gjort, slukker lyset på kontoret og går sliten, tom i hodet og ganske mørbanket hjem. Budsjettsøknaden til departementet ble sendt i tide denne gangen også.
 
Det er et omfattende arbeid som ligger til grunn for institusjonenes budsjettsøknad. Det skal rapporteres, beregnes, redegjøres og argumenteres. Ganske naturlig; sammenlagt er det et stort antall offentlige kroner som forvaltes i kulturinstitusjonene. Vi rapporterer om publikumsbesøk, pengebruk, måloppnåelse og avvik, om program og planer. Til sammen er det et betydelig antall parametre som skal utredes.
 
Og mens vi sitter der med skjema og tall skal virksomheten løpe fra dag til dag, rutiner skal holdes, program skal presenteres, publikum skal ha sitt. For utenforstående kan kanskje virksomheten i et symfoniorkester se forholdsvis rolig og rutinemessig ut. Vi dukker opp hver torsdag i kjole og hvitt, ellers er det ganske stille?  Faktum er at hjulene går fort rundt, det er en ny produksjon hver uke, mange uker flere forskjellige produksjoner. Samtidig som vi har lang planleggingstid, gode rutiner  og erfarne ansatte, starter vi på mange måter ”på nytt” hver mandag; ny uke, nytt prosjekt, nye gjester og ny sal som skal fylles med publikum.
 
Mye av grunnlaget for at vi skal klare alt dette på en tilfredsstillende måte ligger i  arbeidet med budsjettsøknaden.  TSO er en tilskuddsbedrift, og rapport og søknad til departementet og de regionale tilskuddspartene (kommune, fylke) danner grunnlaget for institusjonenes posisjon og muligheter  som kulturaktør. Det er et stort ansvar, det gjelder musikken og kunsten, - ikke rart at 1. mars er en merkedag.
 
roar.leinan@tso.no

Åpne opp – samtiden er her!  
( et samtidsrefleksjon i klassisk sonatesatsform:  http://no.wikipedia.org/wiki/Sonatesatsform )

Introduksjon                        
Vi må åpne opp: konvensjoner, konsertformer, øyne og ører. Det kan være essensen av et foredrag komponisten Henrik Helstenius holdt på et nordisk seminar i Oslo tidligere i høst; det er viktig og avgjørende for den klassiske musikken, for komponister og utøvere, og ikke minst for publikum. Jeg er så hjertens enig; så var det metoden.
 
Eksposisjon
Fra tid til annen, ganske regelmessig forresten, har vi diskusjoner om samtidsmusikken og institusjonenes ansvar for at den blir spilt, blir hørbar. I årets opptelling kom TSO ganske godt fra det, vi har en hel del samtidsmusikk på programmet, inkludert bestillingsverk og førstegangsframførelser. Vi har til og med vært på utenlandsturné med bare samtidsmusikk på programmet. Så i årets opptelling har vi fått hederlig omtale; det er jo hyggelig, men er verden kommet så mye lengre for det?

Diskusjonen i vår andedam har ofte dreid seg om å telle, altså antall framførelser, gjerne målt i minutter og sekunder. Skillelinjene går ofte mellom komponister, til dels støttet av komponistenes organisasjoner, og institusjoner med ansvar for konsertproduksjon.
Til tider har diskusjonen vært preget av surmuling fra komponister som er refusert eller ikke føler seg forstått av andre grunner, andre ganger av kommentarer som på bredere basis har påpekt at samtidens komponister er sterkt underrepresentert på våre konsertprogram. Organisasjoner og produsenter forsvarer seg, for vi er som oftest i forsvarsposisjon, med at publikum ikke vil ha den nye musikken, samtidig som vi prøver å vise til at vi gjør da noe, til tider ganske mye. Sånn holder vi på, og jeg undres; til glede for hvem, til nytte for hva?

I det siste har jeg hørt gamle frontkjempere for samtidsmusikken, både i Norge og andre land, si at nå er de trett av det hele, det er nytteløst, de melder seg ut, nye generasjoner får overta. På arrangørsiden det samme; skal vi nå ha den samme øvelsen igjen?; i så fall er det bare å innta plassene.
Og det er ikke så rart, det er antagelig en totalt gammeldags krig som utkjempes, slaget er antagelig tapt av begge parter, de som ikke gidder denne krigen har stukket av og skaper utvikling på andre fronter, de åpner opp.

Gjennomføring
Som individuell kunstner kan du være kompromissløs, du kan skape din kunst ene og alene ut fra deg selv, du kan velge ensomheten, du kan velge å sulte og du kan håpe på å tilhører framtiden. Som institusjon må du tilhøre samtiden, du kan prøve å påvirke den, men du kan ikke melde deg ut, da vil du fort tilhøre fortiden. Vi er i sterk grad avhengig av publikums gunst.

Gjennom årene har vi snakket om ny musikk, samtidsmusikk, begrepene er mer eller mindre kompromittert og trekker definitivt ikke det store publikum. Så har vi prøvd å lure det inn, litt ny musikk eller samtid innimellom de klassiske traverne. Det går til nød, er stykket ikke for langt berger vi oss i havn med et velkjent standardverk.
Så sier vi at bare vi får lurt dette inn ofte nok, vil folk etter hvert venne seg til det og elske også samtidsmusikken. Spørsmålet er om vi ikke lurer oss selv, eller rett og slett har behov for å lure os selv? Gapet som ofte finnes mellom samtidens komponisters kunstmusikk og publikums forventning er ofte ubehagelig stort, det er ikke lett å se når dette gapet skal jevnes ut, når kommunikasjonen skal bli god.

Vi må jo prøve, vi vil ikke være museale, vi vil stå i samtiden, i tillegg har vi (institusjonene) det som oppgave. Men spørsmålet er, er vi som orkester og konsertprodusent eslet til å forestå denne oppgaven alene. Er vi alene den rette forbindelsen mellom kunstneren, altså komponisten, og publikum. Hvis vi ser på historien har de fleste musikkverk havnet på kunstens skarphaug eller i glemmeboken. Noen fåtall verker har overlevd og tålt tidens tann, blitt standardrepertoar eller evergreens. Noen få komponister har vist seg å være av historisk støpning. I så måte kan vi si at det står kanskje ikke så galt til allikevel, det finnes dog lyspunkter fra vår samtid og nære fortid også, et og annet verk har gått inn i repertoaret, en og annen komponist er blitt folkeeie, skjønt hyppige overføringer til standardrepertoar har det ikke vært.
Det er et stort krav å forlange at dagens konsertprodusenter skal kunne plukke ut akkurat de som er av historisk støpning og programmere akkurat deres verk. Og komponistene vil si at det er ikke det som forlanges, de forlanger bare å bli spilt, bli hørt. Også det blir et stort krav at dagens konsertprodusenter skal håndtere alt det som skapes av musikk i dagens mylder og være et slags renseanlegg som gjennom sin virksomhet skal filtrerer ut det som har livets rett. I tillegg er det gjentakelse som skaper tilhørighet hos publikum.
 
Det sier seg selv at vi har en nesten umulig oppgave. Selv om vårt orkester, som denne sesong har fått ros for å spille mye samtidsmusikk hadde spilt dobbelt så mye, eller tre ganger så mye, ville det neppe forløst problemet med samtidens kunstmusikk og publikum. På en konsert tidligere i sesongen med bare samtidsmusikk på programmet, kom omtrent halvparten av de som hadde løst billett.  Det var det laveste oppmøte på lange tider. Det samme skjedde på en av våre siste konserter hvor halve programmet besto av et bestillingsverk.  Denne tendensen har vi observert over tid på de fleste konsertene hvor det er et stort innslag av samtidsmusikk. Det er konserter det er lett å velge vekk selv for musikkglade mennesker.
 
Reprise
Slik har det vært i de årene jeg har arbeidet med musikk, det begynner å bli noen år, selv om det i denne tiden også kan vises til lyspunkter. La oss åpne opp, til en annen debatt, til andre løsninger enn de vi har grepet til i løpet av generasjoner. Hva med komponistene, hvem er samtidskomponister, hvem av dem er på feilspor, og hvem er framtidskomponister?
Komponistene må i sterkere grad ta ansvar for å kommunisere med publikum, hvis de vil ha publikum. De bør i sterkere og større grad samarbeid med konsulenter slik for eksempel forfattere gjør, tåle å bli rettet på og refusert, bli tilpasset og kritisert, inntil de får et verk som noen tar sjanse på å trykke/spille. Komponistene vil muligens si at denne prosessen har institusjonene ansvar for, og det bør absolutt være andre prosesser når et verk blir til enn det som har vært vanlig til nå. Problemet er at det ikke er lett å finne noen gode forslag til løsning i den stillingskrigen som har vært på dette området i altfor lang tid, verken fra komponister, organisasjoner, journalister og kommentatorer eller fra oss i bransjen. Det er et anslag av idetørke, av stillingskrig, av kulturkrise?

Coda
Det er ingen enkel løsning på problemet. Men det er muligens en metode, i alle fall en refleksjon med et ønske om å komme videre; å kaste gamle tanker, gamle argumenter, gamle kjepphester, gamle fordommer, gamle begreper og kanskje også gamle forventninger på båten. Kanskje er det heller ikke snakk om å finne på så mye nytt, kanskje er det ikke engang snakk om å tenke nytt - kanskje skal vi bare åpne opp?     

Epilog
På en turné i Polen nettopp fikk vårt orkester oppleve litt av samtidsmusikkens kår i et land som vi har oppfattet som et foregangsland; flere store komponister kommer derfra, komponister har vært statsledere og har hatt høy status, fortsatt har en komponist som Pendereski meget høy status i landets kultur- og samfunnsliv.

I hovedstaden Warszawa spilte vi for Polsk Radio i deres konsertsal, konserten ble tatt opp og skal også sendes over EBU, altså en sterk profilering av norsk samtidsmusikk og norske komponister. Et ikke stort men særdeles begeistret publikum overvar det hele, også i Warszawa er samtidsmusikk et område for de spesielt interesserte. I Bialystok utenfor Warszawa var konserten åpning av en festival for samtidsmusikk. Konserten var relativt godt besøkt i en sal som tar 5 – 600 publikummere og mottakelsen meget god, men vi ser at også her har samtidsmusikken interesse for en forholdsvis engere krets. Og i Norge; ikke allverdens interesse, verken fra media eller andre parter, for at et norsk symfoniorkester dro utenlands med et helnorsk samtidsprogram (riktignok med et kort stykke av polakken Malawski imellom Thommesen, Skomsvoll, Wallin, Janson og Nordheim).

Og en refleksjon fra meg som satt i salen på samtlige konserter, er rimelig interessert i musikk, har både bestilt og spilt og hatt stor interesse for samtidsmusikk:  - et konsertprogram med bare samtidsmusikk er krevende, egentlig sitter jeg og lengter etter en harmoni, noe å hvile i, etter en melodi, noe som gir flukt. Så, litt ut i programmet; Nordheims Nachruf for strykere. Muligens pepet ut i sin tid, kanskje kritisert og ansett som umusikk. Nå fremstår verket som en oase, som sjelefred og ren skjønnhet. Og jeg undres; er det gjentakelsene som har virket, har verket tilhørt framtiden og nå blitt samtidsmusikk, er det fordi Nordheim virkelig er en stor komponist, eller har jeg bare åpnet opp?
 
roar.leinan@tso.no